Vi ses i morgen

                                                       Bildet er henta fra forlagets nettside

Jeg er alltid klar for ny bok av Renberg. Og da jeg skjønte at det ikke var nok en Jarle Klepp-bok blei jeg ekstra glad, for det finnes få karakterer her i verden som irriterer meg mer enn Jarle Klepp (men jeg fortsetter å lese bøkene om han, fordi bikarakterene er fantastiske og Renberg skriver sabla godt). 
Å lese denne boka er som å konstant våkne opp fra mareritt og ha panikkangst. Og for de som ikke er så kjent med hvordan det funker kan jeg nevne stikkord som hjertebank, skrekk og paralysering. Ordentlig trivelige saker, med andre ord. Denne boka er stressende. Språket fosser avgårde. Det er nesten som om noen har putta en femmer på Renberg og latt han skrive hele boka på tjue minutter. Ikke sånn å forstå at denne boka er noen form for hastverksarbeid. For det er den på ingen måte. Den er sydd sammen på en elegant måte. Men den er så intens. Og stemninga er så ekkel. Og jeg blei kvalm. Og jeg bare leste, og leste, og leste. Boka har seks hundre sider og jeg kunne sikkert lest den i en jafs hvis det ikke hadde vært for at man må gjøre sånne kjedelige ting som å jobbe, spise og sove. 
I boka møter vi igjen noen av karakterene fra kortromanen "Videogutten" (men man trenger ikke å ha lest "Videogutten" for lese "Vi ses i morgen"), men vi møter også en del andre triste skjebner. Faktisk bare triste skjebner. Pål (fra "Videogutten") som har gjeld og trenger en million kroner. Emo-Tiril som er sint på verden. Jesus-Sandra på 16 som har funnet den store kjærligheten i Daniel som har slitt ut to fosterfamilier. Adhd-Rudi og Jan Inge og Cecilie (også fra "Videogutten") som er selve definisjonen av white trash. Handlinga i romanen går over tre dager. Tre ekstremt intense dager. 

Jeg anbefaler denne boka, men advarer om at den har en gjennomgående ekkel stemning.