fredag 25. april 2014

Gravrøys av Johan Theorin

Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

Gravrøys er siste bok i en serie på fire krimbøker med handling fra den svenske øya Öland. Det er ikke nødvendig å lese bøkene i rekkefølge, men det er en fordel. Den pensjonerte skipperen Gerlof Davidsson gleder seg over sommeren og muligheten vil å være på hytta ved havet i stedet for på aldershjemmet. Samtidig irriterer han seg over alle turistene som strømmer til øya rundt midtsommer. Dette året er det ikke bare turister som kommer til Öland, det kommer også en gammel mann, Aron, som har vært borte fra øya i veldig mange år. Gerlof har møtt Aron før, da de var ungdommer og jobbet på kirkegården. Han glemmer aldri da de gravla et medlem av den rike og mektige familien Kloss og de hørte dunking fra kista. Det viser seg at Gerlof ikke er ferdig med familien Kloss. En rekke hendelser rammer familien, det er noen som vil dem vondt. Og familien kloss har ikke helt rent mel i posen selv. Takket vært Gerlofs nysgjerrighet og engasjement avsløres de fleste syndene, både nye og gamle. 

Forfatteren bruker flere fortellere og tilbakeblikk, jeg syns det fungerer bra, selv om ikke alle fortellerene er like interessante. Dette er kvalitetskrim som er velskrevet, gjennomført og veldig underholdende. Jeg har det med å bli glad i hovedpersonene i bøker jeg leser og det gjelder i aller høyeste grad den gamle skipperen Gerlof Davidsson. 

Hulder av Tonje Tornes



                                                      Bildet er henta fra www.gyldendal.no


Norsk fantasy har fått en oppsving det siste året, og hurra for det! Siri Pettersens bok fantastiske bok Odinsbarn (som jeg har skrevet om her), Tone Almhjells trivelige Pet Sematary for barn, Vindeltorn, og Tonje Tornes’ Hulder, som jeg nettopp har lest går i spissen for det jeg håper er starten på en ny fantasybølge i Norge. 


Erik er på fjelltur med moren sin, som har vært psykisk syk lenge, men som nå har en bedre periode. Plutselig ser Erik en vakker kvinne i skogen, og blir dratt mot henne. Moren prøver desperat å hindre han, men han enser henne ikke. I neste øyeblikk angriper moren kvinnen, som åpenbart er en hulder, med kniv. Sekunder etterpå synker kvinnen sammen, og er ikke lenger en hulder, men en helt vanlig dame med fjellstøvler. 


Erik og faren flytter fra Kristiansand til Sirdal for å være nærmere Alvheim, institusjonen moren havner på. I Sirdal begynner Erik på ny skole, og får til sin store overraskelse venner med en gang, tvillingparet Tore og Trine. Han også blir kjent med en Flora, en hulder som skal lære han å kontrollere kreftene sine. Det er flere underlige personligheter i Sirdal. Er det noe med læreren? Og er alle pasientene på Alvheim egentlig syke, eller har de bare spesielle evner? Og legen på Alvheim, har han rent mel i posen?


Dette er en fantasybok som kanskje passer best for litt yngre lesere (ungdomsskole), men jeg koste meg med den for det. Huldrer og folketro passer fint inn i denne fortellingen, og jeg liker godt grepet med å tvile på om pasientene på Alvheim er psykisk syke eller bare har spesielle evner. Jeg gleder meg til neste bok i serien!

XTRM : Krig i Oslos gater av Jan Kallevik og Haakon Larsen




                                                     Bildet er henta fra www.aschehoug.no



Pønkere, Blitzere, skinheads og kampen mot nynazisme i Oslo på 90-tallet. Jeg leste om denne boka i Klassekampen og ble interessert med en gang.  

Boka er skrevet av Jan Kallevik, som etter å ha vært innom en del forskjellige subkulturgrupper endte opp med å lede en militant antifascistisk gruppe. Dette er, så vidt meg bekjent, et stykke historie som det ikke har vært skrevet så mye om før. Og da er jo på en måte litt synd at boka er ekstremt subjektiv, men hvis man klarer å sile bort forfatterens egen synsing og overbevisning om at vold er løsningen på alle problemer så er dette en interessant bok. 

Boka er delvis biografisk og delvis en skildring av de forskjellige miljøene som forfatteren har vært en del av opp gjennom årene. Kallevik startet som litt ensom pønker i Haugesund, dro videre til Oslo for å bli en del av Blitz-miljøet, for så å bryte ut derfra og finne plass i sitt rette element, nemlig skinheadmiljøet, hvis hovedagenda utenom øl, pønk/oi og strikt klesstil er kampen mot fascisme. Nynazismen blomstra opp i Norge på starten av nittitallet, og vi følger forfatteren og kompisene i mange sammenstøt mot de andre snauskallene som ser nesten like ut som dem, men som står for en helt annen ideologi på ytterste høyre fløy. 

Er Kallevik en troverdig kilde? Jeg veit sannelig ikke. Mens jeg leste denne boka brukte jeg mye tid på Google for å prøve å nøste opp i om hendelsene han beskriver faktisk har funnet sted. Og det har de, men leseren får ikke et nøytralt bilde av det som skjedde ved å lese denne boka. På en måte er det både bokas styrke og svakhet.  Jeg syns dette er en bok det er verdt å lese, selv om den er subjektiv og ikke så altfor godt skrevet. Innblikkene i de forskjellige subkulturene og ikke minst i gatekampene i Oslo på den tida er både interessante og nyttige, og bidrar til økt forståelse av et miljø mange misoppfatter. En skinhead er ikke en skinhead.

Lighter than my shadow av Katie Green








Det var Ingrid som tipsa meg om denne tegneserien. Tykkelsen er en motvekt til temaet, som er spiseforstyrrelser. 

Katie er ei vanlig jente, har vanlige venner, gjør vanlige ting. Hun drømmer seg ofte bort og tegner, tegner og tegner. Også glemmer hun å spise. Eller syns det er unødvendig å spise. For da får man jo ikke tid til alt man vil gjøre, liksom. Katie blir etter hvert kroppsfiksert og treningsfiksert. Hun får dårlig samvittighet for alt hun spiser, gjemmer mat og kaster mat. Foreldrene blir bekymret. Hun havner på sykehus, og kommer så til en psykolog som skal hjelpe henne med å få bukt med spiseforstyrrelsen. Katie føler hun får lite ut av samtalene, og begynner i stedet å gå til en healer. Hun utvikler et tett vennskap til healeren og familien hans, og blir etter hvert så frisk at hun kan begynne på skolen igjen, ta avgangseksamen og begynne å studere. Men er spiseforstyrrelsen egentlig borte?

Jeg har sagt det før, og sier det igjen, tegneseriesjangeren er helt overlegen når det kommer til å skildre tanker og følelser. På grunn av den derre opphavsretten og sånn kan jeg bare fortelle, og ikke vise, hvor fantastiske tegningene er og hvor godt de illustrerer sykdommen, men jeg håper mange vil lese denne. En skikkelig tegneserieperle om et vanskelig tema.

tirsdag 1. april 2014

Født feminist av Marta Breen og Kunsten å være kvinne av Caitlin Moran

Jeg har lest to bøker om feminisme i det siste. Den ene likte jeg kjmepegodt, og den andre mislikte jeg skikkelig, på tross av at de handler om så å si de samme tingene.

                                                     Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Jeg føler meg knapt som kvinne, og langt mindre som feminist, etter å ha lest "Født feminist" av Marta Breen. Jeg gjør alt Marta Breen mener er fy-fy for ekte feminister, og er dermed skikkelig usolidarisk mot mine medsøstre. Breen langer ut mot alt damer driver med for tida, barberer bort kroppshår, strikker, baker cupcakes, lager fine matpakker, jobber redusert, lager fotoalbum, etc.

I utgangspunktet er det jo ikke noe i veien å være kritisk til hvordan kvinnerollen har utviklet seg gjennom årenes løp, men Breen generaliserer altfor mye og får det til å høres ut som alle kvinner har valgt å nedgradere seg selv til noen fjollete, blondekledde rosa nek som sprader rundt i shabby chic-hjem. I Breens verden er ingen radikale nok, alle er noen latsabber, og ungdommen nå til dags er tiltaksløse og ikke opptatt av noe som helst. Det hele blir veldig navlebeskuende, og hun toucher bare såvidt innom ting jeg syns er langt viktigere enn irritasjon over at kvinner barberer armhulene. Det eneste hun egentlig oppnår med denne boka er egentlig å bekrefte folks fordommer mot feminister, noe jeg syns er synd.


                                                    Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Etter å ha irritert meg såpass kraftig over Født feminist var jeg litt skeptisk til å gå i gang med Kunsten å være kvinne, men her ble jeg heldigvis positivt overraska. Caitlin Moran skriver knakande bra, og jeg kjenner meg igjen i masse av det (spesielt kapittelet viet til mote, hurra for at det er flere enn meg som ser ut som fulle kuer når de tar på seg høye hæler!), og boka er på ingen måte like generaliserende og kjeftesmellete som Breens bok er. Jeg lo mye da jeg leste denne, og mange ganger tenkte jeg "ja, akkurat sånn er det, dette er spot on!"
Det eneste jeg egentlig har å utsette på denne boka er at Moran tydeligvis lider av den stadig mer utbredte capslock-syken, og det er mye roping her. Pluss det tilsynelatende obligatoriske kapittelet om kroppshår da. Men alt i alt er dette enn innmari bra, og ikke minst hysterisk morsom bok om feminisme og det å være kvinne. Les den!


Divergent av Veronica Roth

Bildet er hentet fra www.schibstedforlag.no
 
 
Divergent føyer seg inn i rekken av dystopiske ungdomsromaner som har kommet ut i etterkant av Dødslekene. Beatrice lever i et framtidig Chicago hvor menneskene er inndelt i fem grupper: Uselvisk, Sannferdig, Fredsommelig, Lærd og Fryktløs. Når man blir 16 år må man velge gruppe, men det er ikke uproblematisk å bryte med familien. Som alle andre 16-åringer tar Beatrice en test for å finne ut hvilken gruppe hun hører hjemme i, men resultatene er uklare. Beatrice ante ikke at dette kunne skje, og blir bedt om å holde hemmelig at hun er en Divergent. Hun må allikevel ta et valg, skal hun bryte med familien som hører til Uselvisk hvor hun ikke føler seg hjemme? Eller skal hun velge en annen ukjent gruppe?
 
Divergent er spennende og underholdende, men med noen forutsigbare elementer. Språket er enkelt og greit. Beatrice eller Tris, som hun etter hvert kaller seg, er en interessant karakter som jeg gjerne vil vite hvordan utvikler seg. Opprøret spirer, allianser dannes og fiendene er sterke og mange. Boka er den første i en serie, og jeg blir nok nødt til å lese neste bok. Det kommer selvsagt også en film, traileren ser ganske lovende ut, selv om jeg kunne ønsket meg en litt røffere Tris. 

Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

 
 
 
Denne romanen handler om en familie som ikke fungerer: En manisk depressiv mamma og to halvsøstre. Jeg-personen som forteller er i tenårene, lillesøsteren Emilie går i fjerde klasse.
 
Moren klarer ikke å ta vare på jentene. Hun kan plutselig være borte dager av gangen, ingen vet hvor er. Hun har flere menn. Hun har tydeligvis karisma og kan sjarmere slik hun gjør når barnevernet kommer på besøk. Da lager hun te, beklager alt rotet og snakker fortrolig med barnevernsdamen som lar seg lure.
 
Jentene er i utgangspunktet ressurssterke, men det viser seg at de kan ikke klare å kompensere for at de ikke har en stabil voksenperson som tar seg av dem . Emilie blir mobbet på skolen. De andre barna merker selvfølgelig at alt ikke er som det skal hjemme og hun begynner å skulke.
 
Jeg personen har mye omsorg, men får en håpløs kjæreste som kalles Firfisla. Det er akkurat som mangelen på omsorg gjør henne så sulten på nærhet at hun blir offer for menn som utnytter henne seksuelt. Hun blir forelsket i en god gutt som jobber for Amnesty og kommer på døren hos dem. De innleder et forhold, men han trekker seg unna når han merker den store avstanden som ligger mellom dem sosialt. Det er et veldig sårt parti i boken: "Vi var aldri kjærester, hvis det var det du tror", sier hun når hun skjønner at det definitivt er slutt mellom dem. "Jeg trodde ikke det ", svarer han.
 
Slutten er delvis åpen, men det ser ikke lovende ut for jentene. Dynamikken i grov omsorgssvikt viser seg å være vanskelig å snu, og disse jentene står i fare for å falle ut i en usikker tilværelse også i framtiden.