fredag 30. januar 2015

Da sier vi alt dette av Odd Børretzen

Godt nyttår med bøker og lesing!
Siden dette er det første blogginnlegget mitt i 2015 har jeg lyst til å si noe om å lese og fant denne herlige teksten av Odd Børretzen som jeg vil dele:



Noen sier man blir klok av å lese bøker

Noen sier man blir klok av å lese bøker. Jeg har lest, i bøker, hver dag i 65 år, men kan ikke si jeg har merket noe videre klokskap. Men moro har det vært:

Jeg har vært med på jordomseilinger under vann, jeg har kjempet for dronningens ære og gått over snøen på Kilimanjaro. Jeg har hørt Sokrates tale på torget i Athen og vært med på Faraos begravelse i pyramiden.

Jeg har ført et rikt liv og vært bokslave i 65 år,
Kanskje burde helsemyndighetene forlange en advarsel, trykt på alle bøker: "Boklesing er vanedannende"

Jeg mener; sånn at folk som begynner med den slags, vet hva de risikerer.

Jeg har vært lesehest i 65 år uten å ha blitt klok av det, men jeg har ført et rikt liv.
Jeg har ikke hørt om noen som har lest seg fra gård og grund, men det har kanskje hendt?

Jeg er nok det som kalles "bokoman" eller "litteraturiker". En bokslave.

Kanskje burde helsemyndighetene forlange en advarsel på alle bøker: "Overdriven bruk av bøker er, kanskje, helsefarlig".

Jeg mener; sånn at folk som begynner med den slags, vet hva de risikerer.

Det er det med bøker at de står der, i bokhylla, uten en lyd.
Du kan hente dem fram og leve med dem uten å trykke på en eneste knapp. De sier sitt, bøkene, lydløst, og uten å bruke batterier.

Du kan lese dem utendørs.
Men du blir kanskje slave av dem.

Kanskje burde de ha en advarsel:
"Lesing av bøker er vanedannende"
Jeg mener; sånn at de som begynner med den slags, vet hva de risikerer.


Hentet fra: Odd Børretzen. Da sier vi alt dette.
Lars Ulseth (red.). 2014, Aschehoug







torsdag 29. januar 2015

Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger



Omslaget
Årets første måned er ikke ennå omme, men jeg våger allikevel påstanden at i år kommer det ikke andre utgivelser som slår denne boka språkdraktmessig sett.


Boka er skrevet på noe som anmelder i NRK Nina Nordbø kaller ekstrem sosiolekt, men som vel også kan gå under betegnelsen kebabnorsk. Setningsbygningen er spesiell, ord og uttrykk er litt fremmede i skriftspråk og handlingen raser av gårde i korte kapitler. For at tonen i boka skal bli tydelig for deg som leser dette kommer et utdrag fra boka. Her kommer et helt kapittel fra s. 15:




"Utflukt
Det også var lættis episode på skolen i dag fordi vi har om norske partiene, og ingen visste det finnes så jævla mange mongo partier. Vi hadde oppgave å gå til byen og intervjue alle bodene, så Ibra gikk bort til et hvitingparti på Karl Johan og spørret noen spørsmål og de bare: alle utlendinger må ut, alle utlendinger er terrorister i Afghanistan, og først Ibra prøvde å si tilbake, men til slutt han bæda helt og nesten spytta på skola til schtøgge poteten, men han ikke gjorde det likevel fordi Solveig kom og stoppa han og Solveig også klikka på poteten, og kallet han rasist, men hun også beherska seg litt. Og så gruppa mi har Høyre, og allerede vi har klippa logoen til å lime rundt hele plakaten og er nesten ferdig. Vi visste ikke det skulle skje at Erna Solberg var i boden for å snakke denne dagen, men serr Erna var i boden på Karl Johan og wollah, Johnny nesten spurte hun om hvor mange hamburgere hun spiste om dagen ,og om hun spiste cheese eller vanlig, men vi stoppa det og heller spurte hun noen spørsmål om skolen. På vei hjem, Ibra jævla utlendingen, Allah han eier ikke skam, peka på festninga og trodde kongen bodde der. "

Hovedpersonen i boka heter Mariana og er halvt norsk, halvt chilener. Hun bor med mor, far og lillebror på Romsås, og har også en eldre bror som sitter i fengsel. Mariana forteller om hva som hender på en talenær og intern måte;  som om man overhører to ungdommer fortelle hverandre om ting. Det er de daglige opplevelsene som fyller oppmerksomheten hennes, og den gryende kjærligheten. Mariana er nemlig blitt forelska i Mu2, som er en av de fire i klassen som heter Muhammed, og som har nærmet seg henne litt også, i form av å spørre hva hennes nick på MSN er.
Mariana tar oss dessuten med rundt på flere arenaer. Familien hennes er en av dem. Hennes chilenske far har vel også sine utfordringer i forhold til norsk væremåte, og familien har tydeligvis hatt sine vanskelige perioder i forhold til broren som er i fengsel. Skolen er en annen arena, og vi blir blant annet vitne til nådeløs verbal omgang mellom elever og lærere. Fritida er en tredje arena, og vi kan se for oss flyten av ungdom på vei fra Jokerbutikken med billigst sjokolademelk og de forsiktige tilnærmelsene mellom gutter og jenter.

Boka har fått en del omtale allerede selv om det er Skaranger sin debutbok, og den har allerede vært etterspurt av elever på skolebiblioteket. Den er veldig morsom å lese, og etter hvert vennet jeg meg til det spesielle språket. Wollah, det er håp for alle. Anbefales!

 


Foto: Pernille Marie Walvik, Klassekampen

onsdag 28. januar 2015

Game over av Hæge Follegg Pedersen

Jeg har lest Game over av Hæge Follegg Pedersen i helga. Jeg har hatt lyst til å lese den lenge, og da jeg plukket frem bøker til en bokprat for elever på Helse- og oppvekstfag ble det helt nødvendig å vite hva den handler om. Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor viktig det er å ha lest i bøkene man skal formidle. Alle bibliotekarer burde ha rikelig med lesetid i arbeidshverdagen:)

Det var bokens forside som først og fremst  tiltalte meg. Det ser ut som en bok som kan friste de unge gutteleserne vi så gjerne vil finne bøker til.  Det tror jeg også handlingen vil gjøre.


Kort fortalt handler den om to kompiser hvor den ene stort sett bestemmer over den andre. Mange vil sikkert kunne kjenne seg igjen i det å ikke våge å stole på egne følelser og meninger. Det er lett å bare følge i andres fotspor, men på et tidspunkt bør man kanskje stoppe opp og tenke over i hvilken retning det bærer. Når det klikker for den sjefete kompisen er ikke veien lang til skikkelig trøbbel. Her snakker vi våpen, drap og flukt. Situasjonen de to gutta havner i er skikkelig kjip, og som leser skjønner man at det ikke ligger noen happy ending i vente. Jeg tror boken kan passe perfekt til de som vil ha en kort handling med masse action.

-Anne Brit-

tirsdag 27. januar 2015

Jakten av Baroch Tendler

I denne boken møter vi tateren Johan. Han skal begynne i 10 klasse på Grønland ungdomsskole, moren hans jobber i barnevernet og bestekompisen er Qasim. De to ser ikke akkurat frem til nok et kjedelig skoleår, men alt blir snudd på hodet da moren til Mounir blir drept og han flytter inn til Johan. Så begynner starten på en jakt i både om å avdekke hvem det er som har malt hakekors og skrevet rasistiske ord i lokalmiljøet, hvor faren til Mounir egentlig er hen og Johan sin egen jakt i å finne ut hvem han er.

Boka er utrolig lettlest og fanger opp leserens oppmerksomhet fra side en med Johan som forteller stemme. Selv om språket flyter bra, er ærlig og rått, så kan det til tide virke en smule overdrevent, men forfatteren henter seg inn igjen på det utrolig spennende plottet som samler disse 3 guttene til en skjebnesvanger høstnatt på Kattisa.​

Selv om Jakten er en spenningsfylt bok som drar inn temaer som mord, rasehat, og samfunnsproblematikk, så er dette også en bok om godt vennskap, om å finne seg selv i en alder som kan være trøblete og om å finne kjærlighet på uventete steder, under vanskelige forhold.

Denne boka vil jeg si treffer ungdommen som målgruppe veldig godt, samtidig som det er spennende lesning for oss voksne også. Anbefales 
på det sterkeste. 





Monika Golder, bibliotekpraktikant

og fjellene ga gjenlyd av Khaled Hosseini


Boken omhandler en fattig familie i Afghanistan 1952. Familien bor i en liten (oppdiktet) landsby Shadbagh. Faren Saboor er arbeidsledig og har to unger, storebror Abdullah og lillesøster Pari, sammen med deres stemor Parwana. Den biologiske moren hadde dødd når hun gav fødsel til Pari.

Boka er interessant og oppsiktsvekkende, samtidig som den er trist. Familien kjemper hardt for å komme seg igjennom den enkelte hverdag. Man får et innblikk i hverdagen til fattige familier i Afghanistan, i sammen med de små detaljer som utgjør det større bildet. Til og med i Afghanistan har de vinter og snø, og da er det ikke lett å være fattig og å ha lite penger til klær og mat. Den nyfødte sønnen til Saboor døde en iskald vinter, og faren klandret seg selv for at han ikke kunne gjøre noe mer. Hvis han bare hadde hatt flere klær, sko, eller et godt og varmt teppe. Da kunne sønnen ha overlevd. For å få penger til mat og klær til vinteren selger faren Saboor datteren til et velstående par. Det måtte gjøres for å forsørge familien.


Boka egner seg for dem som vil vite mer om hvordan en hverdag, til en fattig familie i Afghanistan kan være. Dette er en fortelling om hva man er villig til å gjøre for andre, og om avgjørelser av viktige valg for å overleve.




Skrevet av Gard Paulsen, bibliotekpraktikant

1957 av Jon Ewo

Bildet er hentet fra www.cappelendamm.no


Hva kunne ha skjedd med Norge hvis tyskerne vant krigen? 1957 er en såkalt kontrafaktisk historie, en historie om det som kunne skjedd.

Oslo i et alternativt 1957: Heinrich Himmler og SS styrer Norge, og Monika er på den "riktige" siden. Hun er 16 år og renrasert arier som vokser opp på et pikehjem, hun er foreldreløs. Moren var en norsk jente og faren var en SS-mann, men det er alt Monika vet. Alle jentene på pikehjemmet oppdras til å kjempe for et raserent Nord-Germania, men de skal ikke kjempe på samme måte som mennene. De skal gifte seg med SS-menn og føde barn og dyrke familieverdier.

Giftemålet med SS-mannen Erik nærmer seg og Monika gleder seg. Erik er helt riktig for Monika. Men så møter hun Hans som er helt feil. Hans er mørk, på den røde siden politisk, bor i feil bydel og om nettene sloss han mot SS. Monika blir hodestups forelsket og sniker seg rundt med Hans om kveldene. Men det er ikke så lett å holde det skjult som Monika tror.

Boka er i starten mest en kjærlighetshistorie med et dystert bakteppe. Men underveis snur fokus, Monika begynner å stille spørsmål om foreldrene sine og om alt SS gjør er riktig. Det blir veldig spennende og masse action! 

Jon Ewo skriver godt og boka er lettlest og fengende. Boka er litt annerledes, veldig spennende og får en til å tenke. Boka er en av de fem nominerte til Uprisen 2015.


tirsdag 20. januar 2015

Sub rosa av Demian Vitanza

Bildet er hentet fra aschehoug.no
Demian Vitanza er en lovende ung, norsk forfatter. Etter debuten med Urak ga han ut det kritikerroste teaterstykket Londinium, og kommer nå med roman nummer to. Sub Rosa er en kunstnerisk prestasjon bygget på litterære virkemidler. Med sin rosa tittel og mørkebrune filt, skiller den seg ut blant kulturfondbøkene fra perm til innhold.

Språket er lettfattelig, men klangfullt og godt komponert. For å få fullt utbytte av romanen må man likevel ha glede av å tygge på teksten, siden de to delene på hundre sider bør utforskes parallelt. Tematisk sett fremstår Sub rosa som en skildring av verden mellom bevissthetsnivåer, mellom drøm og virkelighet, der søken etter ærlighet i det ubevisste blir fluktruten.

Romanen deles i to på midten. Tittelsiden «Byen» tar oss med inn i et personalt perspektiv. Den handler på overflaten om en ung mann som er løslatt etter å ha drept sin mor under promillekjøring. Fortellingen er lagt som et enkelt forløp over flere meningsbærende lag. Dette gjør det mulig å lese boken på flere måter. Gjennom speilinger og metaforer borrer han i menneskesinnet, men forfatterens sans for detaljer gjør også overflaten engasjerende. Gang på gang evner han å løfte hverdagslige øyeblikk opp fra arket. Til tider holder han dem frem som groteske objekt, andre ganger blir de en linse mot et sårbart indre.

«Etter å ha lukket datamaskinen og slikket spermen fra hånda mi stirrer jeg som vanlig bort på bjørkebladene utenfor vinduet. De har allerede begynt å bli gule, som ubetalte regninger: de ligger i en bunke på kommoden i gangen og minner om høst.
Morgener: Jeg hører naboene som dusjer, spiser frokost, går ut av dørene sine. Nesten alltid de samme lydene, samme tid, de er klokker bak veggene. De går for å bytte arbeidskraften sin mot pusten de fyller lungene med.
Jeg holder pusten. Drar på meg buksene.» (Vitanza, 2014, Byen s. 7)

Fra å sammenligne bladene med ubetalte regninger, beveger han seg brått over til regningene som et bilde på høst. Denne formen for bevegelse betegner også forholdet mellom bokens to halvdeler.
«Skogen» åpner med en scene fra et maleri i første del. Historien fortelles fra et andrepersons personalt perspektiv. Hovedpersonen «du», er kledd i en skjorte som minner om morens bluse. Han leter etter veien tilbake til byen og finner en hytte bebodd av en eldre dame. Samspillet mellom de to utvikler alt seg til et marerittaktig stillestående sprang. Skogen blir dermed et stort speilingslandskap hvor virkelighetens grenser tøyes. Det er lett å trekke paralleller til Prosessen av Franz Kafka.


«Under rosene ligger de døde. Og dypere ned er det bare jord og blindhet: der alt liv kommer fra og ender opp.» (Vitanza, 2014, Byen s. 42)

Omtalen er skrevet av Anders Grønning, praksisstudent.

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue

 
Bildet er henta fra www.cappelendamm.no


Zombieapokalypsen er rett rundt hjørnet, enten vi vil eller ikke (neida).

Brage lever et vanlig liv, med sin vanlige familie og vanlige venner. Også er han superforelska i Frida. Livet går sin gang i forstaden, helt til det en dag bryter ut opptøyer i Japan. Folk går løs på hverandre, blir tomme i blikket og dreper alle de kommer over. Etter hvert finner man ut hva tilstanden skyldes. Parasitten MTG sprer seg raskt, og over store deler av Asia blir flere og flere forrykte (en slags variant av zombier). Men Brage og vennene sitter trygt, føler de. Noe sånt vil vel aldri kunne skje i Norge? Men så sprer parasitten seg videre til USA, og så England, og til slutt kommer det melding om at mennesker med MTG er observert i Halden. Brages foreldre har laget en kriseplan som involverer å reise til skogs, men moren må jobbe på legesenteret så lenge hun kan.

Over hele tettstedet er det gjenspikrede vinduer, butikkene er nesten tomme for mat, internett forsvinner og dermed brytes kontakten Brage har med kompisene, unntatt Oliver som bor i nærheten. Boka tar en brutal og ganske uventet vending da Brage blir nødt til å skyte naboen sin, som er blitt forrykt. Og herfra går alt heseblesende fort. Dette er en skikkelig pageturner. Zombier har jo vært litt i vinden de siste åra, og man kan se at forfatteren har henta inspirasjon fra f.eks. Walking Dead og 28 days later. Ikke bare var den uventa brutal til å være en ungdomsbok (hurra!), men den får også leseren til å reflektere over hvilke valg man tar når man bare må tenke på å overleve. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.

mandag 19. januar 2015

Gamer av Tor Arve Røssland

 
Bildet er henta fra http://www.mangschou.no/


Jeg fikk lyst til å lese denne etter at Anette på Nesbru snakka om den på fagforum før jul i fjor.

En gamer-vennegjeng på videregående blir oppslukt av et nytt spill, War of Faluza. Hovedpersonen og kompisene Yngve og Marius har gleda seg lenge til dette og blir snart oppslukt av spillet. Skolen kommer i andre rekke. De spiller hele dagen og hele natta. Etter hvert får de tilbud av en fremmed fyr i spillet om å bli med i et guild. Nølende takker de ja, og etter hvert begynner mystiske ting å skje, både i og utenfor spillet.

Jeg hadde ikke trodd at dette var en bok jeg kom til å like. Men jeg ble dratt inn i historien, boka er kjempespennende. Det at boka er så lettlest, men samtidig har handling jeg tror mange av elevene kan kjenne seg igjen i gjør den ekstra bra, for akkurat det føler jeg at er mangelvare i ungdomslitteraturen nå for tida. I tillegg til å være spennende tar boka opp forskjellige ting rundt dette med spilling, man ser hvor lett det er for guttene å gi seg hen til en helt annen verden uten å ense det som foregår i det virkelige livet. Men samtidig er historien også med på å avkrefte myten om at gamere er så usosiale. Denne er perfekt til de elevene som kanskje strever litt med å lese, men også for de som rett og slett vil ha en lettlest og spennende bok. 

Republikken Norge av Kjetil Bragli Alstadheim


Bildet er hentet fra www.aschehoug.no

Alstadheim skriver om hvorfor vi fremdeles har monarki i Norge, hvilken stilling monarkiet har og har hatt siden 1905 og hva alternativet kan være. Har vi fremdeles monarki bare fordi vi liker kongefamilien? Har monarkiet egentlig gått ut på dato? Og hvordan i alle dager kunne vi klart overgangen til republikk?

Jeg trodde denne boka kunne være litt tørr, men er allikevel så interessert i temaet at jeg ga meg i kast med den. Det viser seg at det ikke er tørr i det hele tatt, men både interessant, ganske morsom og ikke minst tankevekkene. Anbefales til alle som er interessert i samfunnsspørsmål. 


Jeg er så jævla easygoing av Jenny Jägerfeld



Bildet er henta fra www.aschehoug.no


Joanna er 17 år og har ADHD. Moren hennes har blitt refusert fem ganger de siste årene, men nekter å innse at hun ikke skriver bra nok til å gi ut bok, og faren er dypt inne i noe som ser ut til å være en evigvarende depresjon. Familien er svært fattig, og lever stort sett på hermetikk og pasta. Joanna tjener selv litt penger på å selge kondomer som har gått ut på dato. Det er knullekompisen Matheus som forsyner henne med kondomene. Men pengene fra kondomsalget er ikke nok til å dekke de tingene Joanna trenger, og når medisinen som holder ADHD-en i sjakk er i ferd med å ta slutt og moren sier at de ikke har råd til å hente ut flere tabletter må Joanna finne en annen inntektskilde.

Ved en tilfeldighet leser hun en e-post som er sendt til skolens badass, Valle. Hun skjønner fort at e-posten dreier seg om salg av narkotika, og ser sjansen til å tjene litt penger. Snart vikles hun inn i en sak hun ikke klarer å håndtere. Og midt oppi det hele blir faren stadig mer deprimert, og Joanna blir stadig mer forelska i den mystiske Audrey.

Dette er en historie som spriker litt i alle retninger, syns jeg. Jeg er litt usikker på om jeg kjøper at en familie en svensk forstad har så lite penger, eller eventuelt har så mye stolthet at de nekter å be om penger. Men hvis vi ser bort fra de logiske bristene tenker jeg at dette er en lettlest og spennende bok, språket er morsomt (om enn noe gjentakende) og som leser får man et godt innblikk i hvordan det er å leve med ADHD. Dessuten får forfatteren pluss for å ha med et sitat fra min all-time favorittfilm, True Romance.

torsdag 15. januar 2015

Pappaen og havet av Tove Jansson

Bildet er hentet fra aschehoug.no
Livet i Mummidalen går i sin vanlige tralt og mummitrollene gjør som de pleier. Mummupappa ser at han er overflødig og at familien klarer seg helt fint uten hans hjelp. Han føler seg rett og slett unyttig og ubetydelig. Når familien slukker en brann uten en gang å vekke ham renner begeret over, og han beslutter at familien skal flytte. De skal starte et nytt liv som fyrvokterfamilie langt ute i havgapet, og de skal være avhengige av pappaen.

Men livet ute på fyret blir ikke helt som pappaen hadde sett for seg. Han føler seg viktig igjen, men familien hans er ikke fornøyd med den nye tilværelsen. Mummimamma mistrives og savner hagen sin. Derfor maler hun en kjøkkenhage på veggen i fyret. Mummitrollet flytter ut i et kratt, forelsker seg i en havhest og forsøker å komme over frykten for Hufsa.

Etterhvert synes pappaen at øya virker fiendtlig innstilt til ham, og han forstår ikke havet rundt dem. Han setter seg som mål å bli kjent med havet og temme det.

Jeg brukte denne romanen til høytlesning under Nordisk bibliotekuke 2014, og det var en historie som fenget tilhørerne. Den kan gjerne leses i sammenheng med Den gamle mannen og havet av Ernest Hemningway.

Let it snow : three holiday romances av John Green, Lauren Myracle og Maureen Johnson

Bildet er henta fra www.goodreads.com
 


En særs snøfylt julaften er utgangspunktet for alle disse tre historiene.

Jubilee (oppkalt etter en butikk i en miniatyrhuslandsby som foreldrene hennes samler på) blir satt på et tog for å komme seg til besteforeldrene sine på julaften fordi foreldrene hennes har havnet i fengsel fordi de kom i en krangel med noen andre over et miniatyrhuslandsbysalg. Men snøstormen gjør at toget stopper i en liten by og Jubiliee havner på et Waffle house og blir kjent med Stuart.

På toget som Jubilee har vært på var det også en gjeng cheerleadere. Disse havner også på Waffle house-cafeen, og jungeltelegrafen går. En hel cafe full av cheerleadere! Tobin og de to vennene Angie og JP trosser snøstormen for å komme seg dit først, før de kjipe fotballgutta. På den strabasiøse ferden til cafeen innser Tobin at han begynner å bli forelska i Angie, som har vært bestevennen hans i mange år.

En annen fyr som også var på samme tog som Jubiliee, Jeb, setter seg også ned på Waffle house-cafeen og ser rett og slett kjempedeprimert ut. Addie, kjæresten hans, har vært utro og så gjort det slutt. Addie angrer på det hun har gjort, og vil bare ha Jeb tilbake, men for å rydde opp i forholdet deres må hun innrømme noen ting for seg selv som hun kanskje ikke er så komfortabel med.

Dette er en lettlest og underholdende ungdomsroman. John  Greens historie var morsomt, fordi hallo, John Green, men de to andre er også trivelige historier.

torsdag 8. januar 2015

De som ikke finnes av Simon Stranger


Å lese denne ungdomsromanen var både en fin og fæl opplevelse.
Fin; fordi jeg møtte igjen Samuel fra Ghana som jeg også hadde lest om i boka Barsakh av samme forfatter. Han hadde nå gjort sitt andre forsøk på å komme seg til Europa, skaffe seg jobb og derved en fremtid. Han hadde så langt lykkes, og boka starter med at han oppsøker Emilie i Norge.            
Fæl; fordi at selv om selve jegpersonen i boka er en fiksjon, så er det likevel en realitet at mennesker gjennomlever samme type lidelser "as we speak" kun med det som mål å skape seg en god fremtid.

Denne romanen er absolutt politisk, og det var for meg befriende å lese litteratur for ungdom som har et tydelig budskap og tar side i samfunnsdebatten. Jeg leser mye om kjærlighet (vel og bra), Rysjedame#2 leser mye fantasy(også vel og bra), men denne boka tar opp et aktuelt samfunnstema på en forståelig måte for ungdom. Stranger formidler så bra følelsen av å ikke høre til noe sted, ja, kort sagt, ikke finnes:
"Det verket i fingrene. Hadde han vært som alle de andre i byen, da hadde han dratt til legen. Da hadde han fått tatt røntgenbilde av hånden, fått sårsalve, bandasje, en sykemelding, men han er ikke som dem. Fingrene må bare verke, for heller ikke de finnes. Verkingen finnes ikke. Smerten hans finnes ikke."(Stranger, 2014, s. 126)
Denne boka egner seg godt for ungdommer i vgs (som jo er vår målgruppe), den er lettlest, noe som gjør den ekstra aktuell til lesing på yrkesfag.
Hjerteskjærende lesing, anbefales!
-Kristin-

Stranger, S. 1976-. (2014). De som ikke finnes. [Oslo]: Cappelen Damm.

The Death Cure av James Dashner

Bildet er hentet fra www.randomhouse.com

Nå har jeg lest hele Maze Runner-serien og syns den er en av de bedre dystopiene jeg har lest de siste årene. Mange av dystopiene jeg har lest har en jente som hovedperson, og jeg syns det var forfriskende med en fortelling fra en gutts synsvinkel. Det ser ikke ut til at trenden med dystopier for ungdom er over, og jeg kommer helt sikkert til å gi meg i kast med en ny serie etter hvert.

Thomas møter helt nye utfordringer i denne tredje boka, samtidig som det nøstes opp i en del fra fortiden. Jeg kan i grunnen ikke skrive noe om handlingen i denne, men det er sterkt fokus på både nyere og gamle vennskap, og et av de store spørsmålene er hvem man kan stole på. 

mandag 5. januar 2015

Krø - Didrik Morits Hallstrøm




Krø av Didrik Morits Hallstrøm (Innbundet)
Hentet fra: www.cappelendamm.no




I boken Krø, møter vi Adam, som er en tidligere rusmisbruker, nå grafisk designer, med rotete fortid. Foreldrene hans døde da han var liten og han er oppvokst i fosterhjem. Han lever sammen med kjæresten sin og hennes kreftsyke sønn Dennis, som har har fått et godt forhold til.Adam elsker gutten Dennis, men A4-livet som fungerer så fint for andre, faller ikke like enkelt for ham. Hver ledige stund bruker han på og kreere et helt spesielt dataspill  kopierer virkeligheten og blir stadig mer skremmende. Skillet mellom den virtuelle verden og virkeligheten forstyrres stadig, og hans avdøde bestevenn og kjæreste trenger seg mer og mer inn i den virtuelle verdenen.

En dag får han et brev fra bestefaren som ligger for døden, han ønsker at Adam skal komme hjem til ham på den forblåste øya Krø, på Sunnmøre før han går bort. Adam har ikke særlig lyst til å reise, men han bestemmer seg til slutt for å reise. Bestefaren Ingvar er en særing han ikke vil vite av og som han aldri har hørt fra eller fått besøk av under hans vanskelige oppvekst. Hjemme i Oslo venter kjæresten og gutten hennes som holder på å dø av leukemien.

Virkelighetsoppfatningen slår stadige brister og kulminerer når Adam tvinges til å reise tilbake til sine røtter. På øya venter hans dødssyke bestefar, minner etter faren og flere spørsmål enn det finnes svar. På Krø råder samtidig et bedehusmiljø som gjennomsyrer hele samfunnet. Vi aner konturene av okkulte ritualer og et nærmest usunt samhold. – Men det beskrives ikke med ord. Ikke egentlig. Akkurat som sykdommen til guttungen, akkurat som hendelsen, oppveksten. Vi tror vi skjønner, men vi vet ikke noe sikkert. Usikkerheten oppfattes som noe fremmed og mystisk og det antydes mer enn det noe sies direkte. På denne måten er forfatteren flink til å antyde slik at leseren tolker selv.

Boken blir omtalt som en grøsser og passer inn i denne sjangeren, selv om den ikke er skummel på den måten at man blir "husredd" er det en stemning som jeg opplever som snikende ekkel, i det den bygges opp igjennom boken. Det kan til tider være forvirrende å henge med på historien når det stadig skiftes mellom kulisser som oprettholder det ubehagelige og ubestemmelige. Vi skifter mellom fortid, nåtid. Oslo og Krø. Virtuell verden og realitet når Adam tar med seg leseren inn og ut av søvn, rus og ulike verdener.

På terassen i mørket - Hanne Ørstavik

Jeg tenkte å våge meg inn på en bok av Hanne Ørstavik, som handler om kjærlighet. Dette er et tema jeg så og si aldri leser, om siden det faller litt utenfor mitt interessefelt. Men nå tenkte jeg å være litt dristig å gå utenfor komfortsonen min!


Hentet fra: www.oktober.no 

Sosialantropologen Paula har endelig gått fra Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Der hun hele tiden levde i en evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til at det kanskje ikke var henne han begjærte mest. På dette grunnlaget bestemmer hun seg for at hun vil reise bort. Turen går til Spania, der hun skal bli bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. 

Det kan virke som om Paulas eskorte-prosjekt er et forsøk på og komme nærmere seg selv. Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk følger han og fortiden hennes med på lasset. Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred? Det blir som et sår som aldri gror. Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort fra Jostein og det gamle livet sitt.

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle i eskorte-bransjen? Eller handler det om behovet for å bli sett og begjært, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke seksuelle tjenester, hvordan skal hun da takle det? Nå som hun har opplevd det såre i å ikke bli begjært av mannen hun elsket så høyt og som ikke egentlig ville ha henne, på annet enn sine egne premisser.

Noe av det som gjør boken bra, er at Paula ikke kun legger skylden på Jostein og utroskapen hans for at kjærligheten deres raknet. Hun finner også mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet som en slags selvoppfyllende profeti. Hun har alltid vært redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun trenger så sterkt? Det er en slik kjærlighet hun fikk av sin far i barndommen, kjærlighet med forbehold og grenser slik at dette er den kjærligheten hun kjenner til.

Noe av det som skurrer for meg med hele prosjektet til Paula er eskorte-prosjektet hennes. Jeg finner det å selge kroppen sin, for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av utro mann. Jeg personlig har vanskelig for og tro at dette er noe som kan gjøre deg lykkeligere og komme over tapt kjærlighet.

det er alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg. På terrassen i mørket er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde litt vondt å lese. Språket er godt skrevet og jeg synes forfatteren klarte å unngå de verste klisjeene som bøker som handler om kjærlighet gjerne inneholder. Likevel ble det i overkant mye snakk og filosoferinger om kjærlighet for min del, men alt i alt er jeg positivt overrasket over hvor godt jeg likte stemningen i boken.