Bildet er henta fra www.gyldendal.no
Jeg har lest denne mursteinen. Jeg måtte vente til eboka var klar, for hallo, dette er flere kilo bok og jeg var redd for å få senebetennelse i armen.
På starten av nittitallet flytter familien Hansen, for det meste mot sin vilje, fra Stavanger til Garden City utenfor New York. Max savner Stavanger. Han savner kameratene han så Apocalypse now sammen med. Han savner å prate norsk. Han er i protest, hvordan kunne foreldrene flytte fra alt han kjente til og likte? Max begynner å løpe. Han løper og løper rundt i Garden City. Så begynner han å svømme. På svømminga møter han Mordecai, som skal bli hans beste venn. Og det er her historien egentlig begynner. Når Max og Mordecai møtes er det akkurat som om noen har putta på en femmer på begge to. De snakker om alt.
De dropper ut av svømminga og satser på skoleteateret i steden, og begge kjenner nesten umiddelbart at de hører hjemme der. Mordecai reiser på sommerleir og blir kjent med en av lederne på sommerleiren, Mischa. Sammen sykler Max og Mordecai ut til Fire Island for å besøke Mischa. Max blir hodestups forelska i henne. Hun er syv år eldre enn han, billedkunstner og litt hippie-aktig. Max og Mischa innleder et forhold, Max og Mordecai gjør seg ferdig på high school, og framtida begynner. Midt oppi alle de nye begynnelsene tar ekteskapet til foreldrene til Max slutt. Omtrent samtidig tar Max, Mischa og Mordecai kontakt med Owen, Max' onkel. Owen reiste til USA da faren til Max var ung, og har ikke hatt kontakt med familien siden. Han er Vietnam-veteran og jazzpianist.
Denne boka er 1100 sider fylt med blant annet stavsprang, teateranmeldelser, realistiske bilder av vaskemaskiner, Vietnamkrigen, vennskap og ambisjoner. Men mest av alt handler den om det Johan Harstad er aller best på å fortelle om, nemlig ting som går i stykker. Drømmer. Leiligheter. Relasjoner. Jeg strevde litt med å komme gjennom denne, men nå når jeg er ferdig savner jeg Max, Mischa, Mordecai og Owen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar