Bildet er henta fra www.cappelendamm.no
Dette var en av de romanene som fikk mest oppmerksomhet i fjor, og med rette. Jeg skal ikke gå inn på hele den derre "virkelighetslitteratur"-suppa, men uansett hvordan man vrir og vender på denne boka kommer vi ikke i fra at det er en knakande god, og ikke minst ubehagelig, roman.
Bergljot har brutt med familien sin. Dette kommer tydelig fram allerede i starten. Vi får ikke helt vite årsaken, men vi skjønner at det er noe alvorlig som har skjedd. Når det kommer for en dag at foreldrene har fordelt arven (i hovedsak to hytter på Hvaler) ulikt mellom de fire barna i familien tar Bergljot kontakt med broren Bård for å si at hun står på hans side i saken. Senere skjer det noe i familien som gjør at både Bergljot og Bård må møte alle på nytt og ta et oppgjør med fortiden.
Denne boka røska skikkelig tak i meg. Jeg ble provosert og trist på den voksne Bergljots vegne, og rasende på lille Bergljots vegne. Tenk at voksne mennesker bare overser en så stor ugjerning, og at de fortsetter å dekke over den, år etter år? Denne historien er et ypperlig eksempel på at det som skjer tidlig i oppveksten, og hvordan man blir møtt når man er liten, har alt å si for hvordan man får det som voksen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar