tirsdag 19. september 2017

Senteret av Victoria Durnak

Bildet er henta fra www.flammeforlag.no


En ung alenemor med fødselsdepresjon har flytta til et sted der hun nesten ikke kjenner noen. Hun svarer unnvikende når familie og venner spør om få komme på besøk. Hun føler seg distansert fra babyen sin, men klarer likevel (og heldigvis) å ta vare på henne ganske greit. Hun spør om fødselsdepresjon på forum på internett. Hun stresser med at hun enda ikke har gitt barnet et navn. Går på senteret. Gjør litt klønete forsøk på å få nye venner. Observerer andre. 

Akkurat som "Torget" som kom for et par år siden (og som jeg likte veldig godt) er Senteret skrevet i en observerende, litt oppramsende stil. Det er noe med skrivestilen til Victoria Durnak som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men som fascinerer og tiltaler meg veldig. Hun er en mester på å skrive lett om veldig tunge temaer. For selv om det er mye ensomhet og tristhet i denne boka så syns jeg aller mest at den hadde en fin balanse mellom det såre og morsomme. Og selv om bokas tema er temmelig dystert syns jeg mest av alt at jeg sitter igjen med en følelse av håp etter å ha lest Senteret.

Nøkken av Nathan Hill

Bildet er henta fra www.gyldendal.no


Når arbeidsdagen er over låser professor Samuel Andresen-Anderson (10/10 etternavn her altså) døra på kontoret sitt og spiller online rollespill i timevis. Han er lei jobben på universitetet. Lei studentene som jukser og er under middels interessert i litteraturfaget hans. Forskuddet for boka han skulle skrive for mange år siden er brukt opp for lengst, men det ble aldri noen bok. 

Et annet sted i landet kaster en eldre kvinne småstein på en høyrepoplistisk politiker. Hendelsen filmes, og kvinnen vareteksfengles og omtales om "pensjonistterroristen". 

Noen dager senere får Samuel en telefon fra kvinnens advokat. Det viser seg at pensjonistterroristen er Samuels mor, og advokaten ønsker at Samuel skal avgi vitneforklaring om hvor harmløs, god og snill moren har vært slik at dommerne kan blidgjøres og straffen reduseres. Problemet er bare at moren forlot Samuel og faren da Samuel var liten, og han har ikke snakket med henne siden. Samuel er ikke interessert i å hjelpe moren og avslår advokatens forespørsel.

Men så får Samuel en henvendelse fra redaktøren sin, som forteller at han enten må levere et manus eller betale tilbake forskuddet han fikk for boka han aldri skrev. Samuel og redaktøren øyner muligheten for å gi ut boka om "pensjonistterroristen", og Samuel reiser for å snakke med moren. 

Dette er en snodig, humoristisk, varm, men også uendelig trist fortelling. Litt John Irvingsk med en omfattende familiehistorie og karakterer man lett blir glad i. Jeg både koste meg med og kjente meg igjen i alle de rare og delvis ødelagte menneskene her. Boka er velskrevet, har masse tørr humor og mange såre partier. Slutten ble litt MacGyver-aktig, men jeg valgte å kjøpe den fordi jeg likte resten av boka såpass godt.

torsdag 14. september 2017

Tåkens hersker av Carlos Ruiz Zafón

Hentet fra www.juritzen.no


Max og familien hans flytter til et lite hus på stranden sommeren 1943, i en liten landsby ved Atlanterhavet. Krigen herjer fortsatt og faren vil ut av byen til den roligere landsbygda, for å jobbe som urmaker og selge klokker.

Huset de flytter til er gammelt og har en mystisk hage med statuer i, som det alltid ligger et lag med tåke over. Faren til Max finner også noen gamle filmer i garasjen til huset, uten noen påskrift, som viser bilder av kirkegården og medlemmer av en sirkustropp...  Max får fort noen nye venner, Ronald som er litt eldre og bor i en hytte ved havet og bestefaren hans som styrer fyrtårnet. Ronald tar med seg Max og søsteren for å dykke ved et skipsvrak for å lete etter skjulte skatter på havbunnen.  Etter hvert begynner merkelige ting å skje både med statuene i hagen og på havbunnen.

Det er vanskelig å si noe mer om innholdet i boken, uten å avsløre for mye. Forfatteren har kalt boken for en grøsser, men jeg synes at den passer mer inn fantasy-sjangeren og er mer spennende enn direkte skummel. Boken er godt skrevet og forfatteren klarte å fange meg hele veien, slik at jeg ville lese videre for å se hvordan det hele endte.

mandag 11. september 2017

Fri vilje av Helga Hjorth

Omslaget er henta fra www.kagge.no


Ja nei.. hva skal man si om denne her? 

Her får vi Helga Hjorths versjon av det som skjer i søsteren Vigdis' bok Arv og miljø fra i fjor. Sånn rent bortsett fra at romanen er interssant som fenomenet "nå har jeg skrevet en roman som er et svar på en annen roman jeg følte meg uthengt i", så tenker jeg at dette er en relativt svak bok som ikke står på egne bein. Den forteller altså hvordan resten av Hjorth-familien (med fiktive navn, selvsagt) står sammen etter en av søstrene har gitt ut en roman som røper en familiehemmelighet (at hun har blitt misbrukt av faren). 

På en side er det interssant at saken belyses fra flere sider. Men på den andre siden, så minner dette aller mest om offentlig skittentøyvask. Det er også tydelig at bokas hovedperson Nina alltid har følt at hun har vært i skyggen av sin søster Vera og at hun har levd mye av livet uten å føle seg sett. Vi følger Nina og familien etter hvert som søsterens bok blir omtalt av de store avisene, desperasjonen når de skjønner hva boka handler om og til slutt det at Nina bestemmer seg for å "svare i form av en roman". Denne boka skulle vel egentlig renvaske eller beskytte familien, men for min del ender den nesten opp med å gjøre det motsatte. Familiemedlemmene som fremstår falske og manipulerende i Arv og miljø fremstår om mulig enda verre her, syns jeg. Pluss med boka er at den er veldig lettlest og at den egner seg godt til f.eks. elever som vil skrive om virkelighetslitteratur.