"Ja, sånn er altså jeg, Bea Britt Viker, Fylt av en selvmedlidenhet
som infiserer intelligensen og følelseslivet, og som får meg til å synes
enda mer synd på meg selv. Jeg er da også et ektefødt barn av min tid"
(Kristine Næss, 2015, s. 132)
Denne
boka leste jeg primært fordi jeg tenke at den kanskje kunne egne seg
til fordypningsemnet på vg 3. Boken er en god miks av krim (en ung jente
forsvinner da hun er ute på tur med hunden) og en generasjonsroman om
kvinner som ikke finner sin plass i eget liv.
Historien
veksler mellom nåtidens Bea Britt som bor alene i et stort hus som har
gått i arv i familien. Hun er fraskilt og ensom og tenker mye på sin
egen rolle i forhold til resten av familien og hvordan hun oppfattes av
naboer. Hun er også overbevist om at hun overvåkes av en mann og at det
er denne personen som har kidnappet barnet som er forsvunnet. Det er
rett og slett slitsomt å være Bea Britt. Ettersom fortellerstemmen er
opplagt forvirret er det vanskelig for meg som leser å få grep på hva
som faktisk skjer og hva som er fantasi og om Bea Britt egentlig spiller
en rolle i kidnappingen av jenta som forsvinner. Jeg tror kanskje hun
gjør det, men vet faktisk ikke.
I det samme huset
bodde tidligere Cessa som var Bea Britts farmor og mye av historien
handler om hennes liv. Her er vi på 1949-1940 tallet. Hun fikk aldri et
nært forhold til sin sønn (Bea Britts far) og valgte å sende han bort i
lange perioder. Tilslutt ble hun skilt fra mannen hun aldri har elsket
og ender med å måtte forsørge seg selv, ensom og alene i en leilighet.
Det går med andre ord ikke så bra med kvinnene i denne familien.
Romanen
kan helst sikkert brukes til fordypningsemnet i kategorien "vanskelige
relasjoner", men det krever en leser som både kan forholde seg til en
upålitelig fortellerstemme og et kvinnerolleperspektiv. Jeg synes
egentlig boken var litt vanskelig å forstå.
Kristine Næss. (2015). Bare et menneske: roman. Oslo: Oktober.
-Anne Brit-