torsdag 31. januar 2019

Tung tids tale av Olaug Nilssen

For en bok! Da jeg leste den ble jeg utrolig trist på vegne av alle de foreldre som har barn med spesielle behov og som må igjennom byråkrat/papirmølla for å få hjelp til å gjøre hverdagen levelig. Så slitsomt! Jeg tror ikke jeg hadde hatt kapasitet til å gjøre det, men man har vel ikke noe valg når det kommer til ens eget barns liv og hverdag. Det sies at folk får uante krefter i slike tilfeller, men hva vet jeg, la oss håpe det.

Bildet er hentet fra forlaget Samlaget


Olaug Nilssen forteller så gjør det gjør vondt i hjertet om  den evige kampen for å få hjelp og avlastning. Dette klarer hun helt uten å sutre. Det er bare krystallklart at man aldri kan sette punktum og tenke at nå ordner det seg.  Hun er drittlei av folk som slenger rundt seg med kommentarer av typen "Du blir jo mye mer glad i disse barna" og jeg vet at jeg har dratt den setningen selv i mange tilfeller. Det blir det slutt på nå.

Det hjelper sikkert ikke så mye at hun har skrevet denne boken...papirmølla og hjelpeapparatet går nok sin gang, men at folk kan få litt større forståelse for hvor slitsomt og overveldende det må være å ha behov for hjelp som ikke blir møtt kan kanskje hjelpe bittelitt? Ikke vet jeg, men jeg vil anbefale denne boka til alle. Les og bli litt klokere.

-Anne Brit-

torsdag 24. januar 2019

De opplyste av Øystein Stene

"Han har akkurat truffet skjulerne, de går med på å bringe meg over, de kommer og henter meg i løpet av dagen,  de vil ta meg og andre trosflyktninger til den siste tomme gamlebyen, før riket, der skal vi møte transporten, den som skal frakte oss til riket" (Stene, 2018, s. 280).

Bildet er hentet her
I denne dystopien møter vi en verden som er forandret etter en miljøkatastrofe. Eller hadde det som skjedde egentlig en naturlig forklaring?  Noen tror at dette var en straff fra gud, mens andre mener at det har en naturvitenskapelig forklaring. Dette er konfliktens kjerne i denne dystopien hvor fortellerstemmen stadig endres. Verden blir delt i to, med de troende på den ene siden og de ikke-troende på den andre. De to gruppene kan ikke utstå hverandre og nåde den som kommer inn på feil side.  Gjennom historien følger vi de som skal flykte fra den ene siden til den andre og på veien hopper historien innom de som dukker opp som bifigurer i en annen historie. Vi får altså en haug av korte, gode og spennende historier og skjebner som lar oss forstå denne verdenen godt. Vekslingen i fortellerstemme gjør at historien aldri bli kjedelig og samtidig gir meg et veldig godt innblikk i hvilke tanker disse menneskene har om "oss og de andre". Flere av disse skulle jeg gjerne lest mer om, men samtidig så er det jo deilig forfriskende å bare kunne gå videre til en ny fortelling. Jeg likte denne orginale dystopien veldig godt!

Stene, Ø. (2018). De opplyste. Oslo: Gyldendal.

-Anne Brit- 

tirsdag 15. januar 2019

Everything I never told you av Celeste Ng


Bildet er henta fra www.goodreads.com


Lydia er død. Familien vet ikke dette enda, og dagen begynner som vanlig. Men når Lydia ikke dukker opp til frokost blir moren Marilyn bekymret og etterlyser henne. 
Etter hvert finner politiet Lydia død i innsjøen rett ved der familien bor, og den skjøre konstruksjonen som har holdt familien sammen raser. Det kommer for en dag at det som har vært et tilsynelatende idyllisk familieliv blir gradvis avslørt. 

Dette er en bok om relasjonen mellom foreldre og barn og alt som forblir usagt. Moren Marilyn har hele tiden favorisert Lydia, og de to andre barna har blitt stående i skyggen. Marilyn identifiserer seg mest med Lydia og har prøvd å leve sitt liv gjennom henne.
Det er også en bok om kjærlighet og å drive fra hverandre uten at man egentlig kan forklare det. Jeg liker måten boka er skrevet på, og at man får sett historien fra forskjellige synsvinkler, inkludert Lydias. Boka er veldig godt skrevet, og fin uten at den blir sånn "smijernsportbok"-fin.  

torsdag 10. januar 2019

Harens år av Arto Paasilinna

"Om natten, da Vatanen hadde lagt seg til rette med hare og ryggsekk på golvet i det store rommet, kom tjenestemannen fra utenriksdepartementet bort til ham og sa: - Så vidt jeg kan se har De ingenting her å gjøre...herr Vatnanen, var det ikke det De het...så jeg foreslår at De kommer Dem av gårde sammen med den helvetes haren Deres og ikke viser Dem her mer." (Paasilinna, 2017, s. 111)






For noen uker siden hadde vi oppstart av fordypningsemnet for våre vg 3 elever på studiespesialisering og i den forbindelse hadde Rysjene og norsklærerne et felles formidlingsstunt hvor vi snakket om bøker vi liker og tenker kan være fine til oppgaven elevene skal skrive. Elisabeth, en av våre norsklærere, fortalte at hun alltid hadde ønsket at noen ville sammenligne Harens år med Doppler av Erlend Loe. I begge bøkene møter vi en mann som går lei av hverdagen og stikker til skogs. I år får hun ønsket sitt oppfylt, for det er minst et par gutter som har valgt å jobbe med disse titlene:)

Jeg tenkte umiddelbart at dette var en bok som kan puttes i kategorien "Mannsrolle" og den kategorien er dessverre ikke stappfull av korte og underholdende bøker. Jeg ga meg dermed umiddelbart i kast med boken og likte den godt.

Kort fortalte handler den om Vatanen som går lei av jobben som journalist og rett og slett stikker til skogs etter at bilen han er passasjer i kjører på en harepus. Vatanen forlater bilen og begir seg ut på jakt etter den muligens skadde haren. Uten å røpe for mye så må det sier at han finner og temmer den lille hareungen og sammen begir de seg på en reise hvor de møter underlige folk og situasjoner. Jeg tror dette lett kan puttes i kategorien røverroman for her er det både konkrete hendelser Vatnanen er en del av og gamle skrøner og historier han blir fortalt på sin vei. Boken er opprinnelig gitt ut i 1975, men at den er såpass gammel (like gammel som undertegnede, faktisk) tenkte jeg ikke over da jeg leste. Jeg tror likevel den trygt kan brukes til å beskrive  mannsrollen sammen med en mer moderne bok. Som vanlig har vi Rysjer på oss elevbrillene når vi leser bøker.
Jeg har ikke lest Doppler, så den står herved på leselista mi:)


Paasilinna, A. (2017). Harens år. Oslo: Aschehoug.


-Anne Brit-

torsdag 3. januar 2019

OG av Veronica Salinas

"Hold ut litt til, sier mamma. Sultne mennesker raner fortsatt matbutikkene. Folk slår fortsatt på kasserollene. Det finnes ingen jobber her" (Salinas, 2016, s. 121)



Jeg fortelleren i denne boken har forlatt et Argentina preget av politisk uro og økonomisk krise. Hun får jobb som Au Pair hos en typisk norsk familie hvor mor og far jobber for mye og egentlig ikke har tid til sine egne barn.  3 kvelder i uken går hun på norskkurs sammen med andre tilflyttede fra ulike land og kulturer.

Gjennom små korte fortellinger  får vi vite om hverdagen som var i Argentina og den nye hverdagen i Norge. Hun lengter hjem, hun synes det er vanskelig å lære seg norsk og hun synes landet er kaldt og fremmed. Likevel føler hun at det å reise tilbake til Argentina ikke er noe alternativ.

Forfatter Salinas får godt frem hvordan det må være å komme til et nytt sted hvor du ikke lenger kan være deg selv og dele av din historie pga av fremmedgjøring og språkvansker. Sånn sett tenker jeg at dette kan være en nyttig bok å lese for alle som i ny og ne skal omgås folk som ikke er født og oppvokst i Norge. Det skal vel de fleste av oss, forhåpentligvis?

Boken er luftig og med korte avsnitt, så den kan sikkert også egne seg for lesere som er i samme situasjon som hovedpersonen.

Salinas, V. (2016). Og. Oslo: Cappelen Damm.


-Anne Brit-