 |
| Bildet er hentet fra tiden.no |
Den er en jeg-fortelling om ei ung kvinne som flytter (eller flykter?) ut på bygda etter en skilsmisse. Sammen med hunden sin slår hun seg til i ei falleferdig hytte som hun har overtatt etter eks-mannen. Alt fortelles på en tilforlatelig, til tider nesten munter måte, men det merkes snart en ubestemmelig og ubehagelig undertone.
Det er mye å gjøre med å renovere og sette hytta i stand så man kan bo der, mye å ruske opp i, mye gammel skitt og gammelt rask hun må få fram i lyset og kvitte seg med. Det kravler og krafser i vegger, golv og tak og det er en ubestemmelig lukt som ikke slipper taket samme hvor mye hun vasker. Dessuten er det dette Dyret som lusker omkring i skogen som omgir hytta…
Sommeren går over i høst og vinter. Vi følger jeg-personens famlende, men likevel motvillige, forsøk på å bli en del av bygdesamfunnet, på den lokale puben på fredagskveldene og på søndagsmiddager hos familien på nabogården. Hele tiden er det noe som skurrer, noe som ikke blir helt riktig til tross for tilsynelatende velmente forsøk på sosialisering. Da hun røper for naboene at hun skriver, setter de henne på tanken å oppsøke Per Petterson, som bor i samme kommune. Hun blir mer og mer opptatt av den kjente forfatteren og innbiller seg til slutt at hun kjenner ham, selv om de knapt har snakket sammen.
Hun tar jobb på Cubus, men klarer ikke å lære seg navnet til de tre kollegene, slik at hver gang hun nevner dem, heter de noe annet enn sist. Hun virker ikke egentlig interessert i andre mennesker, har i alle fall vanskelig for å slå rot selv om det kanskje er det hun lengter aller mest etter. Gjennom hele boka snakker hun om at det er den dagen hun bestemmer seg for å bli værende. Men så er det ”den umulige sorgen, å komme hjem” … (s. [186])
Boka inneholder vakre naturskildringer fra skogen og landsbygda, morsomme miljøskildringer og språket er spenstig.
