Moxie av Jennifer Mathieu

"Attention grrrls of East Rockport High! If the Words you've read make sense to you - Draw some ♥and★on your hands before School next FRIDAY OCTOBER 5. Find Girls who feel like you! (Mathieu, 2017, s. 50).

Vivian bor i en småby i Texas og føler at guttene på skolen tar alt for mye plass. Skoleguttene får lov til å oppføre seg som mannsjåvinister,med nedlatende kvinnesyn, uten at rektor ved skolen griper inn. Faktisk er han en dust som favoriserer guttene på alle måter. Da guttene begynner med konseptet "dulteklå" får Vivian nok og trykker i hemmelighet opp blader med feministisk* innhold som hun deler ut på skolen. Flere av jentene melder seg umiddelbart til kamp mot guttas bedritne oppførsel og snart begynner endringer å skje på skolen. Dette til guttas og rektors store fortvilelse. Det er en spennende og tankevekkende bok om hvordan man kan skape endringer når de greie gutta (for selvsagt er ikke alle guttene på skolen duster) og de kampklare jentene slår seg sammen for å ta rotta på drittsekkene. Sånt kan vi like🙂

*Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for alle, uavhengig av kjønn (Aas & Ikdahl, 2019).

- Anne Brit-


Kilder:
Aas, K. N., & Ikdahl, I. (2019, april 16). Feminisme. Hentet 14. november 2019, fra Store norske leksikon website: http://snl.no/feminisme

Mathieu, J. (2017). Moxie. London: Hodder books.

The water cure av Sophie Macintosh

Denne boka ble kjøpt inn til vårt Rysjebibliotek på anbefaling av podcasten Stolthet og fordom- vi anbefaler deg selvsagt å sjekke den ut. I tillegg så er denne forfatterdebuten på Bookerprisens langliste.
Boka er forfatterens debut, og den er solgt inn som en feministisk dystopi.
Tre søstre befinner seg på en øde øy med sine foreldre, Mother og King. Resten av verden er forgiftet av menn, og søstrene må gjennomgå kurer for å bli renset. I starten så forsvinner King, og de antar at han er død. Søstrene er nøye lært opp til å ta vare på hverandre, og en dag skyller tre menn i land på øya. Det blir enda mer utfordrende å være kvinne og forbli "renset".
Jeg synes denne romanen formidler en uhyggelig stemning og tegner et bilde av et samfunn totalt dominert av menns idealer.
Forfatteren uttaler følgende i et intervju i The Guardian: "Dystopian feminism might be a trend but it is also our lives". Kvinners kropp og hvem som skal råde over den er fremdeles i dag oppe til debatt. Abort- og #metoo-debatten er eksempler på dette.
Dette gjør The water cure til en aktuell roman, jeg anbefaler den:-)
-Kristin-
Mackintosh, S. (2019). The Water Cure.

Moxie av Jennifer Mathieu

Bildet er hentet fra Kagge.no

Vivian bor i East Rockport, Texas. I likhet med de fleste jenter trives Vivian dårlig med ukulturen som foregår på East Rockport High. Hun merker det blant annet når lærere og rektor prioriterer innkjøp av utstyr til gutteidrett fremfor skolebøker og når kun jenter irettesettes etter en snevret kleskode reglement. Slik har det vært i årevis. Men Vivian finner ikke seg i urettferdighetene, jenter må jo snakke opp. Noen tier og andre snakker lavt men Vivian selv føler at hun må gjøre noe. For det meste har Vivian alltid fulgt regler, hun er av typen som besøker besteforeldrene og skulker aldri.

Vivians mor imidlertid har vært punker og Riot Grrl. Mitt inntrykk er at morens ungdomstid virker både trøstende og motiverende for Vivian. En dag tar endelig hun steget, Moxie-fanziner deles ut på skole og dermed er hjulene i gang. Vivian ville ha en endring men det ble mye mye mer. Kun en person vet hvem som står bak Moxie og det er faktisk en gutt. Den lille Texas byen har aldri sett maken av et feministisk opprør, og ja ordentlig gutter kan også bli med.

Handlingen i boka utfolder seg i rolig tempo og med et enkelt ungdommelig språk. Moxie har flere appell faktorer, vennskapsbånd blir rørende sterkere, stygge blikk provoserende og skoleproblemer ønskelig. Det er så klart en kjærlighets komponent midt i. Beskrivelsene i boka drar lesere nærmere og det er lett å innbille seg å ha vært der på East Rockport High selv sammen med Vivian. Oppslukende lesning.

I’m a girl, it’s fantastic av Ida Eva Neverdahl

Hentet fra: www.jippicomics.com

I denne tegneserien finner vi fire historier som utforsker hvordan det er å være kvinne i dagens samfunn. Hun utforsker emner som evig kreativitet kroppspress og anoreksia, prostitusjon, menstruasjon og undertrykkelse. I en god blanding av fantasi og virkelighet skaper hun bilder som gir et kraftfullt og dystert innblikk i hvordan det kan føles å være kvinne. I fortellingen om anoreksi fremstilles f.eks. sykdommen som et monster som overskygger alt annet.

Tegneserien føles veldig abstrakt og samtidig konkret når man leser den. Abstrakt i form av tegningene, men konkret i form at innholdet i fortellingene. Problemstillingene som personene møter er helt klart aktuelle i dagens samfunn. Jeg likte tegneserien veldig godt og synes det er interessant å se hvordan grensene tøyes med form og innhold.

Med på leken av Von Hirsch

Bildet er henta fra www.ark.no

Amalies liv er tilnærmet perfekt; hun har gode venninner, foreldre som er glad i henne og en fantastisk kjæreste. Så blir hun voldtatt på fest, og livet stopper opp. 

Kjæresten er lenge støttende, men til slutt klarer han ikke mer. Venninnene forsvinner. Hun dropper ut av skolen. Hun er såpass ustabil at faren blir redd for å ha henne i huset sammen med de yngre brødrene, og Amalie ender opp med å flytte inn i morens bittelille leilighet. Hun er så deprimert at hun ikke lenger ønsker å leve. Foreldrene får henne til å gå til psykolog, og sakte men sikkert snur det for Amalie. Hun blir "ny". Og den nye Amalie vil ha hevn. 

Skolebibliotekar Kine vil gjerne anbefale denne til alle elevene, både gutter og jenter. Det er en viktig bok. Den tar opp grensesetting, respekt, maktforhold, feminisme og en rekke andre ting ungdom bør ha kjennskap til. 

Privatperson Kine likte boka, men tror den gaper over ett litt stort felt. Forfatterne har ikke killed their darlings for å si det sånn, og jeg syns at det blir litt for mye informasjon og for mange vendinger (og ikke minst oppklaringer) inne i en og samme bok. Den er kanskje litt for ambisiøs, rett og slett?

Men skolebibliotekar Kine vinner over privatpersonen Kine denne gangen, fordi dette er et viktig tema som ikke kan bli tatt opp for ofte.

Not that kind of girl av Lena Dunham

Bildet er henta fra www.randomhouse.com

Lena Dunham er i vinden for tida. Hun er ung og kul og folk liker henne fordi hun er ærlig og oppriktig om det som for mange kanskje er litt vanskelig å snakke om; kropp, sex, overvekt og psykiske lidelser.

De aller fleste som har lest eller vurderer å lese denne boka har sikkert sett tv-serien Girls, som er skrevet og regissert av Dunham, og er antakeligvis kjent med kleinhetsfaktoren i serien. Denne er også temmelig gjeldene i boka, og for meg som har temmelig lav flau-terskel, ble det til at jeg leste boka litt som jeg ser på serien: litt vendt bort fra skjermen og med hyppige pauser. 

Det er ingen tvil om at Lena Dunham kan skrive. Hun skriver om oppvekst, foreldrene, søsteren, venninnene, New York, om å gå i terapi og om forskjellige forhold hun har hatt. Boka er temmelig utleverende, og jeg tar meg selv i å lure på om hun har klarert med de hun skriver om før boka ble gitt ut, eller om hun bare har kjørt på fordi hun føler det er viktig å fortelle historien sin. Noen ganger tenker jeg at hun kanskje er i overkant selvopptatt, og andre ganger tenker "yes, dette er helt spot on". For eksempel når hun snakker om å være i et forhold selv om man ikke er lykkelig i det forholdet: 

When someone shows you how little you mean to them and you keep coming back for more, before you know it you start to mean less to yourself.

Dette er jo supersant, og jeg tror det er nettopp dette som gjør at damer som Lena Dunham, Caitlin Moran og Amanda Palmer er viktige stemmer for vår tid, fordi de tør å konfrontere oss med det alvorlige og og litt skumle.

Det er mange bra tekster i boka, men helhetlig fremstår den som noe uferdig. Noe er reine essays, noe er lister over forskjellige ting, noe er usendte e-poster og noe rett og slett litt i overkant eh... selvsentrert. Men alt i alt liker jeg det hun skriver. Dette er pute-tv i bokform.

Født feminist av Marta Breen og Kunsten å være kvinne av Caitlin Moran

Jeg har lest to bøker om feminisme i det siste. Den ene likte jeg kjmepegodt, og den andre mislikte jeg skikkelig, på tross av at de handler om så å si de samme tingene.

                                                     Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Jeg føler meg knapt som kvinne, og langt mindre som feminist, etter å ha lest "Født feminist" av Marta Breen. Jeg gjør alt Marta Breen mener er fy-fy for ekte feminister, og er dermed skikkelig usolidarisk mot mine medsøstre. Breen langer ut mot alt damer driver med for tida, barberer bort kroppshår, strikker, baker cupcakes, lager fine matpakker, jobber redusert, lager fotoalbum, etc.

I utgangspunktet er det jo ikke noe i veien å være kritisk til hvordan kvinnerollen har utviklet seg gjennom årenes løp, men Breen generaliserer altfor mye og får det til å høres ut som alle kvinner har valgt å nedgradere seg selv til noen fjollete, blondekledde rosa nek som sprader rundt i shabby chic-hjem. I Breens verden er ingen radikale nok, alle er noen latsabber, og ungdommen nå til dags er tiltaksløse og ikke opptatt av noe som helst. Det hele blir veldig navlebeskuende, og hun toucher bare såvidt innom ting jeg syns er langt viktigere enn irritasjon over at kvinner barberer armhulene. Det eneste hun egentlig oppnår med denne boka er egentlig å bekrefte folks fordommer mot feminister, noe jeg syns er synd.

                                                    Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Etter å ha irritert meg såpass kraftig over Født feminist var jeg litt skeptisk til å gå i gang med Kunsten å være kvinne, men her ble jeg heldigvis positivt overraska. Caitlin Moran skriver knakande bra, og jeg kjenner meg igjen i masse av det (spesielt kapittelet viet til mote, hurra for at det er flere enn meg som ser ut som fulle kuer når de tar på seg høye hæler!), og boka er på ingen måte like generaliserende og kjeftesmellete som Breens bok er. Jeg lo mye da jeg leste denne, og mange ganger tenkte jeg "ja, akkurat sånn er det, dette er spot on!"
Det eneste jeg egentlig har å utsette på denne boka er at Moran tydeligvis lider av den stadig mer utbredte capslock-syken, og det er mye roping her. Pluss det tilsynelatende obligatoriske kapittelet om kroppshår da. Men alt i alt er dette enn innmari bra, og ikke minst hysterisk morsom bok om feminisme og det å være kvinne. Les den!