Every heart a doorway av Seanan McGuire

"Going back to normal after someone had died was never easy. When that someone had been brutally killed, all bets were off"(McGuire, 2016, s. 90).

I denne prisbelønnede  boken møter vi ungdommer som går på kostskole (altså at de bor på skolen) og hvor alle på et tidligere tidspunkt  har gått igjennom en portal til en annen verden. Der har de levd et liv helt annerledes enn livet i vår verden. Nå er deres eneste ønske å returnere til denne andre verden og de blir derfor oppfattet som skrullinger av alle "normale" mennesker de omgås.

Det er ulike grunner til at de igjen har havnet i vår verden og de har ulike  oppgaver som må løses før de kan vende tilbake til den alternative verden hvor de føler at de virkelig hører hjemme. Problemet er bare at de stort sett ikke vet hva de må gjøre og derfor er ganske ulykkelige, dessuten er det snakk om mange ulike verdener og det er personlighet som avgjør i hvilken verden du passer best inn.  Disse ulikhetene i personlighet gjør også at det blir mye gnisninger mellom ungdommene.  Så begynner det å dukke opp lik. Ikke bare blir ungdommer drept, men de mangler også ulike kroppsdeler. Nå gjeldet det å finne ut hvem som dreper og hvorfor, slik at galskapen kan ta slutt.

Det er en kort og gripende bok hvor krim møter fantasy og hvor handlingen må sies å være veldig original. Med tanke på tittelen så hadde jeg ventet meg mer av en kjærlighetshistorie, men det var det ikke. Boken passer for deg som både liker krim og fantasy og som er ute etter kjapp underholdning.

McGuire, S. (2016). Every heart a doorway. New York: Tor.

Draumar betyr ingenting av Ane Barmen

Hvis du liker å lese om hvordan det er å være sytten år, gå på videregående og ta jobb på et sykehjem i sommerferien, slike hverdagslige vanlige ting i livet, men samtidig gå og bære på en sorg over å ha mistet kjæresten, kan denne boka ha mye å by på. Den er full av gode iakttagelser av hvordan en syttenåring opplever livet sitt i møte med gryende kjærlighet, vennskap og sorg.

Louise er en jente man blir glad i. Utgangspunktet for romanen er at Louise har flyttet hjemmefra til Ålesund for å gå på videregående. Hun vil bort fra bygda og alt det kjente fordi Tormod, bestevennen gjennom alle år og også kjæreste er død. Hun orker ikke å bli minnet på det hele tiden, og lukker sorgen inni seg. Så får hun beskjed fra moren om at også bestemoren er død, og at hun må komme hjem for å være med i begravelsen og hjelpe til rundt oppryddingen.

Hun drar hjem motvillig. Relasjoner er jo kompliserte, som vi vet. Og når Louise drar hjem til familien viser hun en klart uttalt og for henne berettiget frustrasjon over hvordan både mor, søster og venner kan oppføre seg. Søsteren bryr seg for mye, er opptatt av hus og interiør, den lille sønnen hennes har ingen oppdragelse. Moren er for ettergivende. Tidligere venner er opptatt av teite TV-serier og festing. Louise finner seg ikke til rette, og på toppen av det hele har søsteren hennes Isa skaffet sommerjobb til henne på sykehjemmet i ferien!

I dette hverdagslige familiedramaet er det to ting som er spesielt viktige for Louise og som hun vokser på. Det ene er forholdet til en ny venn William. Hun liker ham veldig godt, og de har en date som er veldig fint beskrevet og vi tenker at dette blir bra for Louise. Men så viser det seg at hun kanskje ikke er klar til å gå videre i et nytt forhold ennå.

Det andre er jobben på sykehjemmet. Hun får et spesielt forhold til Karen som er dement. Først vet hun ikke hvordan hun skal takle Karen som ringer til døde venner, vil stikke av hjem og som hun må hjelpe med alle basisting som toalettbesøk og mating. Men Louise er god på det, hun har hjertet på rette sted, og etter hvert merkes det at hun har stor sympati med Karen og både vil og kan hjelpe til på en konstruktiv måte.

Også den tidligere venninnen Linni viser seg å ha kvaliteter som hjelper Louise når det stormer som verst. Hun minner blant annet Louise på et nydelig dikt om å spille orgel som hun og Tormod presenterte på skolen sammen, og som Linni syns hun skal tenke på. Og det syns jeg også. Jeg håper virkelig at Louise får spille mye orgel!

Leve

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

Ut av skyggene av Shazia Majid

Etter å ha sett et intervju med forfatteren av denne boka bestemte jeg meg for å lese den. Shazia Majid er journalist og født i Norge med pakistansk bakgrunn. Hun beskriver her sin oppvekst, men først og fremst så handler boka om hennes mor. Moren som kom til Norge for å gifte seg og stifte familie. Som ikke visste noe særlig om Norge, og som definitivt ikke snakket språket. Om hvordan hun og mannen jobbet hardt og gjorde alt for at døtrene skulle ha optimale oppvekstvilkår. Jeg leser denne boka som en datters kjærlighetserklæring til sin mor for måten hun brøytet vei slik at døtrene kunne leve gode liv i Norge vel utdannet og som deltakere i samfunnet på alle plan. Boka beskriver også tydelig hvordan moren aldri gir slipp på sin kjærlighet til landet eller byen hun vokste opp i.

"Kjærligheten til Pakistan renner gjennom årene mine, for den bor i kroppen til min mor. Oslo har vært hennes hjem i snart femti år, men hjertet hennes har alltid vært i Rawalpindi, millionbyen nord i Pakistan hvor hun ble født i 1950" (Majid, 2019, s. 14)

Personlig synes jeg at boka er litt omstendelig i måten den behandler temaet innvandrerkvinners lange vei mot likestilling på. Jeg vil allikevel anbefale alle å lese den som et innspill i integreringsdebatten. Den er solid faglig fundamentert, og personlig lærte jeg masse om denne blinde flekken i norsk historie.
-Kristin-

Majid, S. (2019). Ut av skyggene: den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner. Oslo: Aschehoug.

Resten av dagene vil drukne i fjorden av Rune Salvesen

"Du tok fra meg sjansen til å redde ham, til å trekke ham ut av teltet, løpe gjennom stiene, mellom trærne og kanskje skjule oss eller kaste oss i vannet. Men jeg var hjemme. Jeg var faen meg hjemme.
(Salvesen, 2018, s. 145)

Denne boken plukket jeg opp fordi den handler om 22. juli-terroren, men etter hvert som jeg leste så handlet den om mye, mye mer. Dette er en historie som tar opp det å leve med arvelig sykdom, om å leve med dårlig samvittighet og om forholdet mellom familiemedlemmer i en dysfunksjonell familie. Den er fryktelig trist men likevel veldig fin.

Vilde forelsker seg i Stig og snart skal han reise til Utøya. Vildes mor er syk og Vilde er redd for at hun har arvet sykdommen. Tidspunktet for å ta gentesten kræsjer med tidspunktet for Utøya og Stig bestemmer seg for å være sammen med Vilde, selv om det betyr å svikte en kompis som venter på han på Utøya. Så skjer terrorangrepet og Stig må leve med skyldfølelse for at han ikke kunne redde kompisen sin. Samtidig skjer det andre dramatiske ting som gjør at Vilde må bestemme seg for hvordan hun vil leve livet sitt. Hun må ta vanskelig avgjørelser i forhold til sin pleietrengende mor og hun må velge om hun skal la forholdet til bestefaren og hans følelser styre sin egen skjebne.
Jeg vil ikke røpe noe mer, men anbefaler denne boken til alle som tåler å få noen knyttnever i magen.

Salvesen, R. (2018). Resten av dagene vil drukne i fjorden. Oslo: Cappelen Damm.

-Anne Brit-