Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Denne bokas omslag og det at det norske forlaget har lagt den innunder skjønnlitteratur på nettsiden sin, gjorde at jeg syns boka så veldig "smijernsport" ut, og derfor satt jeg den rett i hylla. Så leste jeg noen anmeldelser og så at det faktisk var en biografi og bestemte meg for å prøve. 

Tara og familien bor i fjellene i Idaho og lever nesten "off the grid". Ingen av barna går på skole, ettersom faren tror skolen er en sammensvergelse fra staten. Utad forteller de at foreldrene driver med hjemmeundervisning, men i praksis er dette mer eller mindre ikkeeksisterende, bortsett fra at de fleste barna har lært å lese. Tara og søsknene hennes har ikke fødselsattest, familien har ikke telefon, barna er ikke vaksinert (legevitenskapen er også en sammensvergelse fra staten) osv. osv. Moren blir mer eller mindre motvillig jordmor for kvinner som også lever på samme måte og ikke ønsker å føde på sykehus. Faren jobber delvis som snekker og delvis som skraphandler, og Tara og søsknene jobber for faren på skraphaugen, uten verneutstyr av noe slag. Dette fører til en rekke stygge ulykker som får fatale konsekvenser. 

17 år gammel bestemmer Tara seg for at hun vil gå på college, og hun bruker all sin ledige tid på å studere til opptaksprøven. Hjemmesituasjonen er i ferd med å bli veldig anspent og hun ønsker seg bort, men samtidig har hun skyldfølelse fordi hun reise fra familien. På college åpner det seg en helt ny verden for henne, og hun skjønner etter hvert at det kursene hun tar på college beskriver den virkelige virkeligheten, og at farens konspirasjonsteorier bare er oppspinn. Men er den mildt sagt uvanlige og vanskelige familiesituasjonen forenelig med utdannelse og det å leve et vanlig liv?

I tillegg til å være en fantastisk og på mange måter vond historie er denne boka veldig godt skrevet. Det er utrolig at den høylytte, tøffe og litt nesevise jenta vi møter i starten av denne boka nå har en doktorgrad i historie. 

De urolige av Linn Ullmann

Bildet er hentet her

Linn Ullmann har skrevet romanen De urolige basert på samtaler med sin far, Ingemar Bergman, om livet, relasjoner og det å være urolig. Hun har i tidligere intervjuer uttalt at hun avskyr såkalte kjendisbøker, og denne romanen er absolutt ikke det. Den er biografisk, ja, men ikke utleverende. Hun fletter elegant sammen opplevelser fra egen barndom og oppvekst, livet med aldrende foreldre med livet i sin egen "kjernefamilie" (som lik mange andre i dag består av min, dine og våre barn).

Og, Linn Ullmann er urolig. Som barn likte hun ikke andre barn, hun forstod dem ikke. Hun skildrer et intenst og angstfyllt savn etter mamma Liv når hun av ulike årsaker reiste vekk fra henne. I forholdet til sin kunstnerfar finnes det mye kjærlighet i relasjonen, men det skinner også klart igjennom i boka hvor kontrollerende og bestemt han var. Ullmanns skildring av far-datterforholdet gav meg en mulighet til å reflektere over mitt eget far-datterforhold. Det er fint å kunne reflektere over ting og hendelser du bærer med deg i livet når du ser på det med voksenøyne. Jeg opplevde at romanen på ett vis åpnet opp for min egen refleksjon, og det virket rensende og oppklarende.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er hvordan oppvekstmiljø påvirker samt hvor talentfull Linn Ullmann er som forfatter. Hun komponerer denne romanen mesterlig, og språket er så fantastisk!

I vår lille boksirkel på Mailand vgs gir vi terningkast etter at bøkene er diskutert. Denne boka fikk en sekser fra meg, og den vil garantert bli gitt bort i gave ved passende anledninger:)
-Kristin-

Ullmann, L. (2015). De urolige. Oktober.

The art of asking av Amanda Palmer

Bildet er henta fra http://amandapalmer.net/

Amanda Palmer er musiker, feminist, performance-artist, kunstner og kanskje en av de kuleste damene jeg veit om. Etter Neil Gaiman-feber i våres, og etter at jeg hadde lest alt av Sandman og det meste annet av helten min tenkte jeg at jeg like gjerne kunne begynne å høre på musikken til kona hans. Og følge henne på Twitter. Og på facebook. Og glede meg til The art of asking. 

Denne boka handler om mange ting. Den handler om crowdfunding (Amanda Plamer var en av de første som crowdfunda et helt album gjennom Kickstarter). Den handler om å være kunstner. Om performance-art. Om å gi seg hen til en stor fanskare. Om feminisme. Om å stole på folk. Og sist men ikke minst, om å våge å be om hjelp. Det er noe som sitter overraskende langt inne hos de aller fleste. 

Jeg elska denne boka. Og ikke bare fordi den er skrevet av en artist jeg liker godt. Jeg tror faktisk jeg kunne hatt like stor glede av den uten å ha hørt noe av musikken hennes. Men språket, hvordan boka er satt sammen (hulter til bulter, først litt barndom og så litt voksenliv og så litt om den plata og så litt om den konserten og så tilbake til barndommen. Det høres forvirrende ut, men det skaper en fin balanse og det er ikke vanskelig å holde tritt med de forskjellige historiene) og det at jeg som leser kjenner at Amanda Palmer snakker rett fra hjertet. Jeg føler meg heldig som har fått titte inn i et annet menneskes halvkaotiske liv, og det kjennes litt som jeg har fått en ny venn.

Not that kind of girl av Lena Dunham

Bildet er henta fra www.randomhouse.com

Lena Dunham er i vinden for tida. Hun er ung og kul og folk liker henne fordi hun er ærlig og oppriktig om det som for mange kanskje er litt vanskelig å snakke om; kropp, sex, overvekt og psykiske lidelser.

De aller fleste som har lest eller vurderer å lese denne boka har sikkert sett tv-serien Girls, som er skrevet og regissert av Dunham, og er antakeligvis kjent med kleinhetsfaktoren i serien. Denne er også temmelig gjeldene i boka, og for meg som har temmelig lav flau-terskel, ble det til at jeg leste boka litt som jeg ser på serien: litt vendt bort fra skjermen og med hyppige pauser. 

Det er ingen tvil om at Lena Dunham kan skrive. Hun skriver om oppvekst, foreldrene, søsteren, venninnene, New York, om å gå i terapi og om forskjellige forhold hun har hatt. Boka er temmelig utleverende, og jeg tar meg selv i å lure på om hun har klarert med de hun skriver om før boka ble gitt ut, eller om hun bare har kjørt på fordi hun føler det er viktig å fortelle historien sin. Noen ganger tenker jeg at hun kanskje er i overkant selvopptatt, og andre ganger tenker "yes, dette er helt spot on". For eksempel når hun snakker om å være i et forhold selv om man ikke er lykkelig i det forholdet: 

When someone shows you how little you mean to them and you keep coming back for more, before you know it you start to mean less to yourself.

Dette er jo supersant, og jeg tror det er nettopp dette som gjør at damer som Lena Dunham, Caitlin Moran og Amanda Palmer er viktige stemmer for vår tid, fordi de tør å konfrontere oss med det alvorlige og og litt skumle.

Det er mange bra tekster i boka, men helhetlig fremstår den som noe uferdig. Noe er reine essays, noe er lister over forskjellige ting, noe er usendte e-poster og noe rett og slett litt i overkant eh... selvsentrert. Men alt i alt liker jeg det hun skriver. Dette er pute-tv i bokform.