Rase av Monica Isakstuen

Bildet er henta fra www.pelikanen.no

Sinne som bare bobler opp i deg, uten at du klarer å ta kontroll over det. Smelling med dører, en liten finger i klem, men det var ikke med vilje, eller var det det?

Hovedpersonen i denne boka er småbarnsmor, har funnet mannen i sitt liv har et tilsynelatende perfekt liv, men likevel ligger dette enorme raseriet alltid rett under overflaten som en tikkende bombe. Dette er en bok som er vond å lese, det er nesten så man tenker at hovedpersonen er altfor ærlig, og selv om det er en fiktiv person tar jeg meg stadig i å tenke "herregud, tenk at hun innrømmer å ha slått barna sine". Likevel tror jeg den setter ord på noe viktig, og selv for meg som ikke har barn får jeg et veldig tydelig bilde av hvor slitsomt småbarnslivkaoset kan være. Til å være en bok som tar opp et så vanskelig og uhyggelig tema er boka overraskende morsom. Stilmessig minner den litt om Victoria Durnak sine bøker. Boka er lettlest og kort, men gir leseren mye å tenke på. 

I’m a girl, it’s fantastic av Ida Eva Neverdahl

Hentet fra: www.jippicomics.com

I denne tegneserien finner vi fire historier som utforsker hvordan det er å være kvinne i dagens samfunn. Hun utforsker emner som evig kreativitet kroppspress og anoreksia, prostitusjon, menstruasjon og undertrykkelse. I en god blanding av fantasi og virkelighet skaper hun bilder som gir et kraftfullt og dystert innblikk i hvordan det kan føles å være kvinne. I fortellingen om anoreksi fremstilles f.eks. sykdommen som et monster som overskygger alt annet.

Tegneserien føles veldig abstrakt og samtidig konkret når man leser den. Abstrakt i form av tegningene, men konkret i form at innholdet i fortellingene. Problemstillingene som personene møter er helt klart aktuelle i dagens samfunn. Jeg likte tegneserien veldig godt og synes det er interessant å se hvordan grensene tøyes med form og innhold.

The handmaid's tale av Margaret Atwood

Bildet er henta fra www.goodreads.com

I en nær framtid er det amerikanske samfunnet snudd opp ned. Religiøse fundamentalister styrer landet. Patriarkatet råder, og kvinner har mistet alle rettigheter. De blir omskolert (egentlig er vel " forsøkt hjernevasket" mer riktig uttrykk) for å glemme sine tidligere liv, og kan velge mellom noen forskjellige yrker, alle like nedlatende og oppofrende. Ufruktbarheten øker over hele landet, og rike kvinner får rett til handmaids, kvinnelige tjenere som skal føde barn for dem. Det er altså om å gjøre å bli gravid med de rike kvinnenes ektemenn før tiden som er satt av hos familien er ute. Vi følger handmaid-en Offred i hverdagslivet i Gilead. 

Gjennom tilbakeblikk til Offreds tidligere liv og tiden på omskoleringssenteret, og biter av hverdagen i dagens Gilead får vi et innblikk i et kaldt og kvinnefiendtlig samfunn som til tross for at dette er en dystopi dessverre er skremmende aktuell også i dag. 

Atwoods skrivestil er nøktern og tilbakeholden, og handlingen hopper veldig mye i tid. Dette er ikke helt min kopp te språkmessig, jeg kjenner jeg blir sliten av å forholde meg til de stadige byttene mellom tid og sted (vanligvis har jeg ikke problemer med dette, så jeg vet ikke helt hva det er som gjør det vanskelig med hennes bøker). I tillegg føler jeg ikke at vi kommer innpå noen av karakterene, og det er ofte en dealbreaker for meg. Dette er nok gjort med fullt overlegg, men jeg føler at boka mangler noe. Når det er sagt, tenker jeg at selve historien er viktig og skremmende og helt sikkert kan fenge mange.
 

Buddha på loftet av Julie Otsuka

Bildet er henta fra www.oktober.no

Jeg innrømmer det, jeg har blitt som elevene. Velger bøker bøker utfra tykkelse. 
Dette er en tynn liten sak, men innholdet er stort. 

Boka handler om japanske postordrebruder som kom til USA på 20-tallet. På båten over Stillehavet er de fulle av forventninger for det nye livet. De fleste er veldig unge. De fleste har aldri vært hjemmefra før. Alle har forlatt alt de kjenner for å begynne på nytt. 

Det spesielle med denne boka er fortellerstemmen. Eller, fortellerstemmene, må jeg kanskje si. For det er "vi" hele veien. Historiene som fortelles er på vegne av alle, og det er nettopp det som gjør boka så sterk. Vi følger kvinnene gjennom bryllupsnetter, beinhardt arbeid på åkeren, voldtekter, ydmykelser, fødsler, dødsfall, håp som svinner, brev hjem hvor de pynter på sannheten, fortvilelse, glede, sorg. Mye triste ting altså, men det som står sterkest er samholdet. Dette er 123 sider fylt med mange, mange historier og øyeblikk. Les dem.

Født feminist av Marta Breen og Kunsten å være kvinne av Caitlin Moran

Jeg har lest to bøker om feminisme i det siste. Den ene likte jeg kjmepegodt, og den andre mislikte jeg skikkelig, på tross av at de handler om så å si de samme tingene.

                                                     Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Jeg føler meg knapt som kvinne, og langt mindre som feminist, etter å ha lest "Født feminist" av Marta Breen. Jeg gjør alt Marta Breen mener er fy-fy for ekte feminister, og er dermed skikkelig usolidarisk mot mine medsøstre. Breen langer ut mot alt damer driver med for tida, barberer bort kroppshår, strikker, baker cupcakes, lager fine matpakker, jobber redusert, lager fotoalbum, etc.

I utgangspunktet er det jo ikke noe i veien å være kritisk til hvordan kvinnerollen har utviklet seg gjennom årenes løp, men Breen generaliserer altfor mye og får det til å høres ut som alle kvinner har valgt å nedgradere seg selv til noen fjollete, blondekledde rosa nek som sprader rundt i shabby chic-hjem. I Breens verden er ingen radikale nok, alle er noen latsabber, og ungdommen nå til dags er tiltaksløse og ikke opptatt av noe som helst. Det hele blir veldig navlebeskuende, og hun toucher bare såvidt innom ting jeg syns er langt viktigere enn irritasjon over at kvinner barberer armhulene. Det eneste hun egentlig oppnår med denne boka er egentlig å bekrefte folks fordommer mot feminister, noe jeg syns er synd.

                                                    Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Etter å ha irritert meg såpass kraftig over Født feminist var jeg litt skeptisk til å gå i gang med Kunsten å være kvinne, men her ble jeg heldigvis positivt overraska. Caitlin Moran skriver knakande bra, og jeg kjenner meg igjen i masse av det (spesielt kapittelet viet til mote, hurra for at det er flere enn meg som ser ut som fulle kuer når de tar på seg høye hæler!), og boka er på ingen måte like generaliserende og kjeftesmellete som Breens bok er. Jeg lo mye da jeg leste denne, og mange ganger tenkte jeg "ja, akkurat sånn er det, dette er spot on!"
Det eneste jeg egentlig har å utsette på denne boka er at Moran tydeligvis lider av den stadig mer utbredte capslock-syken, og det er mye roping her. Pluss det tilsynelatende obligatoriske kapittelet om kroppshår da. Men alt i alt er dette enn innmari bra, og ikke minst hysterisk morsom bok om feminisme og det å være kvinne. Les den!

Ho som var så søt av Rune Belsvik

Bildet er hentet fra cappelendamm.no

Da Berit gikk det siste året på videregående ble hun voldtatt mens hun leste til eksamen på et stille hotell. Dette gir henne et skjevt syn på seksuelle forhold og sin egen seksualitet.

I boken møter vi henne som en godt voksen dame. Hun sliter med angst og har blitt avhengig av beroligende piller. Jan, mannen hennes som hun møtte i studietiden elsker henne høyt og steller for henne så godt han kan. Hun får jevnlig besøk av en psykiatrisk sykepleier som driver terapi i hjemmet.

Historien veksler mellom Berit i dag og Berit som barn, ungdom og student. Det er ofte når Berit har tatt piller og hun er sløvet ned eller når hun sover at vi går tilbake i tid. Hun bruker pillene for å glemme, men jo mer hun tar, jo mer husker hun tilbake. Ved de første vekslene er det ikke alltid så lett å forstå at det foregår et tidssprang, men man venner seg til det raskt. Berit som ungdom og student er en ganske annen enn Berit som voksen. Hun er svært usikker på innsiden med mye skyldfølelse, med et selvsikkert ytre. Gutter bruker hun til både å oppnå nærhet og for å kunne såre dem. Hun opplever flere overgrep før hun til slutt møter Jan.

Ho som var så søt er en gripende historie om hvordan en voldtekt eller annet seksuelt misbruk kan ødelegge et liv og få større konsekvenser for offeret enn man kanskje tenker å til vanlig. Boken er på 171 sider.

Under verden av Ida Hegazi Høyer

Bildet er hentet fra tiden.no

... er noe for seg selv - en pussig, urovekkende og godt skrevet roman som fascinerer fra første side.

Den er en jeg-fortelling om ei ung kvinne som flytter (eller flykter?) ut på bygda etter en skilsmisse. Sammen med hunden sin slår hun seg til i ei falleferdig hytte som hun har overtatt etter eks-mannen.  Alt fortelles på en tilforlatelig, til tider nesten munter måte, men det merkes snart en ubestemmelig og ubehagelig undertone.

Det er mye å gjøre med å renovere og sette hytta i stand så man kan bo der, mye å ruske opp i, mye gammel skitt og gammelt rask hun må få fram i lyset og kvitte seg med. Det kravler og krafser i vegger, golv og tak og det er en ubestemmelig lukt som ikke slipper taket samme hvor mye hun vasker. Dessuten er det dette Dyret som lusker omkring i skogen som omgir hytta…

Sommeren går over i høst og vinter. Vi følger jeg-personens famlende, men likevel motvillige, forsøk på å bli en del av bygdesamfunnet, på den lokale puben på fredagskveldene og på søndagsmiddager hos familien på nabogården.  Hele tiden er det noe som skurrer, noe som ikke blir helt riktig til tross for tilsynelatende velmente forsøk på sosialisering. Da hun røper for naboene at hun skriver, setter de henne på tanken å oppsøke Per Petterson, som bor i samme kommune. Hun blir mer og mer opptatt av den kjente forfatteren og innbiller seg til slutt at hun kjenner ham, selv om de knapt har snakket sammen.

Hun tar jobb på Cubus, men klarer ikke å lære seg navnet til de tre kollegene, slik at hver gang hun nevner dem, heter de noe annet enn sist.  Hun virker ikke egentlig interessert i andre mennesker, har i alle fall vanskelig for å slå rot selv om det kanskje er det hun lengter aller mest etter.  Gjennom hele boka snakker hun om at det er den dagen hun bestemmer seg for å bli værende.  Men så er det ”den umulige sorgen, å komme hjem” … (s. [186])

Boka inneholder vakre naturskildringer fra skogen og landsbygda, morsomme miljøskildringer og språket er spenstig.

Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring

Bildet er hentet fra oktober.no

Venterommet i Atlanteren er skrevet av Mona Høvring 2012

Olivia, en ung kvinne i tyveårene er i en slags krise. Hun har vokst opp med en alenemamma som ikke vil gi slipp på henne. Men hun må videre i livet, studere eller arbeide. Hun velger å begynne og arbeide på en fabrikk og flytte inn med en kjæreste. Men verken arbeidet på smelteverket eller kjærligheten går særlig bra. Samtidig blir det kjent at hennes tante på Island er død og at Olivia er enearving, blant annet til en nydelig villa i Reykjavik.

Olivia får et nytt kvinnebekjentskap, Be. Hun ber Be med seg til Island for å se på huset hun har arvet.
Romanen tar en vending i det Olivia skjønner at hun er tiltrukket av kvinner og hun finner ut at hennes avdøde tante også har levd sammen med en kvinne. Olivias forhold til andre mennesker er problematiske, kanskje fordi hun egentlig ikke helt har funnet ut av seg selv.
Boka er nominert til Ungdommens kritikerpris 2012