Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof

Den boka her er det nesten litt skummelt å blogge om ettersom den handler om såkalt hverdagsrasisme og jeg blir litt redd for å si noe feil. Jeg tror ikke det er meningen at man skal bli redd for å si noe feil, men det er bestemt meningen at man skal tenke litt over hvordan man snakker til andre.

Så boka handler altså om dårlig oppførsel og kommentarer som Camara får slengt sin vei fordi hun har flere pigmenter enn gjennomsnittet.  Mye av det er ikke ment vondt, selvsagt, men har det egentlig noe å si? Er det lov å være sleivete selv om man ikke mener å være slem? Hun skriver om alle gangene hun må forklare hva som er innafor og ikke. Om å måtte oppdra folk til å ikke være
hverdagsrasister på en vennlig og pedagogisk måte - for man vil jo ikke lage bråk.

Kanskje er hun litt for sint, men kanskje er det også helt på sin plass når man må gjenta seg selv i det uendelige? Noen av opplevelsene hennes er helt skandaløse, mens andre er mer av "såpass må du tåle" typen. Men hvem er det som skal bestemme hvor mye man bør tåle? Poenget tror jeg, må være at tilsammen er det alt for mye og alt for ofte. Det er nesten så man ikke vil tro det og det er også en av redslene hennes, at vi skal oppfatte henne som sutrete og klagete. Det gjør jeg ikke, jeg syns det er en viktig bok og håper mange av våre elever leser den.

Jeg likte spesielt godt en av bokens siste setninger "Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman (Joof, 2018, s. 93).

Joof, C. L. (2018). Eg snakkar om det heile tida. Oslo: Samlaget.

-Anne Brit-

De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anuyuru

"Vi gjennomfører et statsborgeravhør", sa en av mennene, og på tross av at jeg ikke husker ansiktet hans, vet jeg at han så ut som en hvemsomhelst, som en svensk, mager gamling som spiller lotto og er streng mot barn. "Ifølge februarloven har vi rett til å avhøre folk som kan mistenkes for å være sverigefiender" (Anyuru, 2018, s. 98).

I denne boken har samme handling skjedd to ganger. En gang for mange år siden hvor en terroraksjon fikk fatale følger og en mann ble drept. Som en konsekvens av dette blir muslimer i Sverige mistenkeliggjort og sendt til et ugreit sted kalt Kaningården. Samtidig finnes det en annen pågående versjon av samme hendelse hvor terroraksjonen aldri endte på den måte, men hvor det faktisk var gisseltageren som ble drept. Et Sverige hvor alle lever mer eller mindre som før. Høres det komplisert ut? Boken er komplisert. Historien veksler mellom hva som har skjedd i den "riktige" tidsaksen og det som har skjedd i den andre mer dramatiske og forhåpentligvis fantasiskapte verdenen.

Bokas hovedperson er Nour, terroristen som avverger at en svensk tegneserieskaper blir drept i det hun velger å skyte en av de andre terroristene for å unngå at fremtiden i Sverige  blir mørk. Hun hevder å være sendt fra fremtiden for å forhindre at Sverige blir et sted hvor mennesker ikke kan leve i fred. Hovedpersonen er også den belgiske jenta, Annika, som er blitt hjernevasket til å bli terrorist og som ikke vet om hun er Nour eller Annika når hun i etterkant sitter på en psykiatisk institusjon og blir forhørt. Nour snakker flytende svensk, men Annika kan ikke svensk overhodet.

Handlingen er komplisert og fascinerende. Jeg likte godt at handlingen hopper og at man hele tiden må bruke hodet for å klare å følge med på hva som faktisk skjer. Jeg er likevel neimen ikke sikker på om jeg egentlig skjønner hva som har skjedd, men jeg vet at jeg likte boken godt og at den setter i gang mange tanker om et samfunn vi aldri ønsker å ende opp i.

Passer til de som liker dystopier og som tåler mange handlingsavbrudd.

Anyuru, J. (2018). De kommer til å drukne i sine mødres tårer: roman. Oslo: Press.

-Anne Brit-

Americanah av Chimamanda Ngozi Adicie

Bildet er henta fra www.goodreads.com

Ifemelu og Obinze er tenåringer i Lagos, og har hele livet foran seg. Nigeria er under militært diktatur, og universitetene streiker så ofte at det blir lite undervisning på paret. Obinze drømmer om USA. Ifemelu kommer inn på universitetet i Philadelphia og er den som får muligheten til å reise dit først. Hun kan bo hos tanten mens hun leter etter jobb og leilighet. Men livet i USA byr på flere utfordringer enn Ifemelu hadde forventet. Tanten er ikke den samme blide og inkluderende personen som hun var i Nigeria. Og det er vanskelig, så å si umulig å få jobb. Ifemelu har verken penger til mat eller husleie, og bestemmer seg motvillig for å ta en jobb hos en tennistrener som "trenger hjelp til å slappe av". Ifemelu angrer bittert på at hun sa ja til jobben, og selv om hun bare går dit en gang blir dette et vendepunkt for henne, spesielt psykisk. Hun bryter kontakten med Obinze, går inn i en dyp depresjon. Når hun omsider stabler seg på beina igjen blir livet ganske annerledes enn hun hadde tenkt seg, både på godt og vondt.

Jeg er en sucker for "store" romaner som spenner over flere år hvor man blir godt kjent med en eller flere karakterer. Og det blir vi her. I tillegg tar boka opp viktige ting som kulturforskjeller, rasisme og identitet. Ifemelu sier på et tidspunkt noe sånt som "I didn't feel black until I came to America", og det er jo et tankekors. Boka er velskrevet og engasjerende og gir deg god innsikt i det å komme til et nytt land og få drømmene dine om ikke knust, så i hvertfall sprukket og forsøkt limt sammen igjen.

The hate u give av Angie Thomas

Bildet er henta fra www.goodreads.com

Seksten år gamle Starr Carter beveger seg mellom to verdener; den "hvite" privatskolen foreldrene betaler i dyre dommer for at hun skal gå på, og hjemme-nabolaget Garden Heights der det ikke er uvanlig med drive by-skyteepisoder et par ganger i uka. Nabolaget er prega av fattigdom og gjengkriminalitet, men også av folk som er villige til å bli boende for å gi alt til lokalsamfunnet sitt. På en Garden Heights-fest blir Starr vitne til at barndomskompisen Khalil blir skutt og drept av en politimann. Ikke fordi han gjør noe dumt, er rusa eller bevæpnet, men rett og slett fordi han er på feil sted til feil tid, og fordi han har feil hudfarge.

Med drapet på Khalil kommer også alle minnene om venninna Natasha som også ble skutt da hun var ti år tilbake. Starr sliter med begge disse opplevelsene, og veldig lenge vil hun bare glemme at alt har skjedd. Men i Khalils begravelse blir hun kontaktet av organisasjonen Just Us for justice som ønsker at Starr melder seg som vitne slik at politiet får vite hva som egentlig har skjedd. Starr går omsider med på det, for hun vil jo at sannheten skal komme fram og at politimannen som drepte vennen hennes skal bli straffet. 

Dette er en viktig og skremmende aktuell ungdomsroman. Jeg liker at selv om boka tar opp flere alvorlige emner så viker den ikke fra "ungdomsboksjangeren". Mye av det som skjer er hjerteskjærende og sjokkerende, og jeg tenker at alle har godt av å lese denne for å lære mer om det som dessverre er hverdagen til mange amerikanere.

Meg mot røkla av Paul Beatty

Bildet er hentet fra www.aschehoug.no

Meg har hatt en mildt sagt spesiell oppvekst med en temmelig forskrudd far. Vi befinner oss i gettoen i Los Angeles, nærmere bestemt i Dickens. Her driver Meg og faren en gård. Etter faren dør står Meg litt på bar bakke. Til alt (u)hell vil Hominy Jenkins, den siste gjenlevede skuespilleren fra Rakkerungene, at Meg skal ta han som slave. Meg går med på dette, noe som fører til at han blir anklaget for å ha forsøkt å gjeninnføre slaveriet i USA. Samtidig jobber Meg mot raseskillene i Dickens og det faktum at Dickens blir slettet fra kartet. For å virkelig få gjort en forskjell går Meg etter hvert svært drastisk til verks.

Det står på baksideteksten at "...man ofte er usikker på om man skal le eller gråte." Noe jeg  absolutt vil si meg enig i. Her er det såpass mye satire at det kan gå litt rundt for leseren. Denne boka er både intelligent, absurd, forvirrende, trist, morsom, provoserende og tankevekkende. Her får du mye på en gang, og boka krever litt av leseren, men er helt klart en viktig bok. Meg mot røkla fikk The Man Booker Prize i 2016.