Draumar betyr ingenting av Ane Barmen

Hvis du liker å lese om hvordan det er å være sytten år, gå på videregående og ta jobb på et sykehjem i sommerferien, slike hverdagslige vanlige ting i livet, men samtidig gå og bære på en sorg over å ha mistet kjæresten, kan denne boka ha mye å by på. Den er full av gode iakttagelser av hvordan en syttenåring opplever livet sitt i møte med gryende kjærlighet, vennskap og sorg.

Louise er en jente man blir glad i. Utgangspunktet for romanen er at Louise har flyttet hjemmefra til Ålesund for å gå på videregående. Hun vil bort fra bygda og alt det kjente fordi Tormod, bestevennen gjennom alle år og også kjæreste er død. Hun orker ikke å bli minnet på det hele tiden, og lukker sorgen inni seg. Så får hun beskjed fra moren om at også bestemoren er død, og at hun må komme hjem for å være med i begravelsen og hjelpe til rundt oppryddingen.

Hun drar hjem motvillig. Relasjoner er jo kompliserte, som vi vet. Og når Louise drar hjem til familien viser hun en klart uttalt og for henne berettiget frustrasjon over hvordan både mor, søster og venner kan oppføre seg. Søsteren bryr seg for mye, er opptatt av hus og interiør, den lille sønnen hennes har ingen oppdragelse. Moren er for ettergivende. Tidligere venner er opptatt av teite TV-serier og festing. Louise finner seg ikke til rette, og på toppen av det hele har søsteren hennes Isa skaffet sommerjobb til henne på sykehjemmet i ferien!

I dette hverdagslige familiedramaet er det to ting som er spesielt viktige for Louise og som hun vokser på. Det ene er forholdet til en ny venn William. Hun liker ham veldig godt, og de har en date som er veldig fint beskrevet og vi tenker at dette blir bra for Louise. Men så viser det seg at hun kanskje ikke er klar til å gå videre i et nytt forhold ennå.

Det andre er jobben på sykehjemmet. Hun får et spesielt forhold til Karen som er dement. Først vet hun ikke hvordan hun skal takle Karen som ringer til døde venner, vil stikke av hjem og som hun må hjelpe med alle basisting som toalettbesøk og mating. Men Louise er god på det, hun har hjertet på rette sted, og etter hvert merkes det at hun har stor sympati med Karen og både vil og kan hjelpe til på en konstruktiv måte.

Også den tidligere venninnen Linni viser seg å ha kvaliteter som hjelper Louise når det stormer som verst. Hun minner blant annet Louise på et nydelig dikt om å spille orgel som hun og Tormod presenterte på skolen sammen, og som Linni syns hun skal tenke på. Og det syns jeg også. Jeg håper virkelig at Louise får spille mye orgel!

Leve

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge av Liv Marit Weberg

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

"Jeg er sint for at de som kaller seg radikale for tida ser ut som og oppfører seg som om de bruker tanntråd." (Weberg, 2018)

Weifa (selvvalgt navn, det første hun kom på da hun skulle bytte, og tilfeldigvis også navnet på Paracet-produsenten) har i denne boka samlet en rekke påstander om seg selv, for eksempel: 

• Jeg eier ikke evnen til å bli glad i folk
• Jeg er ikke flink med barn
• Jeg forstår ikke konseptet gjeng
• Jeg har egentlig lyst på bunad
• Jeg er ikke god å ha i krisesituasjoner

I løpet av boka får vi servert bakgrunnen for påstandene, og Weifa enten bekrefter eller avkrefter dem. Det er tidvis hysterisk morsomt, tidvis kleint, og innimellom litt trist. Weifa er temmelig irriterende, men samtidig kjenner jeg meg igjen i mange av situasjonene, og jeg tror jeg lar meg irritere nettopp fordi jeg kanskje skulle ønske jeg var litt mer som henne?

Boka er veldig lettlest, og har et ganske muntlig språk. Weifa minner meg egentlig litt om Doppler, hun er både snodig, absurd og kul. Jeg digga denne!

Dette er ikke oss av Neda Alaei

I en leilighet i Herman Foss' gate i Oslo lager Sanna middag, vasker klær, vasker gulvet, setter på kaffe. Alt mens pappa sitter ved skrivepulten og stirrer ut i lufta eller ligger i senga med dyna over ansiktet. Det er ett år siden mamma døde, og sorgen og savnet etter henne er stort. Men Sanna er flink. Det er viktig å være flink så ingen ser hvor dårlig det egentlig går, viktig å late som alt er bra.

På skolen har bestevenninna Mie plutselig blitt bestevenninne med Mitra istedenfor, og Sanna føler seg oversett og barnslig. Så begynner Yousef i klassen. Han er ca den peneste i verden og sier han vil lære Sanna å ta bilder. Sanna har nemlig funnet et kamera i skapet til moren og vil gjerne ta opp morens fotointeresse, men sliter med å komme i gang. Sammen kjøper Sanna og Yousef et engangskamera og blir enige om å ta ett bilde hver til filmen er brukt opp.

Vennskapet mellom Yousef og Sanna får Mitra til å se svart, og hjemme blir pappa stadig dårligere. Den eneste som virkelig forstår Sanna er nabokatten Sven.

Ungdomslitteraturen har for lengst fått overdose av kule hipstere med Converse og smarte comebacks (John Green, I’m looking at you), og det er virkelig forfriskende med en roman fra Oslo med helt vanlige ungdommer. Dialogen mellom karakterene er naturlig, og selv om det nå begynner å bli veldig lenge siden jeg var ungdom kjenner jeg meg veldig igjen i mange av situasjonene som oppstår.

En annen styrke ved denne boka er hvordan forfatteren tar opp et alvorlig tema som omsorgssvikt uten at det blir for tungt. Det er ingen ungdommer som skal måtte være omsorgspersoner for omsorgspersonene sine, og de delene der Sanna prøver å kommunisere med faren uten å få noen respons er veldig triste (ja, jeg grein), men samtidig er det masse håp i Sanna. Og selv om det kjennes som å skyve alle unna er det eneste alternativet, finnes det heldigvis mennesker som er uenige i det og vil hjelpe.

Boka balanserer en vanskelig hjemmesituasjon med det å være ei helt vanlig jente som tenker på viktige ungdomsting som musikk, forelskelse, venninner (har jeg egentlig noen akkurat nå?) og hvilket potetgull det er innafor å ta med seg på fest, og jeg tror mange ungdommer (og voksne!) kan kjenne seg igjen i historien.

Neda Alaei er utdannet barnevernspedagog og jobber som miljøterapeut, og disse erfaringene vises litt i historien uten at det blir for mye eller pekerfingeraktig. Jeg gleder meg til å lese mer av denne forfatteren!

The perks of being a wallflower av Stephen Chbosky

Bildet er henta fra www.amazon.com

Charlie går første året på high school. Gjennom en rekke brev til en ukjent mottaker forteller han om livet sitt. Han er av den stille, litt nerdete typen. Opptatt av litteratur og musikk. Ikke en supergeek, men ikke særlig populær. Etter at kameraten Michael begikk selvmord har han ingen nære venner, før han blir kjent med Sam og Patrick. Dette vennskapet åpner helt nye veier for Charlie. Plutselig er han en del av en gjeng som er opptatt av det samme som han, han blir invitert med på fester, prøver forskjellige rusmidler, blir forelska. 

Charlie er en positiv, omsorgsfull og analyserende type som gjerne vil gjøre det beste ut av ting. Men til tross for en ganske bekymringsløs holdning til livet er det noe mørkt som skjuler seg under overflaten. 

Dette er en velskrevet, søt, morsom og ganske 90-tallsnerdete bok. Veldig lettlest, typisk "ungdomsbokspråk" ala John Green/David Levithan. Boka har masse referanser til musikk, film og litteratur fra tidlig 90-tall, og er tipp topp for meg som var ungdom på 90-tallet. Litt usikker på hvordan elevene stiller seg til alle referansene, men jeg håper de blir nysgjerrige og søker opp musikken på Spotify og låner bøkene på biblioteket.

Det eneste jeg savner litt er en mer sømløs overgang til det Charlie strever mest med, som blir et stort tema helt mot slutten av boka. Den oppmerksomme leseren vil nok ta hintene underveis, men jeg kunne ønska meg en litt mindre brå overgang.

Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen

Ungdomstida og ungdomsskolen er et tilbakevendende tema i litteraturen vår. Ikke så rart når vi vet hva for en vanskelig, opprivende og utfordrende tid det kan være. Tegneserievarianten til Anders N. Kvammen beskriver nettopp dette, og i sin litt naive svart hvitt stil lykkes han godt i å skildre hovedpersonen Aksel i tiden da han nettopp skal begynne på ungdomsskolen. Kvammen er god på detaljer og overblikk, noe som skaper landskaper og stemninger og fyller ut fysiske miljøbeskrivelser med et godt observerende blikk. Tegnestripene gjør også at teksten kan utelates i perioder. Årstidene og månedene går sin gang, vi trenger ikke lese, bare se og skjønne.

Historien om Aksel får fram hvor viktig det er å ha noen som støtter en i de tøffe årene på ungdomsskolen hvor man kan være prisgitt for eksempel et dårlig miljø, bøllete klassekamerater, usikkerhet og sårbarhet. Historien er rørende fortalt, jeg ble i alle fall revet med. Og heldigvis - det finnes lys i tunellen!

På videregående tenker jeg boka kan være fin til ungdommer som skal lære seg norsk, men også for dem som vil studere tegneseriekunsten spesielt og eventuelt sammenligne flere bøker med ungdomsskole/ungdomstida som tema. Eller selvfølgelig for alle oss som liker å lese og sjekke ut en Brageprisvinnende ungdomsbok-debutant. Det var verdt det!

Som ild av Sara Lövestam

 Bildet er henta fra www.gyldendal.no

 

Jeg må innrømme at jeg plukka opp denne boka kun på grunn av tittelen, som tilfeldigvis er en Thåström-sang, og tilfeldigvis syns jeg at Thåström er verdens fineste mann (men ikke si det til mannen min). Og tilfeldigvis er det sånn at en av hovedpersonene i denne boka kommer fra Rågsved, samme plass som Thåström er oppvokst. Selvfølgelig er ingen av disse tingene tilfeldige, og de spiller veldig liten rolle for historien i boka, men det var gøy for nerden i meg lell.

Thåström aside, jeg elska denne boka. Skal du bare lese en feelgood-ungdomsroman i år, så må det være denne.

Lollo og Anna ser hverandre på båten ut til øya. Rikmannsdattera Lollo myser på Anna som kler seg litt guttete og på den litt uflidde faren hennes som har drukket minst en øl for mye.
Arbeiderklassejenta Anna ser bort på pene Lollo og tenker sitt om den fisefine øvre middelklassen og at sommerhuset deres på øya sikkert er i tillegg til minst en annen sommerbolig (hun har rett). Anna og faren har bare en bitteliten og falleferdig hytte på øya, men det er paradis for dem.

Lollo har motvillig blitt med foreldrene ut til øya, Anna har lengtet etter å komme hit. De to jentene er så forskjellige som det går an å bli. Men en kveld møtes de tilfeldig på stranda. Anna og faren skulle egentlig ut med båten og sette garn, men faren har sovna og Anna bestemmer seg for å dra aleine. På stranda møter hun Lollo, og Lollo blir med. Lollo har aldri satt garn før eller vært i en så liten og shabby båt før, men det er noe ved Anna som gjør at Lollo blir med. 

Dette er en velskrevet og morsom roman om å være 16 og å forelske seg i noen andre enn det man hadde tenkt. Jeg liker både Lollo og Anna, de litt håpløse foreldrene, følelsen av å være 16 og jeg hører lyden av bølgeskvulp. Les denne!

Ungdomsskulen av Heidi Furre

Heidi Furre har nettopp kommet ut med sin andre roman Ungdomsskulen på Flamme forlag.
Ungdomsskolen kan sees som et sted og en tid vi alle har erfaringer med. Kanskje de færreste av oss ønsker oss tilbake dit? Jeg kan i alle fall love at de som leser denne romanen vil ha mange flash backs fra ungdomsskolelivet. Romanen åpner slik:
"Ungdomsskulen er en lang, flat bygning, ein etasje, ingen trapper. Klasserom med grøne tavler og lilla gardiner. Vask med spegel over på gangen. Knaggar langs veggen med jakkene våre på, av og til puttar nokon jakkene i do eller dyttar oss hardt inntil veggen så knaggen borar seg inn i ryggen".


Bare åpningen er nok til at jeg kjenner et gjenkjennelsens ubehagelige sug i magen! Men jeg syns Heidi Furre skriver godt om ungdomsskoletidas hverdager, med mange kjedelige timer, velmenende lærere, skolebuss, venninneskapets opp- og nedturer og den uunngåelige utforskningen av fester, alkohol og kjærester.


Hovedpersonen er Maja. Livet hennes er slettes ikke uten dramatikk. I begynnelsen av romanen hører vi at hun har mistet faren sin i en båtulykke, kanskje selvmord. Og både Maja selv og venninnene Pelagra (Pelle) og Maria har sine utfordringer på familiefronten. Pelagra har en fraværende gresk far som hun forsøker å få kontakt med og Maria ender på psykiatrisk institusjon uten at det er helt klart hvorfor. Og Maja blir dessuten sviktet av en hun tror er en kjæreste. Likevel vil jeg si at Heidi Furre har et nøkternt og saklig språk som på en måte avdramatiserer hendelsene, og jeg liker stilen hennes godt. Jeg syns boka har troverdige karakterer og skildrer den vanskelige ungdomstida på en realistisk måte. Anbefales.

Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Omslaget på denne boka skriker ikke "lån meg, lån meg!" Men innholdet = <3

Brødrene Daniel og Moses bor i vaktmesterboligen indinaerreservatet sammen med mora og stefaren Shane. Faren deres døde da Daniel var liten. Da Shane overtok vaktmesterjobben etter faren deres overtok han på sett og vis også kona og barna hans. Shane og guttene kommer dårlig ut av det med hverandre, og hver gang de krangler er det moren deres som må betale for det i form av blåveiser og sprukken leppe. Etter skoletid jobber Daniel og Moses med å vaske biler på den lokale bensinstasjonen. Daniel trives med jobben og er takknemlig for at Tim som eier bensinstasjonen har gitt dem muligheten til å tjene noen kroner, andre ungdommer på området driver for det meste dank. Dessuten jobber søte og snille Canah på bensinstasjonen, og Daniel veldig betatt av henne.

Daniel oppdager at broren Moses har begynt å selge dop for en av de lokale gjengene. Daniel er ikke begeistret for den nye "jobben til Moses, men han strides mellom et enormt ønske om at broren skal se på han som likeverdig, og å gjøre det som er riktig. De to brødrene er som natt og dag, det eneste de har felles er egentlig kjærligheten for hverandre og moren. Vi følger Daniel gjennom en rekke valg, noen gode og noen dårlige. 

Denne boka er en frisk pust i ungdomslitteraturen. Forholdet mellom de to brødrene er vakkert skildret, og jeg stoler fullt og helt på forfatterens kunnskap om hvordan det er å være bosatt i et reservat. Jeg blir glad i Daniel, irriterer meg over Moses, og blir grepet av ungdommene som våger å drømme og håpe til tross for at de mest sannsynlig har en dyster framtid i møte. Det eneste jeg har å utsette på boka er at den kunne vært noen sider lengre, den forhaster seg litt på slutten. Dette er en sterk og god debutroman og jeg gleder meg til å anbefale den til elevene.

Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

 
Dette er historien om Eddy Bellegueule som vokste opp i en liten landsby i Nord-Frankrike på 90-tallet. Det blir tidlig klart for Eddy at han skiller seg ut. Familien kaller han svekling og pingle, han har feminin gange og har feil interesser (popmusikk og teater framfor å drikke seg full sammen med de andre hardhausene i landsbyen). Eddy blir mobbet både på skolen og hjemme. Han får seg et par jentekjærester for å prøve å passe inn, men det fungerer dårlig. Han er og blir familiens, og egentlig hele landsbyens sorte får. Eddy må finne en måte å komme seg ut av landsbyen på, for gresset er jo alltid mye grønnere på den andre siden av gjerdet. Eller?

Denne boka har fått mye oppmerksomhet i mediene i det siste. Jeg mistenker at oppmerksomheten skyldes det til tider sjokkerende innholdet i boka og ikke det språklige. Denne var ingen höjdare for meg, men jeg tenker at den kan passe til elever som f.eks. skal skrive om oppvekst eller homofili. Boka er selvbiografisk.

Jeg er så jævla easygoing av Jenny Jägerfeld

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

Joanna er 17 år og har ADHD. Moren hennes har blitt refusert fem ganger de siste årene, men nekter å innse at hun ikke skriver bra nok til å gi ut bok, og faren er dypt inne i noe som ser ut til å være en evigvarende depresjon. Familien er svært fattig, og lever stort sett på hermetikk og pasta. Joanna tjener selv litt penger på å selge kondomer som har gått ut på dato. Det er knullekompisen Matheus som forsyner henne med kondomene. Men pengene fra kondomsalget er ikke nok til å dekke de tingene Joanna trenger, og når medisinen som holder ADHD-en i sjakk er i ferd med å ta slutt og moren sier at de ikke har råd til å hente ut flere tabletter må Joanna finne en annen inntektskilde.

Ved en tilfeldighet leser hun en e-post som er sendt til skolens badass, Valle. Hun skjønner fort at e-posten dreier seg om salg av narkotika, og ser sjansen til å tjene litt penger. Snart vikles hun inn i en sak hun ikke klarer å håndtere. Og midt oppi det hele blir faren stadig mer deprimert, og Joanna blir stadig mer forelska i den mystiske Audrey.

Dette er en historie som spriker litt i alle retninger, syns jeg. Jeg er litt usikker på om jeg kjøper at en familie en svensk forstad har så lite penger, eller eventuelt har så mye stolthet at de nekter å be om penger. Men hvis vi ser bort fra de logiske bristene tenker jeg at dette er en lettlest og spennende bok, språket er morsomt (om enn noe gjentakende) og som leser får man et godt innblikk i hvordan det er å leve med ADHD. Dessuten får forfatteren pluss for å ha med et sitat fra min all-time favorittfilm, True Romance.

Oslo noir

Brutal, ærlig og rå beskrivelse av undergrunnsmiljøet i Oslo på 90-tallet!

Bildet er hentet fra www.goodreads.com 

En brutal og ærlig skildring av Oslos undergrunnsmiljø på 90-tallet. Detter er jeg glad jeg ikke var med på! I boken møter vi Peter, Morten og Omar som er noen av de "kule" gutta i byen. Det tror de i hvert fall selv! I starten ser vi guttene er involvert i mindre alvorlig kriminalitet, men etterhvert involveres de gradvis inn i mer alvorlige saker som handel og salg av dop og alt dette innebærer av gjenger, vold og etterhvert drap.

En pose «e» som er på avveier, er nemlig sentral i den videre intrigen, som også inneholder sossegutter på vestkanten, de røffe gutta på østkanten, svarte penger og babes av alle aldre, samt en interessant miljøskildring av motpolene Oslo vest og Oslo øst. Det er prestisje og det er jag etter "de store penga".

Det er høyt tempo og karakterer som driver deg videre, dialogene er røffe, men språket kunne godt hevet boken mer opp. Vi får et godt innblikk i gjeng- og subkulturene, noe som gjør miljøskildringene interessante. Vi får se de store forskjellene på vest- og østkanten i Oslo, samt hvor vanskelig det var å bli integrert i Norge på denne tiden når du kom til byen med utenlandsk opprinnelse og alle mistenker deg for å være kriminell, eller har rasistiske holdninger. Boken avsluttes slik at man sitter igjen med en følelse av antiklimaks. Ble det så enkelt?

Solitaire av Alice Oseman

Lydbok er så bra! Jeg har hørt på Solitaire på appen Storytel, en abonnementstjeneste der du kan lytte ubegrenset til lydbøker via en mobil- app eller en datamaskin. 

Forfatter av boka er unge  Alice Osman . Her møter vi Tori Spring, en ganske normal tenåring. Hun elsker å sove og blogge. Hun går på skolen, men har ikke altfor mange gode venner. Hun synes hun har et grått og kjedelig liv, og det beste ved dette livet er å skrive på bloggen og leve livet online. Så møter Tori Michael Holden, som hun utvikler et vennskap med.

 Det viktigste inntrykket jeg sitter igjen med fra boka er at denne MÅ det være lett for ungdom å kjenne seg igjen i. Forfatteren har lykkes godt med å beskrive de ulike sidene, fordeler og baksider ved tenåringslivet. Jeg tror helt sikker det er fordi hun selv er ung (født i 1994). 

I forhåndsomtalen til boka reklamerte forlaget med at den vil passe for lesere som allerede er fan av forfattere som John Green og Rainbow Rowell. Jeg har lest flere titler av begge disse forfatterne, og er helt enig. 

Dette er god, realistisk ungdomslitteratur etter min mening:)

-Kristin-

Oseman, A. (2014). Solitaire. Harper Collins.

Juni, juli, august av Mari Ulset

Bildet er hentet fra oktober.no

Det sommeren før Anna skal begynne på videregående. Hun har få forhåpninger til hva som skal skje. Foreldrene pusser opp huset og broren jobber på gården til noen slektninger. Venninnen Elin jobber i stallen og er opptatt med hestene. Anna selger lodd på nærbutikken sammen med Elin da Han kommer inn. Han er Karl, en fremmed mann som leier et av sommerhusene. Anna blir fascinert og oppslukt av ham. Ingen har sett på henne slik han ser på henne. Hun oppsøker ham i hemmelighet, lengter og savner uten at hun vet noe mer om ham enn navnet hans.

Juni, juli, august er en slentrende roman som gir gode følelser om late sommerdager med slumring i hammocken og en venten på at noe skal skje. Mari Ulset skildrer Annas dirrende lengsel etter noen hun ikke kjenner og som er ganske uoppnåelig for henne. Boken er på 212 sider med korte kapitler delt opp i flere avsnitt.

Skriv ferdig boka om livet ditt av Linda Klakken

 

Bildet er henta fra www.flammeforlag.no

Attention, alle skolebibliotekarer! Jeg har funnet den boka alle de gutta som egentlig ikke vil lese spør om. De "Hei, jeg skal ha en bok, helst en skikkelig tynn en"-gutta. De som kanskje ikke har lest så mye før og derfor har desto større behov for å få en skikkelig bra bok. Look no further, gi dem "Skriv ferdig boka om livet ditt" av Linda Klakken.

Boka er et langdikt om Adam Zamjatin og hans hverdag i en familie der de sliter med å få endene til å møtes, flashbacks til tiden før de kom til Norge, kampen for passe inn og erkjennelsen av at han ikke gjør det. Men samtidig er det lyspunkter, omsorg og humor hos Adam. 

Jeg forelska meg i denne lille boka og tenkte med en gang at den er litt Yahya Hassan, bare at man ikke trenger antidepressiva etter å ha lest den.

13 reasons why av Jay Asher

Bildet er henta fra www.thirteenreasonswhy.com

En dag har Clay Jensen fått en pakke når han kommer hjem fra skolen. Pakka inneholder 7 kassetter (ja, kassetter, du veit det formatet vi brukte før i tida for å høre på musikk). Kassettene er fra Hannah Baker, Clays første kjærlighet. Hannah begikk selvmord for to uker siden, og på disse kassettene har hun lest inn grunnene til at hun tok det valget hun gjorde. Kassettene skal sendes rundt til alle som nevnes i historien hennes slik at de kan se hvilken rolle de hadde i opptrappingen til det som ble enden på livet hennes. 

Hannahs historie begynner med småting, rykter, og så baller det på seg, helt til baksnakking og intriger blir slutten for henne. Clays og Hannahs historie går om hverandre etterhvert som Clay trykker på play, pause og stop på walkmanen  han tjuvlåner fra en kompis. Personlig syns jeg dette ble en litt slitsom uttrykksform, jeg var egentlig mest interessert i å lese Hannahs historie, men samtidig ser jeg hvorfor forfatteren har gjort det på denne måten. Clays reaksjoner på både egne og andres handlinger er med på å gjøre leseren oppmerksom på hvor lite som faktisk skal til før noen føler seg utenfor og såret. 


Selv om boka handler om selvmord syns jeg egentlig den er mer interessant og provoserende enn trist. Den fikk meg til å reflektere og til å tenke tilbake på min egen ungdomstid. Dette er en viktig historie som egentlig bør leses av alle som er unge og folk som jobber med ungdom. 

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv av Ulli Lust

                                                    Bildet er henta fra www.bokelskere.no

Det er 1984. Pønkeren Ulli og den nyfomane venninna Edi kjeder seg i Wien og vil vekk derfra. Til havet! Til sola! Sammen bestemmer deg seg for å snike seg gjennom skogen og unngå grensevaktene i Italia ettersom de har verken pass eller penger. Som sagt så gjort. Etter en del haiking, store mengder brennesle og skog kommer de fram. Og så er de klare for å leve livet i Italia. Men det blir ikke helt som de hadde tenkt seg. Det viser seg at mennene i Italia har null respekt for kvinner, og alt har sin pris. Edi spriker villig med beina, men Ulli er ikke så interessert i å ha sex med hvem som helst. Hun erfarer fort ulempen med å ikke ha penger; alle tjenester, alle tilbud om middager og overnatting ender opp med å koste henne dyrt.

Eventyret blir etter hvert til et mareritt. Edi er ekstremt selvsentrert og manipulerende, og lurer Ulli opp i situasjoner hun ikke ønsker å være i. Prostitusjon, herion og mafia er stikkord her, og Ulli føler seg ikke trygg noe sted. 

Dette høres kanskje ikke helt lystig ut, og det er det heller ikke. Boka er selvbiografisk, og forfatteren har ikke gjort noe forsøk på å skjule fortida si, alle pinligheter og kjipe situasjoner er tatt med, selv om det nødvendigvis ikke setter henne i spesielt godt lys. Jeg liker Ulli til tross for at hun ikke alltid tar de smarteste valgene. Hun har bein i nesa og klarer å snakke for seg. Hun har også en god porsjon svart humor og masse selvironi, noe som gjør denne historien langt mindre deprimerende enn den kunne blitt. Dette er en av de bedre selvbiografiske tegneseriene jeg har lest, og er helt på høyde med andre kritikkerroste bøker i denne sjangeren.