I en leilighet i Herman Foss' gate i Oslo lager Sanna middag, vasker klær, vasker gulvet, setter på kaffe. Alt mens pappa sitter ved skrivepulten og stirrer ut i lufta eller ligger i senga med dyna over ansiktet. Det er ett år siden mamma døde, og sorgen og savnet etter henne er stort. Men Sanna er flink. Det er viktig å være flink så ingen ser hvor dårlig det egentlig går, viktig å late som alt er bra.
På skolen har bestevenninna Mie plutselig blitt bestevenninne med Mitra istedenfor, og Sanna føler seg oversett og barnslig. Så begynner Yousef i klassen. Han er ca den peneste i verden og sier han vil lære Sanna å ta bilder. Sanna har nemlig funnet et kamera i skapet til moren og vil gjerne ta opp morens fotointeresse, men sliter med å komme i gang. Sammen kjøper Sanna og Yousef et engangskamera og blir enige om å ta ett bilde hver til filmen er brukt opp.
Vennskapet mellom Yousef og Sanna får Mitra til å se svart, og hjemme blir pappa stadig dårligere. Den eneste som virkelig forstår Sanna er nabokatten Sven.
Ungdomslitteraturen har for lengst fått overdose av kule hipstere med Converse og smarte comebacks (John Green, I’m looking at you), og det er virkelig forfriskende med en roman fra Oslo med helt vanlige ungdommer. Dialogen mellom karakterene er naturlig, og selv om det nå begynner å bli veldig lenge siden jeg var ungdom kjenner jeg meg veldig igjen i mange av situasjonene som oppstår.
En annen styrke ved denne boka er hvordan forfatteren tar opp et alvorlig tema som omsorgssvikt uten at det blir for tungt. Det er ingen ungdommer som skal måtte være omsorgspersoner for omsorgspersonene sine, og de delene der Sanna prøver å kommunisere med faren uten å få noen respons er veldig triste (ja, jeg grein), men samtidig er det masse håp i Sanna. Og selv om det kjennes som å skyve alle unna er det eneste alternativet, finnes det heldigvis mennesker som er uenige i det og vil hjelpe.
Boka balanserer en vanskelig hjemmesituasjon med det å være ei helt vanlig jente som tenker på viktige ungdomsting som musikk, forelskelse, venninner (har jeg egentlig noen akkurat nå?) og hvilket potetgull det er innafor å ta med seg på fest, og jeg tror mange ungdommer (og voksne!) kan kjenne seg igjen i historien.
Neda Alaei er utdannet barnevernspedagog og jobber som miljøterapeut, og disse erfaringene vises litt i historien uten at det blir for mye eller pekerfingeraktig. Jeg gleder meg til å lese mer av denne forfatteren!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar