Draumar betyr ingenting av Ane Barmen

 

Bildet er hentet her

Denne nynorske romanen vant Brageprisen for 2019.
Louise kommer hjem for sommeren for å jobbe og ha ferie. Alt har blitt annerledes nå som Tormod, vennen hennes, er død. De andre vennene er ikke de samme, de føles fremmede og rare. Det samme gjør familien hennes.

Å lese denne romanen gir meg som voksen et sterkt innblikk i unges sterke og ekte følelser. Jeg rives med i den sterke sorgen, i ironien og spydighetene og i følelsen av å dø når du blir kysset av crushet ditt for første gang. Hovedinntrykk etter å ha lest romanen: sterke og ekte følelser formidlet med sårhet, humor og ironi. 

Draumar betyr ingenting viser stor innsikt i hvordan sorgen kan oppleves som ensom fordi livet for andre går videre - men for den som sørger, får alt en annen farge.

Etter min mening er Brageprisen vel fortjent for denne debutromanen.

-Kristin-

The dangerous art of blending in av Angelo Surmelis

Evan (17 år) bor hjemme hos mor og far. Mor er strengt religiøs og det skal vise seg at hun sliter med psykiske problemer som hun gjemmer bak den religiøse fasaden. Far er arbeidsnarkoman og kronisk konfliktsky. Med andre ord, det er ikke lett å være Evan i dette hjemmemiljøet. I tillegg oppdager han at han er i ferd med å få følelser for sin bestevenn Henry. Og hva gjør han med det? Denne boka handler altså om å finne seg sjæl på tross av dårlige forhold og lite aksept hjemme. Den handler om å ta sin rette plass her i verden, finne sin legning og tørre å stå opp mot foreldres og andres forventninger om det kræsjer med hva du selv står for. Jeg likte boka godt, de er rystende, hjertevarm samtidig som den sitrer av forelskelse. Spør du meg så egner denne seg perfekt som lesing når man trenger å koble skikkelig av.
-Kristin-

Surmelis, A. (2018). The Dangerous Art of Blending in. Harper Collins.

Bildet er hentet her

Americanah av Chimamanda Ngozi Adicie

Bildet er henta fra www.goodreads.com

Ifemelu og Obinze er tenåringer i Lagos, og har hele livet foran seg. Nigeria er under militært diktatur, og universitetene streiker så ofte at det blir lite undervisning på paret. Obinze drømmer om USA. Ifemelu kommer inn på universitetet i Philadelphia og er den som får muligheten til å reise dit først. Hun kan bo hos tanten mens hun leter etter jobb og leilighet. Men livet i USA byr på flere utfordringer enn Ifemelu hadde forventet. Tanten er ikke den samme blide og inkluderende personen som hun var i Nigeria. Og det er vanskelig, så å si umulig å få jobb. Ifemelu har verken penger til mat eller husleie, og bestemmer seg motvillig for å ta en jobb hos en tennistrener som "trenger hjelp til å slappe av". Ifemelu angrer bittert på at hun sa ja til jobben, og selv om hun bare går dit en gang blir dette et vendepunkt for henne, spesielt psykisk. Hun bryter kontakten med Obinze, går inn i en dyp depresjon. Når hun omsider stabler seg på beina igjen blir livet ganske annerledes enn hun hadde tenkt seg, både på godt og vondt.

Jeg er en sucker for "store" romaner som spenner over flere år hvor man blir godt kjent med en eller flere karakterer. Og det blir vi her. I tillegg tar boka opp viktige ting som kulturforskjeller, rasisme og identitet. Ifemelu sier på et tidspunkt noe sånt som "I didn't feel black until I came to America", og det er jo et tankekors. Boka er velskrevet og engasjerende og gir deg god innsikt i det å komme til et nytt land og få drømmene dine om ikke knust, så i hvertfall sprukket og forsøkt limt sammen igjen.

Jeg er ikke av Martina Gaux

Hentet fra http://www.gyldendal.no

Jeg er ikke, handler om Ryan som har mistet hukommelsen. Boken åpner med at vi møter ei jente på gata i New York som ikke forstår hvor hun er , eller hvor hun bor. Hun har mistet hukommelsen helt og har blitt påkjørt av en taxisjåfør. Hun finner ut av hvor hun bor ved hjelp av en lapp hun har i lomma og får sjåføren til å kjøre henne dit. Sakte men sikkert kommer det flere og flere drypp fra fortiden hennes og hun begynner å nøste opp i hvem hun selv er. Det er noe med en bror hun har, men det er ikke lett og få sannheten ut av omgangskretsen hun finner ut at hun har. I hvert fall ikke når hun egentlig ikke vil innrømme at hun har mistet hukommelsen til noen.

Etterhvert som fortiden nøstes opp, prøver Ryan og finne tilbake til seg selv og finne ut av sin egen identitet. Boken er veldig relevant i vår samtid og tar opp temaer som  kjønn og kjønnsidentitet. Historien handler om søken etter egen identitet og ved hjelp av observasjoner, familie, venner og bekjente må Ryan finne ut av hvem hun egentlig er. Allikevel må hun sette bitene i puslespillet sammen selv, det er langt fra sikkert at vi er den personen andre oppfatter oss som, eller mener at vi er. Et menneske kan for eksempel fort oppfattes ulikt ut i fra hvilket miljø vi befinner oss i. Boken er lettlest og spennende og man blir like nysgjerrig på hvem Ryan egentlig er, som hun gjør selv. 

Evna av Siri Pettersen

Den som venter på noe godt, osv. Endelig er Evna her!

Hirka har gått gjennom portene igjen, og har havnet i Dreysil. Hun er hos sitt eget folk, de blinde. Men er noen egentlig Hirkas folk? Hun føler seg (som vanlig, får vi kanskje si) utafor. Hun er frossen og sulten. Og skjønner fort at Skerri, som skal lede henne til familiens hus, har svært lite til overs for henne, faktisk virker det som hun regelrett hater henne, selv om de knapt kjenner hverandre.
Evna er borte fra Dreysil. Den har vært borte lenge. Hirka er håpet som skal lede de blinde i krigen mot Ymslanda for å befri Evna. Men for hva? For å skape enda større klasseskille i Dreysil enn det allerede er? For at det hun en gang kalte hjemme skal gå i oppløsning? I Ymslanda kjemper Rime sin egen kamp, og alt ser bare mer og mer svart ut.

Det er duket for krig, familiehemmeligheter, allianser. Spørsmål om tilhørighet og identitet. Og det er bra. Veldig bra. Presist, rått og vondt. Jeg har en soft spot for karakterer som reiser seg igjen uansett hvor mange ganger de tryner. Som fortsetter å ha trua på ting kan ordne seg. Og sånn er Hirka.

Jeg trodde det skulle være trist å lese den siste boka i serien. Så for meg at jeg kom til å ligge i fosterstilling på sofaen, begravd i Kleenex og stirre apatisk ut i lufta. Men i steden blei jeg liksom… stolt. Av Hirka, alt hun klarer, alt hun er og alt hun blir. Av å ha fått følge henne hele veien. Av fantasyleserne, både de på 15 og de på 60. Og ikke minst stolt på forfatterens vegne for å ha tatt sjanser og for å ha skapt noe helt eget og fantastisk bra.

Siri Pettersen har uten tvil banet vei for norsk fantasy de siste tre åra, og jeg gleder meg til å følge henne videre.

Lyden av asfalt av Yngve Kveine

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmer og bli voksen.

 

Pappa er et postkort av Ida Løkås



Bildet er hentet fra www.schibstedforlag.no
 

Jeg likte forfatterens debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mange måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det når det kommer til stykket?

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Det er ledetråder,ikke alle vendinger er like overraskende, og slutten er heller ikke lukket. Språket er godt. Den kan være rett bok for flere av våre lesere, men passer kanskje best for jenter?

Sherman Alexie: The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian

Sherman Alexie er et nytt forfatterbekjentskap for meg, selv om boken The Absolutely Diary of a Part-Time Indian første gang ble publisert i 2007. Alexie er "native indian" og vokste opp i Spokane Indian Reservation i Wellpinit i Washington, USA. Alexie har fått flere priser for boken som er skrevet for ung voksen-kategorien.

Romanen er delvis selvbiografisk. Hovedpersonen i boka er 14 år gamle Arnold Spirit, og han er en type antihelt. Han er født med noen skavanker som gjør han til en outsider på reservatet, men han har humor, varme og er en smart gutt. Alkoholproblemer og fattigdom er vanlig på reservatet, og Arnold (kalt Junior), skjønner etterhvert at han må komme seg bort hvis han skal få et bedre liv. Derfor flytter han over til en "hvit" skole utenfor reservatet. Han opplever veldig splittede følelser rundt dette valget. Han mister sin beste indianske venn, og blir mobbet for å ha sviktet sitt opphav. På den nye skolen blir han først sett ned på, men oppnår gradvis respekt og får venner. Blant annet gjør han det bra på basketballteamet, faktisk helt supert på en særdeles viktig kamp! Med humor, omtanke og ærlighet vinner han også venner.

Romanen tegner forsåvidt et dystert bilde av reservatlivet, særlig alkoholproblemene som er utbredt.
Det er vel dessverre et realistisk bilde. Likefullt er dette en varm og herlig bok på mange måter. Arnold Spirit er en gutt man blir glad i, og den handler like mye om vennskap, identitet og om å ha mot og livslyst. Boken er også illustrert med kule tegninger som er Arnolds måte å uttrykke sine frustrasjoner på.

Jeg har kjøpt inn boken på engelsk til biblioteket, blant annet fordi vi trengte litteratur om "native american indians". Anbefales!!

Game over av Hæge Follegg Pedersen

Jeg har lest Game over av Hæge Follegg Pedersen i helga. Jeg har hatt lyst til å lese den lenge, og da jeg plukket frem bøker til en bokprat for elever på Helse- og oppvekstfag ble det helt nødvendig å vite hva den handler om. Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor viktig det er å ha lest i bøkene man skal formidle. Alle bibliotekarer burde ha rikelig med lesetid i arbeidshverdagen:)

Det var bokens forside som først og fremst  tiltalte meg. Det ser ut som en bok som kan friste de unge gutteleserne vi så gjerne vil finne bøker til.  Det tror jeg også handlingen vil gjøre.

Kort fortalt handler den om to kompiser hvor den ene stort sett bestemmer over den andre. Mange vil sikkert kunne kjenne seg igjen i det å ikke våge å stole på egne følelser og meninger. Det er lett å bare følge i andres fotspor, men på et tidspunkt bør man kanskje stoppe opp og tenke over i hvilken retning det bærer. Når det klikker for den sjefete kompisen er ikke veien lang til skikkelig trøbbel. Her snakker vi våpen, drap og flukt. Situasjonen de to gutta havner i er skikkelig kjip, og som leser skjønner man at det ikke ligger noen happy ending i vente. Jeg tror boken kan passe perfekt til de som vil ha en kort handling med masse action.

-Anne Brit-

Bryllup og begravelser

                                                            Bildet er henta fra forlagets nettside

Jeg leste en anmeldelse av denne i natt og dag. Anmelderen var imponert og jeg fikk lyst til å lese boka. Så lettpåvirkelig er jeg. 

Boka handler om Jens, som mistet faren sin da han var 22. Selv om han hadde et godt forhold til faren, har han hele livet følt seg litt oversett, eller tilsidesatt. Familien er stor. Begge foreldrene er gifit og skilt, Jens har mange søsken og familieforholdet er et aldri så lite sammensurium (men heldigvis står de viktigste karakterene lista opp i permen på boka slik at leseren skal holde tunga rett i munnen). Jens gifter seg med Tea, og sammen får de to barn. Vi følger Jens i en hulter til bulter-beskrivelse av barndom, nåtid, framtid.Han funderer på hvem han er, han sitter litt fast, han er litt lei, og han funderer på om hjerteproblemene som tok livet av faren også vil ramme han.

Jeg er ikke like begeistra som natt og dags anmelder. Denne boka er litt mitt på treet i oppvekstromansjangeren. Men innimellom glimter den til med noen skikkelige finurlige og velformulerte sekvenser, og derfor blir den liksom litt over middels allikevel. 

Noen roper navnet mitt av Eva Jensen

Monika er 17 år og vet ikke helt hva hun vil, og hun vil helst ikke tenke for mye på hva hun skal gjøre med livet sitt. Etter moren nesten forsvinner ut av Monikas liv står hun litt forvirret tilbake. Faren er heller ikke så mye til stede, hans fokus er på Monikas småsøsken. Men hun skal bo hos faren hvor hun ikke føler seg helt hjemme. Det er sommerferie og hun orker ikke ta stilling til om hun skal fortsette på skolen til høsten.

Sommerferien tilbringer hun i morens hjembygd. Der slår Monika forsiktig rot, men alle forventer at hun skal reise tilbake til faren og familien, og fortsette på skolen. Monika må ta noen valg som hun må leve med lenge.

"Noen roper navnet mitt" er en fin liten bok om familie, identitet og de vanskelige valgene. Og med sine 72 sider er den rask å pløye gjennom.

Stasia av Peter Franziskus Strassegger

Bildet er hentet fra cappelendamm.no

Armin og Stasia bor hos mormor i Norge. Foreldrene deres driver en omreisende entreprenørvirksomhet i Europa. En dag kommer de for å hente barna sine. Det kommer frem at mormor er syk og ikke kan ta vare på dem lengre. De reiser gjennom Europa til Slovakia der faren og onkel Janko bygger et hus. Hos foreldrene blir Armin og Stasia utsatt for omsorgssvikt. Barna sover innelåst i bilen og det er mye fyll og krangling mellom de voksne. Av og til utvikler kranglingen seg til vold og slåssing.

Stasia er 15 år og på vei til å bli voksen. Hun vil tjene penger på egenhånd og rømme fra foreldrene. På en gjennomreise i Tyskland selger hun seg til menn på toalettene langs Autobahn. Armin drømmer om at han skal bli som henne bare han får hår i rompa. En dag forsvinner Stasia mens hun er på et toalett med en mann. Etter det blir Armins virkelig vanskelig å følge med på og det blandes inn mye fantasi i historien.

Det er Armin som har fortellerstemmen i boken. Vi får ikke vite hvor gammel han er, men i løpet av boken kommer han i puberteten og oppdager sin egen seksualitet. Det er barnets naive stemme som forteller, og med tanke på alt det mørke og triste som fortelles skapes det store kontraster mellom det som fortelles og det som faktisk skjer. Virkeligheten Armin skildrer er så brutal at det ikke er lett for leseren å skille mellom det som faktisk skjer, indre handling og Armins fantasier.

Historien provoserte meg, og jeg lurer på hvor mye misbruk og omsorgssvikt det er mulig å stappe inn på 168 sider? Tydeligvis mye! Men det at jeg får en reaksjon på boken er et kvalitetstegn for meg. Det er en godt fortalt historie som du skal være svært kald for ikke å bli beveget av.

Stasia er Peter Franziskus Strasseggers debut og er utgitt i serien 20 under 30 fra Cappelen Damm.

The perks of being a wallflower av Stephen Chbosky

Bildet er hentet fra simonandschuster.com

Etter å ha sett filmen The perks of being a wallflower måtte jeg lese boken. Det som er spennende er at forfatteren, Stephen Chbosky, også har skrevet manus og regissert filmen. En skulle tro at det ville gjøre filmen nær romanen, men det er flere mindre forskjeller som tilsammen utgjør ganske mye. Men selve grunnhistorien er den samme.

Handlingen skriver jeg ikke noe om, den kan du lese i bloggposten min om filmen. Boken er skrevet i epistelform der Charlie skriver brev til en for oss ukjent person. Det fremkommer at Charlie vet hvem det er, men vedkommende vet muligens ikke hvem Charlie er.

Jeg har lest romanen på engelsk ettersom den norske oversettelsen ikke er forventet utgitt før senere i år. Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur på engelsk, men det var ingen problemer for min del når det gjaldt språket. Charlie sitt språk er ungdommelig og ganske greit. Han bruker ikke mange fremmedord og jeg hadde ikke behov for å slå opp noen ord i ordbok.

I romanen får vi en dypere innsikt i Charlies psyke, den lettere dysfunksjonelle familien hans og det seksuelle misbruket han opplevde som barn. Noen karakterer blir mer utbrodert og vi får et bedre bilde av dem som personer og historiene deres, mens andre karakterer er mindre synlige enn i filmen.

Boken er på 231 sider, så det er langt i fra uoverkommelig. At den er skrevet som brev gjør at det både er mye luft og det er stor variasjon på hvor lange kapitlene er. Charlie har mye på hjertet, og det er lett å la seg rive med.

The perks of being a wallflower

Bildet er hentet fra imdb.com

Charlie starter sin første dag som freshman (førsteklassing) på high school med å telle ned dagene til han er ferdig som senior. Allerede før han begynner på den nye skolen er han en outsider, så forhåpningene til å få nye venner den første skoledagen er ikke spesielt store. Den eneste han blir venn med er engelsklæreren som oppdager at Charlie er den mest oppvakte eleven i klassen sin.

På et fotballkamp møter han seniorene Patrick og stesøsteren hans Sam. De inviterer Charlie på homecomingballet og videre på en hjemmefest. Der kommer frem at Charlies bestevenn begikk selvmord året før, og at Charlie ikke har noen venner. Sam, Patrick og deres venner tar Charlie under sine vinger og inkluderer ham i gjengen sin. Dette er en gjeng som har funnet ut at det er bedre å falle helt utenfor enn å bare være en i mengden. Her er det en herlig blanding av karakterer: gothere, en buddhist-punker, dophuer, frie sjeler og en homofil gutt som har et hemmelig forhold til skolens fotballhelt.

Utover i filmen er det tydelig at det er noe som plager Charlie, han har minner om en avdød tante som stadig dukker opp. Det viser seg at Charlie tror han er ansvarlig for at tanten omkom i en ulykke og at han undertrykker visse minner om henne.

Dette er en veldig sjarmerende perle av en film som omhandler mye av det som kan gjøre tenårene til den mest uforglemmelige tiden av livet. Selv med en trist undertone planter den et håp om at det ikke er så ille å være seg selv allikevel.

Filmen varer i 1t 40 min, har aldersgrense 11 år og er produsert i 2012.

The perks of being av wallflower er en filmatisering av romanen med samme navn på engelsk skrevet av Stephen Chbosky og utgitt i 1999. Norsk oversettelse kom i 2013 med tittelen Fordelene ved å være veggpryd.