Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

Jeg må innrømme at jeg har utsatt å lese denne fordi jeg tenkte at den kom til å være fæl. Altså ikke fæl som i dårlig, men fæl som i at fæle ting skjer. Og fæle ting skjer med Charlotte. 

Mammaen til Charlotte bruker mesteparten av tiden sin på å være rusa. Ellers sover hun. Når hun ikke er rusa eller sover prøver hun å oppdrive en ny pappa til Charlotte. Charlotte får stadig nye fedre. En av dem begynner å voldta henne, og etter hvert blir hun takknemlig for den frie tilgangen på morens piller. Det er om å gjøre å stenge av alle følelser. 

Dette er en rå og brutal skildring av en oppvekst som ingen burde ha. Jeg hadde rett i at boka var fæl, men den er også viktig, og forbausende morsom til tross for sitt temmelig bekmørke tema. Jeg tror på Charlotte, og jeg liker henne. Hun har hele livet overlevd på å være tøff, smart og vittig, men det er først når hun tør å vise sårbarhet at det begynner å dukke opp et lys i enden av tunnelen. 

Denne var såpass fengslende at jeg valgte bort Netflix en fredagskveld og slukte hele boka. 
Boka er spot on til fordypningsemnet for de som vil skrive om overgrep/rus/omsorgssvikt, men jeg vil egentlig anbefale den til alle som jobber med barn og ungdom også. Dessverre tror jeg det er flere Charlotter der ute, og vi bør flinkere til å se etter dem. 

Everything I never told you av Celeste Ng

Bildet er henta fra www.goodreads.com

Lydia er død. Familien vet ikke dette enda, og dagen begynner som vanlig. Men når Lydia ikke dukker opp til frokost blir moren Marilyn bekymret og etterlyser henne. 
Etter hvert finner politiet Lydia død i innsjøen rett ved der familien bor, og den skjøre konstruksjonen som har holdt familien sammen raser. Det kommer for en dag at det som har vært et tilsynelatende idyllisk familieliv blir gradvis avslørt. 

Dette er en bok om relasjonen mellom foreldre og barn og alt som forblir usagt. Moren Marilyn har hele tiden favorisert Lydia, og de to andre barna har blitt stående i skyggen. Marilyn identifiserer seg mest med Lydia og har prøvd å leve sitt liv gjennom henne.
Det er også en bok om kjærlighet og å drive fra hverandre uten at man egentlig kan forklare det. Jeg liker måten boka er skrevet på, og at man får sett historien fra forskjellige synsvinkler, inkludert Lydias. Boka er veldig godt skrevet, og fin uten at den blir sånn "smijernsportbok"-fin.  

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei har fått mye omtale i media og har vunnet Tarjei Vesaas' debutantpris.
Jeg skjønner godt at boken har fått bred dekning, for den er veldig bra! Kort fortalt følger vi to gutter, Mo og Jamal,  bosatt i Tante Ulrikkes vei på Stovner som deltar i en undersøkelse som skal kartlegge oppvekstvilkårene for minoritetsungdom i Groruddalen. Gjennom e-poster og lydopptak de to sender inn får vi et innblikk i hva som skjer i guttenes hverdag i perioden 2001-2006.

De to guttene har både lik og ulik hverdag. De lever i det samme miljøet og går på den samme skolen, men der Mo har god støtte hjemmefra og gjør det bra på skolen, har Jamal en trøblete familiesituasjon og mye mindre støtte hjemmefra. Han må  ta en stor del av ansvaret for det som skjer hjemme og følge opp sin lillebror, selv om han har mer enn nok med seg selv. I deler av boken flettes historiene sammen og vi får se hvilket syn de to guttene har på hverandre.

Der ting stort sett ordner seg for Mo, selv om det etter hvert ikke går helt på skinner der heller, er det flere kjepper i hjulene for Jamal. (Spoiler følger) I en periode får han jobb og hjelp i en moské og da vi tror at ting endelig skal ordne seg får moskeen heftig kritikk fra samfunnet  for å ha invitert ekstremister og Jamals lyse fremtid smuldrer opp foran øynene våre.  Den fortvilelsen han opplever overføres rett til meg og jeg lever meg skikkelig inn i det! Egentlig vil jeg stikke til Stovner og hjelpe han litt på vei.

Jeg likte begge karakterene veldig godt og tenker at de fremstår som en veldig realistisk og tidstypisk oppvekstroman selv om handlingen ligger helt tilbake til 2006. Denne boken bør leses av de fleste tenker jeg, fordi den gir et godt bilde av situasjonen til mange ungdom og spesielt hvordan det er å være dratt mellom flere kulturer og forventinger. Vi har kjøpt den inn som klassesett og håper at mange Mailandelever får mulighet til å lese om Mo og Jamal. Det må nevnes at jeg i starten sleit litt med kebabnorsken  og måtte spørre min kollega Assad om noen av ordene. Jeg la ikke merke til at det var ordbok bakerst i boka:)

Shakar, Z. (2018). Tante Ulrikkes vei: roman. Oslo: Gyldendal.

-Anne Brit-

The hate u give av Angie thomas

"Pac said Thug Life stood for "The Hate U Give Little Infants Fucks Everybody."
I raise my eyebrows. "What?"
"Listen! The Hate U -the letter U- Give Little Infants Fucks Everybody. T-H-U-G L-I-F-E.
Meaning what society give us as youth, it bites them in the ass when we wild out. Get it?"
"Damn. Yeah." (Thomas, 2017, s. 16)

I The Hate U Give møter vi Starr. Hun er 16 år og bor i en bydel som er preget av mye kriminalitet og  hvor flesteparten av innbyggerne er fattige fargede familier. Samtidig går hun på skolen i en mer snobbete del av byen og prøver så godt som mulig å ikke fremstå som Ghettojenta. Hun er kjæreste med den hvite gutten Chris, men det har hun ikke turt å fortelle sin far, en tidligere straffedømt mann som ikke har så mye til overs for snobbete hvite folk.

En kveld blir Starr og bestevennen Khalil stoppet av politiet og uten forvarsel blir den ubevæpnede  Khalil skutt og drept. Dessverre er  ikke dette veldig uvanlig i dagens USA.  Saken skal etterforskes men vil politibetjenten som skjøt den unge mannen bli straffet? Hvor aktiv rolle skal Starr ta i alt som skjer i etterkant av hendelsen? Boken handler om hvordan Starr takler det som skjer, hvordan hun blir nødt til å mikse sin to verdenes sammen og hvordan familieforhold blir satt på prøve når grenser tøyes i alle retninger. Skal Starr starte et opprør? Skal hun kjempe for å renvaske Khalil eller skal hun bare la han bli en i mengde av offer for politivold? Og hva med snobbene? Hvordan vil de takle "Ghettojenta" Starr?

Jeg likte boken godt. Jeg syns den belyser et viktig tema hvor det har vært skrevet litt den siste tiden. Jeg syns både miljøet og karakteren virker troverdig og jeg tenker at den som leser denne boka vil forstå litt mer av klasseskillet som  er svært fremtrendede i USA.

Vi har foreløpig boken bare på engelsk, men kjøper den gjerne på norsk om noen heller vil ha det:)

Thomas, A. (2017). The Hate U Give. Balzer & Bray/Harperteen.

-Anne Brit-

Sveiseblink av Helene Guåker

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Kristoffer går andre året på studiespesialiserende. Valg av utdanningsprogram er bare begrunnet med "fordi kompisen min velger det", og han begynner å bli ganske skolelei. Kompisgjengen er i ferd med å gå i oppløsning. Etter mora til Kristoffer døde for noen år siden har det bare vært han og faren. Og bestefaren Birger, da. Men nå har Birger blitt dement og har havnet på sykehjem. Kristoffer er rastløs, litt lei av bygda, men samtidig er det jo her han hører hjemme. På en fest havner en av kameratene i en trafikkulykke, og Kristoffer føler seg skyldig fordi han ikke ba kameraten stoppe eller prøvde å gi beskjed til noen andre. Omtrent samtidig med dette flytter ei ny jente til byen, og Kristoffer blir hodestups forelska. Men Jenny ser knapt at Kristoffer eksisterer, og det er duket for forvirring, forvikling og et par doser kleinhet. 

Dette er en ungdomsbok som tar for seg flere temaer som er relevant for ungdom på videregående: forelskelse, rastløshet, vennskap, tilhørighet og familie. Kristoffer surrer fælt, men hvem gjør ikke det når de er 17? Jeg tror det kan være lett for mange elever å kjenne seg igjen i denne. En ting som kan være verdt å merke seg er at boka er skrevet på Toten-dialekt. Dette gjør noe med stemingen i boka, og gir historien et autentisk preg, men samtidig kan det være en dealbreaker for de svakeste leserne.

Tante Ulrikkes vei

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

 

I 2001 starter forsker Lars Bakken opp et prosjekt for kartlegge unges oppvekstvilkår i Groruddalen. Prosjektet går over flere år. Vi følger to av de han korresponderer med; Mo og Jamal.

Mo er pliktoppfyllende, skoleflink. Familien er støttende, og ønsker at Mo skal nå langt. Faren er uføretrygdet etter et hjerteinfarkt, og familiens inntekt er veldig begrenset. Faren er fast bestemt på at Mo skal få seg en utdannelse og at han skal Bli Noe.

Jamal er tøff i trynet, ikke så veldig skoleflink og henger med litt feil folk. Faren hans reiste fra familien da lillebroren Suli var liten (han er seks år nå), moren er veldig deprimert. I perioder har Jamal hovedansvaret for Suli. Skolen melder fra at Suli er lite aktiv i timene og veldig innesluttet. I tillegg klager de på maten han får med seg på skolen, og på at han ofte tisser på seg.

Bombingen av World Trade Center skjer nesten i starten av boka, og denne hendelsen preger begge guttene. Det er kanskje en av de første hendelsene der de får kjenne fremmedfrykt på kroppen, og at de kjenner at samfunnet er i ferd med å bli kaldere og mindre inkluderende. 

Mo og Jamal er tilsynelatende veldig ulike. Mo jobber hardt på skolen, har som mål å komme inn på Blindern. Dette målet når han, og etter hvert sikter han på å ta en mastergrad. Jamal dropper ut av videregående, begynner å jobbe svart på et bilverksted. Blir stadig mer opptatt av å røyke hasj og henge med feil gjeng. Men etter hvert som årene går og fremmedfrykten eskalerer, er det akkurat som om forskjellene mellom de to guttene utjevnes gradvis.

Denne boka er favoritten min i høst. Den skildrer et oppvekstmiljø jeg kjenner lite til, men som er viktig å få innblikk i. Jeg beundrer hvordan forfatteren har klart å få fram forskjellene mellom de to guttene, ikke bare ved beskrivelser av hvordan de har det, men hvordan de velger å fortelle sin historie. Mos velskrevne, litt drømmende eposter er en kjempekontrast mot Jamals lydopptak på kebabnorsk. Denne boka burde være pensum for alle, men spesielt for ungdom OG de som jobber med ungdom.

En tenkt fortelling om et barn. Lydighetsprøven av Bjørn Ingvaldsen

Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

I boken møter vi Alvis på 11 år. Lille Alvis, som de kaller for Alvis Piss fordi han ikke klarer å holde seg og som er liten og leker med de små barna. Alvis som er lett og lure for de store barna og klarer ikke gjennomskue at de bare vil ha han til å gjøre dumme ting, som å stjele øl på butikken.

Alvis har ingen å prate med, bortsett fra mormoren som er på kirkegården. Derfor er han ganske opptatt av døden og tenker mye på dette. "Kan de døde fremdeles tenke"? Interessen for de døde øker, når moren får seg ny kjæreste, Duncan som jobber på arkeologisk museum. Alvis får være med på utgravninger og se på at de graver ut skjeletter av et gammelt munkekloster. De finner fort ut at Duncan har store problemer med å styre sinnet sitt, han kan bli svært voldelig og slår både Alvis og moren.

"Jeg lå på gulvet i gangen utenfor rommet mitt, mamma ropte at Duncan måtte slutte. Duncan gikk ut. Mamma gikk inn på kjøkkenet. Så kom hun ut i gangen igjen. Hun grein. Jeg grein også. Mamma sa jeg skulle gå på rommet mitt. Det gjorde vondt i armen da jeg reiset meg. Jeg hylte. Mamma sa jeg ikke skulle skrike. Jeg grein. Duncan kom inn igjen. Han var sint."

Lydighetsprøven s. 89

Alvis blir sviktet av alle. Av moren, legen og skolen. Moren skylder på han for at Duncan blir sint. Ingen merker hvordan han det hjemme og på fritiden. Boken er gjennomgående trist, med en dyster stemning og vi får medfølelse for lille Alvis hele veien. Vi ser alt gjennom hans naive og observerende øyne, men gjennomskuer selv bøllene og Duncan og føler hvor hjelpeløs Alvis er. Slutten på boka kommer alikevel som en overraskelse.

Det jeg vet om deg av Meg Rosoff

Bildet er hentet fra www.cappelendamm.no

Mila er en spesiell jente. Hun leser situasjoner og mennesker som en åpen og bok og kan nesten "lese" hva mennesker tenker og føler utifra kroppsspråket dems. Hun ser om folk er lykkelig gift, forelsket, lei seg eller sinte med en gang hun kaster blikket på dem. 

Mila og faren har planlagt en tur til New York for å besøke en barndomsvenn av faren. Men dagen før de skal dra, ringen kona hans Suzanne og forteller at Matthew bare har reist uten et ord og har ikke kommet tilbake. Han har rett og slett forsvunnet sporløst. Mila og faren bestemmer seg for å reise alikevel, for å se om det er noe de kan gjøre for å finne han og hjelpe til med letingen. Når de møte Suzanne får Mila en mistanke om at alt ikke er som det skal mellom Matthew og kona hans, og finner ledetråder der ingen andre ser sammenhenger. Spørmålene er mange. Har Matthew reist frivillig? Har det skjedd noe kriminelt som gjør at han ikke kommer hjem? Hvem vil bare reise fra sitt ett år gamle barn? Det ender med å bli en lang reise med flere opplevelser og løsninger som nekter og klaffe med hverandre.

Boka er morsom, spennende og full av svart humor og er godt skrevet. Mila funderer over verden på en voksen og reflektert måte, noe som gjør at boken passer like godt for voksne, som for ungdom.

Gutten på toppen av fjellet av John Boyne

Romanen handler om den franske gutten Pierrot. Før krigen blir han foreldreløs og etter et opphold på barnehjem kommer han til sin tante i Østerrike. Ettersom andre verdenskrig nærmer seg forstår Pierrot at han ikke kan nevne sin jødiske bestevenn med navn. Han skal heller ikke si at han er fransk og skal fra nå av ta det tyske navnet Pieter.

Stedet tanten jobber og bor på viser seg å være Adolf Hitler sitt landsted. Pierrot som ikke har noen barn i nærheten og alltid har blitt bøllet med av større barn blir tatt under Adolfs vinger. Dette får han til å føle seg viktig, men fører til at han gjør ting som han aldri kan gjøre godt igjen. Dette er en tankevekkende bok som viser hvordan en i utgangspunktet snill gutt blir forandret til et uhyre som gjør brutale ting.

Dette er en bok som kan egne seg godt til fordypningsemnet. Moralen er som en av kvinnene som jobbet for Hitler sier til Pierrot at de må aldri late som de ikke visste hva som foregikk under krigen med jødene.

Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Jeg har lest denne mursteinen. Jeg måtte vente til eboka var klar, for hallo, dette er flere kilo bok og jeg var redd for å få senebetennelse i armen. 

På starten av nittitallet flytter familien Hansen, for det meste mot sin vilje, fra Stavanger til Garden City utenfor New York. Max savner Stavanger. Han savner kameratene han så Apocalypse now sammen med. Han savner å prate norsk. Han er i protest, hvordan kunne foreldrene flytte fra alt han kjente til og likte? Max begynner å løpe. Han løper og løper rundt i Garden City. Så begynner han å svømme. På svømminga møter han Mordecai, som skal bli hans beste venn. Og det er her historien egentlig begynner. Når Max og Mordecai møtes er det akkurat som om noen har putta på en femmer på begge to. De snakker om alt. 

De dropper ut av svømminga og satser på skoleteateret i steden, og begge kjenner nesten umiddelbart at de hører hjemme der. Mordecai reiser på sommerleir og blir kjent med en av lederne på sommerleiren, Mischa. Sammen sykler Max og Mordecai ut til Fire Island for å besøke Mischa. Max blir hodestups forelska i henne. Hun er syv år eldre enn han, billedkunstner og litt hippie-aktig. Max og Mischa innleder et forhold, Max og Mordecai gjør seg ferdig på high school, og framtida begynner. Midt oppi alle de nye begynnelsene tar ekteskapet til foreldrene til Max slutt. Omtrent samtidig tar Max, Mischa og Mordecai kontakt med Owen, Max' onkel. Owen reiste til USA da faren til Max var ung, og har ikke hatt kontakt med familien siden. Han er Vietnam-veteran og jazzpianist. 

Denne boka er 1100 sider fylt med blant annet stavsprang, teateranmeldelser, realistiske bilder av vaskemaskiner, Vietnamkrigen, vennskap og ambisjoner. Men mest av alt handler den om det Johan Harstad er aller best på å fortelle om, nemlig ting som går i stykker. Drømmer. Leiligheter. Relasjoner. Jeg strevde litt med å komme gjennom denne, men nå når jeg er ferdig savner jeg Max, Mischa, Mordecai og Owen.

Jeg er ikke av Martina Gaux

Hentet fra http://www.gyldendal.no

Jeg er ikke, handler om Ryan som har mistet hukommelsen. Boken åpner med at vi møter ei jente på gata i New York som ikke forstår hvor hun er , eller hvor hun bor. Hun har mistet hukommelsen helt og har blitt påkjørt av en taxisjåfør. Hun finner ut av hvor hun bor ved hjelp av en lapp hun har i lomma og får sjåføren til å kjøre henne dit. Sakte men sikkert kommer det flere og flere drypp fra fortiden hennes og hun begynner å nøste opp i hvem hun selv er. Det er noe med en bror hun har, men det er ikke lett og få sannheten ut av omgangskretsen hun finner ut at hun har. I hvert fall ikke når hun egentlig ikke vil innrømme at hun har mistet hukommelsen til noen.

Etterhvert som fortiden nøstes opp, prøver Ryan og finne tilbake til seg selv og finne ut av sin egen identitet. Boken er veldig relevant i vår samtid og tar opp temaer som  kjønn og kjønnsidentitet. Historien handler om søken etter egen identitet og ved hjelp av observasjoner, familie, venner og bekjente må Ryan finne ut av hvem hun egentlig er. Allikevel må hun sette bitene i puslespillet sammen selv, det er langt fra sikkert at vi er den personen andre oppfatter oss som, eller mener at vi er. Et menneske kan for eksempel fort oppfattes ulikt ut i fra hvilket miljø vi befinner oss i. Boken er lettlest og spennende og man blir like nysgjerrig på hvem Ryan egentlig er, som hun gjør selv. 

Ungdomsskulen av Heidi Furre

Heidi Furre har nettopp kommet ut med sin andre roman Ungdomsskulen på Flamme forlag.
Ungdomsskolen kan sees som et sted og en tid vi alle har erfaringer med. Kanskje de færreste av oss ønsker oss tilbake dit? Jeg kan i alle fall love at de som leser denne romanen vil ha mange flash backs fra ungdomsskolelivet. Romanen åpner slik:
"Ungdomsskulen er en lang, flat bygning, ein etasje, ingen trapper. Klasserom med grøne tavler og lilla gardiner. Vask med spegel over på gangen. Knaggar langs veggen med jakkene våre på, av og til puttar nokon jakkene i do eller dyttar oss hardt inntil veggen så knaggen borar seg inn i ryggen".


Bare åpningen er nok til at jeg kjenner et gjenkjennelsens ubehagelige sug i magen! Men jeg syns Heidi Furre skriver godt om ungdomsskoletidas hverdager, med mange kjedelige timer, velmenende lærere, skolebuss, venninneskapets opp- og nedturer og den uunngåelige utforskningen av fester, alkohol og kjærester.


Hovedpersonen er Maja. Livet hennes er slettes ikke uten dramatikk. I begynnelsen av romanen hører vi at hun har mistet faren sin i en båtulykke, kanskje selvmord. Og både Maja selv og venninnene Pelagra (Pelle) og Maria har sine utfordringer på familiefronten. Pelagra har en fraværende gresk far som hun forsøker å få kontakt med og Maria ender på psykiatrisk institusjon uten at det er helt klart hvorfor. Og Maja blir dessuten sviktet av en hun tror er en kjæreste. Likevel vil jeg si at Heidi Furre har et nøkternt og saklig språk som på en måte avdramatiserer hendelsene, og jeg liker stilen hennes godt. Jeg syns boka har troverdige karakterer og skildrer den vanskelige ungdomstida på en realistisk måte. Anbefales.

Purple Hibiscus av Chimamanda Ngozi Adichie

Hovedpersonen Kambili vokser opp i Nigeria i en velstående familie. Hun har en eldre bror Jaja. Livet deres er velordnet, de har alt de trenger av materielle goder, de bor i vakre omgivelser, de går på en god skole, de har tjenere som varter dem opp. Man kunne tenke seg at Kambili og Jaja kunne leve et godt liv innen disse rammene. Men det som viser seg er at deres far er en fanatisk kristen, og han er utrolig streng og autoritær. De får knapt lov til å besøke sin farfar som ikke er kristen, ja de får stort sett ikke lov til å gjøre annet enn det faren bestemmer for dem. Han holder dem borte fra mange opplevelser som andre ungdommer på deres alder naturlig får ta del i. Faren er likevel ikke bare tyrannisk, for han kan være raus og gavmild med andre utenfor familien.

En kontrast til dette altfor strenge velordnede livet er representert gjennom tante Ifeoma, farens søster, som er universitetslektor og selv har tre barn på samme alder som Kambili og Jaja. Ifeoma er et varmt, forståelsesfullt menneske, hun er velutdannet og frittalende. Hun får overtalt sin bror til å la Jaja og Kambili komme på besøk til seg for en stund. Hos Ifeoma og hennes familie er det latter, diskusjoner rundt bordet, og også en god del kaos. Kambili undrer seg på dette, hvordan er det mulig ha det sånn? Hvorfor er hun selv så gledesløs og uselvstendig? Det er det også andre som undrer seg over. Man kan ane et begynnende opprør. Starten på boka gir oss et frampek og vi blir forespeilet hva som kan komme til å skje.

Romanen er vellykket i å beskrive hovedkarakterenes følelser og skjebne, samtidig som vi får et innblikk i det nigerianske samfunnet med alle sine motsetninger. Det har vært et kupp og de nye makthaverne er brutale og bruker vold mot sivile, de begrenser ytringsfriheten og stenger aviser. Det er mangel på drivstoff og lærere får ikke lønningene sine.

 Denne romanen rommer mye. Jeg syns det var en sterk leseropplevelse, og ikke minst syns jeg det er viktig for meg å se verden fra et annet sted enn vesten av og til.  Romanen ble også nominert til flere priser da den kom ut i 2004.

Miraklenes tid av Karen Thompson Walker

Bildet er hentet fra: http://schibstedforlag.no/

Vi følger Julia fra hun er 11 år til hun er rundt 23 i boken. Julia forteller det som skjer som en historie som hun ser tilbake på og forteller hva som har skjedd siden hun var 11 og frem til nåtiden. Historien begynner med at hun våkner opp en dag og innser sammen med de andre menneskene som lever på jorda at dagen har blitt seks minutter lengre. De fleste tar det hele med stoisk ro, men etterhvert som dagene går innser de at dagene og nettene bare blir lengre og lengre.... Til å begynne med merker man ikke så mye til forandringene som skjer, men etterhvert blir er det umulig og overse. De får forklaringen: Jorden har begynt å rotere saktere rundt sin egen akse.

Mange ting skjer som følge av at jorden nå roterer saktere. Ozonlaget blir tynnere, Dagene blir ekstremt varme og nettene ekstremt kalde.  Fugler begynner å falle ned fra himmelen, tidevannet er ulage siden månen roterer annerledes og resultatet blir en masse-utryddelse av dyrene og plantene på planeten. Til slutt kan man bare dyrke planter i drivhus, noe som skaper en stor etterspørsel etter mat. Det å tilpasse seg blir vanskelig. I tillegg har myndighetene bestemt at alle skal fortsette og leve etter 24 timers dager. På denne måten blir den indre døgnrytmen ødelagt og Julia må gå på skolen når det er mørkt og hun og familien prøver å sove seg igjennom solrike, lange dager. Dette skaper store utfordringer både psykisk og fysisk for familien når dagene og nettene begynner å nærme seg 20-30 timer.

Romanen er en spennende dystopisk fortelling om hvordan man må tilpasse seg etter naturkrefter som man ikke kan råde over. Den er godt skrevet og skildrer utfordringene Julia og de andre menneskene må igjennom på en god og virkelighetstro måte. En dystopi jeg likte veldig godt!

De urolige av Linn Ullmann

Bildet er hentet her

Linn Ullmann har skrevet romanen De urolige basert på samtaler med sin far, Ingemar Bergman, om livet, relasjoner og det å være urolig. Hun har i tidligere intervjuer uttalt at hun avskyr såkalte kjendisbøker, og denne romanen er absolutt ikke det. Den er biografisk, ja, men ikke utleverende. Hun fletter elegant sammen opplevelser fra egen barndom og oppvekst, livet med aldrende foreldre med livet i sin egen "kjernefamilie" (som lik mange andre i dag består av min, dine og våre barn).

Og, Linn Ullmann er urolig. Som barn likte hun ikke andre barn, hun forstod dem ikke. Hun skildrer et intenst og angstfyllt savn etter mamma Liv når hun av ulike årsaker reiste vekk fra henne. I forholdet til sin kunstnerfar finnes det mye kjærlighet i relasjonen, men det skinner også klart igjennom i boka hvor kontrollerende og bestemt han var. Ullmanns skildring av far-datterforholdet gav meg en mulighet til å reflektere over mitt eget far-datterforhold. Det er fint å kunne reflektere over ting og hendelser du bærer med deg i livet når du ser på det med voksenøyne. Jeg opplevde at romanen på ett vis åpnet opp for min egen refleksjon, og det virket rensende og oppklarende.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er hvordan oppvekstmiljø påvirker samt hvor talentfull Linn Ullmann er som forfatter. Hun komponerer denne romanen mesterlig, og språket er så fantastisk!

I vår lille boksirkel på Mailand vgs gir vi terningkast etter at bøkene er diskutert. Denne boka fikk en sekser fra meg, og den vil garantert bli gitt bort i gave ved passende anledninger:)
-Kristin-

Ullmann, L. (2015). De urolige. Oktober.

Ut av mørket av Eskil Aasmul

I ut av mørket følger vi menneskene som bor i Lerkeveien, der alt tilsynelatende er på stell. hagene er velfriserte og flotte, bilene er polerte og blanke og husene tar seg flott ut. Men også her, som mange andre steder er fasaden skjør og det er elementer som ikke kommer til syne på overflaten. Vi møter blant annet outsideren som bor alene i et hus i skogen. Den altfor røffe punkerjenta med pigger til halsbånd og kun svarte klær. Guttene som lager hærverk i gata, faren som banker kona og sønnen sin og narkomanen som bor i kjelleren til søsteren sin.

 Men til tross for at boken inneholder så mange elementer og mennesker, synes jeg forfatteren klarer å balansere det hele på en fin måte. Jeg har en oppfatning av at ofte når det foregår mye på mange steder i bøker, kan jeg ha litt trøbbel med å skille menneskene eller hendelsene fra hverandre. Men her flettes karakterene og hendelsene inn i hverandre på en måte som er oversiktlig og ryddig og gjør det hele meget spennende! Dette, sammen med et godt språk gjør dette til en veldig god bok i mine øyne. Jeg får lyst til å vite mer om menneskene og om innbyggerne i Lerkeveien. Og om de vil forstå at selv om man kan ha en litt røff fasade, kan man ha like store verdier som fasademenneskene som har blankpolerte biler og stakittgjerder.

Boken kan se ut som og oppfattes som er krimbok med en gang. Det er den på ingen måte, men ender opp med å bli en feelgod-bok, som  viser at man ikke nødvendigvis skal dømme mennesker etter hvordan man oppfatter dem på utsiden. Og at det noen ganger er det de menneskene som er mest utstøtt, som har evnen til å spre mest godt rundt seg.

Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen

Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

Jeg plukket opp denne boken i den tro at dette var en fantastisk roman. Men, temaet var nok mye dystrere enn dette...  

Boken handler om Otto som går på ungdomskolen. Hvilket trinn nevnes ikke. Otto er ikke med de andre barna og leker. De andre får nemlig ikke lov å være sammen med han, siden moren hans er alkoholiker og sosialklient, har et dårlig rykte og fester mye. Hun sover lenge, har ikke penger og lager sjelden mat til sønnen sin. Dette fører til at Otto må klare seg mye selv. Han finner flasker i parken for å få penger, spise kalde pølser og koker makaronien sin på egen hånd. Moren sier til stadighet at han skaffer henne bråk og vanskeligheter og at han Ikke skal finne på noe tull. Selv om Otto sjelden lager bråk og tar altfor mye hensyn til moren. Samtidig kan man fornemme håpet han har om at moren en dag vil sitte ned å spise med han, eller ta han med på stranden for å bade. Egentlig bare være sammen med han.

På dagene er Otto mye ute i skogen alene, der møter han på tryllemannen. Alle har hørt om tryllemannen, men han omtales som en myte. På samme måten som tannfeeen eller julenissen. Barna har hørt at de skal holde seg unna og ikke leke med han, for denne mannen er slem og har sittet i fengsel. Men ingen har noengang sett Tryllemannen, så da Otto møter tryllemannen ansikt til ansikt, kan han ikke helt tro på det han ser. Han fortsetter å dras mot denne mannen som gir han godterier og har lovet å lære han å trylle. Otto tenker at hvis han kan trylle, vil han få seg venner mye lettere. For Otto som ikke har noen, blir dette en alliert og en slags venn. Dette kan ha noe med at han ser på tryllemannen som en outsider, akkurat som han selv er.

Moren er helt klart uskikket til å ta vare på Otto, noe som er tydelig gjennom hele boken. Derfor handler boken om overgrep på flere nivåer, den handler også om omsorgssvikt og forsømmelse. Otto kan være ute hele natten og moren vil ikke legge merke til det engang. Politiet er inne i bildet flere ganger pga bråk i leiligheten og det er tydelig at de får med seg situasjonen Otto lever i, men til tross for det skjer det ingenting som kan hjelpe han ut av mishandlingen. Man kan merke at Otto egentlig er en snill gutt, som gjerne vil gjøre det beste og ikke "finne på noe tull" som moren stadig gjentar. På den annen side tvinger situasjonen han lever i han til å finne løsninger for at han skal holde ut forholdene hjemme. Dette fører bland annet til at han begynner å stjele i butikker og av venninnen til moren.

Det er en distansert holdning til det som fortelles, som om hovedpersonen selv distanserer seg fra virkeligheten og det han opplever. Han er usedvanlig kald og nøktern og kan ikke forstå alt snakket om at man må holde seg unna tryllemannen i skogen, for hva er vel så ille med at noen stryker deg på magen, kysser deg og gir deg godterier? Språket er godt og det er en ekkel, klam stemning gjennom hele boken. Man venter bare på at det skal skje noe utforventet og ille med hovedpersonen, men dette skjer ikke før siste side, faktisk på den siste setningen i boken. Man kan også tolke boken som at Otto lett kan ende som en salgs ny "tryllemann" som følge av situasjonen og det han opplever i skogen. Boken var lettlest og spennende og jeg vil tro at den passer godt til fordypningsemnet hvis noen skal skrive om omsorgssvikt eller overgrep.

Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman

Boken handler om åtte år gamle Elsa og brevene som mormoren har lagt igjen til Elsa. Elsa er et oppegående og spesielt barn for sin alder og blir mobbet på skolen. Heldigvis har hun mormor istedenfor skolevenner. Mormor er 77 år og gjør akkurat som hun vil. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Om andre ikke forstår seg på det hun foretar seg, eller at hun oppfører seg litt pussig og eksentrisk bryr hun seg ikke om! Mormor er Elsas beste venn og er den som Elsa føler at hun komme med alt til. Da mormor blir syk og dør, føler Elsa seg naturlig nok ensom og alene. Men mormor etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det må Elsa ut på en slags «skattejakt» som bidrar til å at hun får oppleve spennende og eventyrlige ting og får knyttet nye kontakter på reisen med brevene.

Temaene som går igjen i boken er mobbing, døden, mennesker og hvordan de lever sammen. Også uten å ha noe med hverandre å gjøre, og mange ganger uten å måtte tåle å se hverandre engang. Elsa og mormor fører derimot alle litt nærmere hverandre, ved hjelp av brevene som er blitt skrevet til alle beboerne i blokka. Boka har mye humor, og man får lyst til å le og gråte om hverandre og samtidig. Dette er en typisk feelgood bok, selv om boka endrer seg og blir mer «sår» når mormor dør.

Jeg ser at veldig mange som har lest boken, sammenligner den med tidligere litteratur av Backman, her har jeg ikke så mye og komme med, siden dette er den første boken jeg har lest av denne forfatteren. Når det er sagt så synes jeg at det er noe overdrevent med språket og karakterene i boken som jeg ikke ble så begeistret for. Språket blir en blanding av barnslig og smart, sammen med fantasi-navnene og det hemmelige språket blir det noe kunstig over det hele.  Hovedpersonene og mormor er muligens hakket for spesielle og litt for fantastiske. Dette er karakterer eg lett kan se for meg at man finner i en barnebok. Noe som gjør at jeg ikke blir overbevist nok til å tro på menneskene og historiene de forteller oss... 

Bare i Brooklyn av Una LaMarche

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Devorah og Jaxon bor i Brooklyn. Ikke så langt fra hverandre, men de kunne like gjerne vært i forskjellige land. Devorah er hasidisk (ortodoks jøde), og Jaxon er en gutt fra en vanlig familie. De hadde aldri møttes hadde det ikke vært for de blir sittende fast i sykehusheisen sammen på en stormfull kveld. Devorah er på sykehuset fordi storesøsteren er i ferd med å føde sitt første barn, og Jaxon er der fordi kompisen hans har prøvd å hoppe over en trestamme med skateboardet og har i prosessen forstuet armen. Mens de begge står i heisen går strømmen. Devorah vil helst ikke snakke med Jaxon, hun er opplært til å bare snakke med "sine egne", altså de jødiske. Men de kommer allikevel i prat, og det oppstår en gnist mellom dem. 

Og snart kaster Devorah alle konservative normer og religiøse regler ut av vinduet, for hun må treffe Jaxon igjen. Hun sniker seg ut for å møte han, dikter opp historier om hvor hun er. Hun vet at dette er farlig, og at hun bringer skam over familien dersom noen finner ut av det. Og Jacob, Devorahs svoger lusker stadig i bakgrunnen og er sikker på at hun har urent mel i posen. Devorah dras mellom kjærligheten til familien og alle de ukjente følelsene som har oppstått etter hun møtte Jaxon. Og Jaxon på sin side er besatt av Devorah, alt han vil er at de skal rømme og starte et liv sammen, selv om de bare er 16. 

Det er flere grunner til at denne boka fungerer så godt. Det at paret må møtes i all hemmelighet og at Devorah risikerer alt ved å møte Jaxon gjør boka spennende.I tillegg er den velskrevet og morsom, Devorah og Jax har hver sine stemmer, og personlighetene deres kommer godt fram. Og selv om bakteppet er en ulykkelig forelskelse handler boka vel så mye om å bli voksen og om å finne seg selv. 

Denne kan trygt anbefales til John Green-fans, og til alle som vil ha en spennende og lettlest ungdomsbok.

Lyden av asfalt av Yngve Kveine

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmer og bli voksen.