Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman

Boken handler om åtte år gamle Elsa og brevene som mormoren har lagt igjen til Elsa. Elsa er et oppegående og spesielt barn for sin alder og blir mobbet på skolen. Heldigvis har hun mormor istedenfor skolevenner. Mormor er 77 år og gjør akkurat som hun vil. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Om andre ikke forstår seg på det hun foretar seg, eller at hun oppfører seg litt pussig og eksentrisk bryr hun seg ikke om! Mormor er Elsas beste venn og er den som Elsa føler at hun komme med alt til. Da mormor blir syk og dør, føler Elsa seg naturlig nok ensom og alene. Men mormor etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det må Elsa ut på en slags «skattejakt» som bidrar til å at hun får oppleve spennende og eventyrlige ting og får knyttet nye kontakter på reisen med brevene.

Temaene som går igjen i boken er mobbing, døden, mennesker og hvordan de lever sammen. Også uten å ha noe med hverandre å gjøre, og mange ganger uten å måtte tåle å se hverandre engang. Elsa og mormor fører derimot alle litt nærmere hverandre, ved hjelp av brevene som er blitt skrevet til alle beboerne i blokka. Boka har mye humor, og man får lyst til å le og gråte om hverandre og samtidig. Dette er en typisk feelgood bok, selv om boka endrer seg og blir mer «sår» når mormor dør.

Jeg ser at veldig mange som har lest boken, sammenligner den med tidligere litteratur av Backman, her har jeg ikke så mye og komme med, siden dette er den første boken jeg har lest av denne forfatteren. Når det er sagt så synes jeg at det er noe overdrevent med språket og karakterene i boken som jeg ikke ble så begeistret for. Språket blir en blanding av barnslig og smart, sammen med fantasi-navnene og det hemmelige språket blir det noe kunstig over det hele.  Hovedpersonene og mormor er muligens hakket for spesielle og litt for fantastiske. Dette er karakterer eg lett kan se for meg at man finner i en barnebok. Noe som gjør at jeg ikke blir overbevist nok til å tro på menneskene og historiene de forteller oss...