Bildet er henta fra www.goodreads.com
Lennie er sytten år. Storesøster Bailey har dødd for noen måneder siden, og Lennies verden er i tusen knas. Hun murer seg inne på det knall-oransje rommet hun delte med søstera, lar være å pakke bort tingene hennes og kler seg i Baileys klær. Bestemoren og onkelen (som jentene bor hos) er bekymret for Lennie, men prøver samtidig å hanskes med sin egen sorg.
Bailey har vært Lennies alt, og det er umulig for Lennie å forestille seg et liv uten henne. Hun prøver å begynne på skolen igjen, og prøver å ignorere at hun har ignorert vennene sine. Og hun prøver kanskje hardest av alt å ignorere den nye gutten i klassen, superkjekke Joe som er et musikalsk geni og kan spille alle instrumenter.
Lennie begynner sakte men sikkert å dele sorgen sin med Toby, Baileys ekskjæreste. Det er fint å ha noen å betro seg til, noen som forstår akkurat hva hun opplever. Etter hvert oppstår det følelser både mellom Toby og Lennie og mellom Joe og Lennie. Anonyme Lennie, som (frivillig) har stått i skyggen av den viltre søstera i alle år, har plutselig to gutter som er over gjennomsnittet interessert i henne (og det kjennes feil å skulle være sammen med noen av dem, for hallo, Toby er Baileys kjæreste og Joe er så fantastisk, men hvordan kan hun tillate seg å være lykkelig når Bailey er borte?)
Denne er, i likhet med Jeg gir deg sola, en skikkelig tornado av en bok. Masse følelser, fantastisk språk, mye humor og samtidig utrolig trist. Men størt av alt er som kjent kjærligheten. Og selv om det er mye forelskelser og hormoner i denne boka er kanskje spesielt kjærligheten mellom Lennie/Bailey og bestemoren det som gjør meg aller mest betatt. Jandy Nelson er min nye ungdomsbokfavorittforfatter, jeg syns hun skriver fletta av både Rainbow Rowell og John Green (usikker på om John Green har flette, forresten).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar