Drapet på kommandanten : bok 1 av Haruki Murakami

Bildet er hentet fra www.pax.no

En portrettmaler flytter inn i et hus i fjellene i Japan etter at kona gikk fra han. Egentlig syns han det er leit at ekteskapet er over, men samtidig virker det som han tar ganske lett på det. Han finner seg raskt en gift elskerinne som han har det veldig fint sammen med. Ellers lever han en rolig liv hvor han jobber som kunstlærer for barn.

Etterhvert finner han ut at det er noe spesielt med huset han leier av sønnen til den berømte maleren Amada. I huset finner han et maleri som heter Drapet på kommandanten. Det er noe mystisk med dette maleriet og det får stor betydning for hovedpersonens liv. 

På andre siden av dalen er det er et stort herskapshus og eieren av dette huset oppsøker hovedpersonen. Han ønsker å bestille et portrettmaleri både av seg selv og av sin datter. Lønnen er over all forventning, men jobben viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. 

Drapet på kommandanten er en herlig blanding av mystikk, hverdagsliv, grøsser og mye annet. Gleder med til bok 2!  

Max, Mischa og Tetoffensiven av Johan Harstad

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Jeg har lest denne mursteinen. Jeg måtte vente til eboka var klar, for hallo, dette er flere kilo bok og jeg var redd for å få senebetennelse i armen. 

På starten av nittitallet flytter familien Hansen, for det meste mot sin vilje, fra Stavanger til Garden City utenfor New York. Max savner Stavanger. Han savner kameratene han så Apocalypse now sammen med. Han savner å prate norsk. Han er i protest, hvordan kunne foreldrene flytte fra alt han kjente til og likte? Max begynner å løpe. Han løper og løper rundt i Garden City. Så begynner han å svømme. På svømminga møter han Mordecai, som skal bli hans beste venn. Og det er her historien egentlig begynner. Når Max og Mordecai møtes er det akkurat som om noen har putta på en femmer på begge to. De snakker om alt. 

De dropper ut av svømminga og satser på skoleteateret i steden, og begge kjenner nesten umiddelbart at de hører hjemme der. Mordecai reiser på sommerleir og blir kjent med en av lederne på sommerleiren, Mischa. Sammen sykler Max og Mordecai ut til Fire Island for å besøke Mischa. Max blir hodestups forelska i henne. Hun er syv år eldre enn han, billedkunstner og litt hippie-aktig. Max og Mischa innleder et forhold, Max og Mordecai gjør seg ferdig på high school, og framtida begynner. Midt oppi alle de nye begynnelsene tar ekteskapet til foreldrene til Max slutt. Omtrent samtidig tar Max, Mischa og Mordecai kontakt med Owen, Max' onkel. Owen reiste til USA da faren til Max var ung, og har ikke hatt kontakt med familien siden. Han er Vietnam-veteran og jazzpianist. 

Denne boka er 1100 sider fylt med blant annet stavsprang, teateranmeldelser, realistiske bilder av vaskemaskiner, Vietnamkrigen, vennskap og ambisjoner. Men mest av alt handler den om det Johan Harstad er aller best på å fortelle om, nemlig ting som går i stykker. Drømmer. Leiligheter. Relasjoner. Jeg strevde litt med å komme gjennom denne, men nå når jeg er ferdig savner jeg Max, Mischa, Mordecai og Owen.

Jeg gir deg sola av Jandy Nelson

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Jeg er forelska i denne boka. Egentlig vil jeg helst klappe litt på den og legge den under puta, men ettersom jeg leste den som ebok går jo ikke det.

Tvillingene Noah og Jude forteller hver sin historie i denne boka. Noahs historie går fra de er 13 til 14 år, og Judes historie går fra de er 15 til 16 år. De kommer fra en lykkelig familie, og begge forguder moren sin, som er kunsthistoriker og oppfordrer barna til å være kreative. Faren er mer i bakgrunnen. Noah maler bilder, både i hodet og på papir, og Jude syr og lager skulpturer. Begge vil inn på kunstskolen i byen. Fram mot søknadsfristen skjer det flere ting med både Noah og Jude. Noah forelsker seg i nabogutten Brian, og følelsene gjengjeldes, men begge har problemer med å innrømme for seg selv at de er homofile. Jude debuterer seksuelt (og angrer), og føler at hun og moren sklir fra hverandre. Moren, på sin side, har et forhold til en annen mann, og har bestemt seg for å avslutte forholdet til barnas far.

Når Jude fortsetter på historien to år senere har moren dødd i en bilulykke. Bare Jude har kommet inn på kunstskolen, men hun klarer ikke å henge med i undervisningen. Noah fortrenger at han er homofil og har fått seg jentekjæreste. Jude bestemmer seg for å gjøre en siste innsats på kunstskolen, hun har bestemt seg for å lage en skulptur i stein og starter i praksis hos en berømt, men tilbaketrukket billedhugger. 

Dette er en sånn bok som til tross for å være ganske lang er altfor kort. Språket er en slags vulkan, ordene fosser ut av begge fortellerne, og det er sårt, hysterisk morsomt, trist, fint, rart og tankevekkende. Jeg likte denne skikkelig, skikkelig godt, den er lettlest, velskrevet og rører ved hele følelsesspekteret. Perfekt til dem som har lest alt av John Green og vil ha en ny favorittbok.

Rettstridig forføyning : en roman om kjærlighet av Lena Andersson

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Boka åpner sånn: "Ester Nilsson het et menneske". Den kunne også åpna sånn: "Ester Nilsson het et sjalu, masete, urimelig og utholdende menneske"

Fordi ærlig talt, aldri har jeg har vært borti et mer slitsomt kvinnemenneske. Eller jo. Det har jeg. Vi har alle vært dette slitsomme kvinnemennesket. I hvertfall alle som har vært ulykkelig forelska. 

Ester Nilsson er lyriker og essayist, og får plutselig i oppdrag å holde et foredrag om den kjente og kontroversielle kunstneren Hugo Rask. Hun jobber iherdig med foredraget, og det blir svært godt tatt i mot, spesielt av kunstneren selv. Ester føler øyeblikkelig en dragning mot Hugo, og på null komma svisj er hun hodestups forelska i han, og ingenting annet betyr noe. Ikke engang forholdet til Per, som hun har vært sammen med i flere år. Etter hvert legger hun ikke lenger skjul på at hun møter Hugo, og Per tar omsider mot til seg og spør om det er noe vits i at de fortsetter forholdet. Det er det jo ikke, for Ester elsker Hugo og ser for seg at de skal leve lykkelig sammen i alle sine dager. 

Men det viser seg at Hugo er en gjøk. En gjøk som vil ha i pose og sekk, og som noen ganger virker ivrig over å treffe Ester, men som for det meste er unnvikende og til tider avvisende, og om litt blir det også åpenbart at han har minst en annen kvinne samtidig som han treffer Ester. Men det stopper ikke Ester. Hun tar rett og slett ingen hint, og analyserer alt opp og ned i mente. Hvorfor svarer han ikke på min trettiende tekstmelding i dag? Hva mente han med akkurat den ene setningen han sa for to måneder siden? Hvorfor har jeg ikke hørt fra han på flere uker? Han ser jo at jeg har ringt, hvorfor ringer han ikke tilbake? Hvorfor sa han at han tenkte på meg da han så den og den boka i bokhandelen hvis han ikke har tenkt til å ta kontakt med meg? 

Og sånn holder hun på. Herrejøsses, denne dama har issues tenkte jeg. Men så tenkte jeg at kanskje hun irriterte meg nettopp fordi jeg kjenner meg så innmari igjen. Riktignok har jeg aldri vært så masete og standhaftig som Ester, men jeg har nok kanskje vunnet ett og annet mesterskap i overanalysering opp gjennom årene. Selv om tittelen indikerer at det er en roman om kjærlighet vil jeg heller si at det er en roman om ulykkelig forelskelse og kanskje delvis besettelse. Og om å ikke ønske å innse at slaget er tapt.