Overleverne av Alex Schulman

  "Politimannen leter i lommene etter en notisblokk. Han vet ikke at denne historien ikke bare kan skrives ned på et ark papir, at han nå stiger inn på slutten av en flere tiår lang fortelling, den om tre brødre som en gang for lenge siden ble revet vekk fra dette stedet, og som nå har blitt tvunget tilbake, at alt her hører sammen, ingenting står for seg selv eller lar seg forklare alene. Tyngden  av alt som skjer akkurat nå, er stor, men det aller meste har selvfølgelige allerede skjedd. Det som utstiller seg her på steintrappa, de tre brødrenes gråt, de hovne ansiktene og alt blodet, er bare den siste ringen i vannet, den som er lengst ute, lengst unna nedslagspunktet" (Schulman, 2021, s. 10)

Tre brødre slåss så busta fyker når de møtes for å spre sin nylig avdøde mors aske på et feriested fra barndommen. Hva har skjedd og hvorfor er de så sinte på hverandre? I denne historien følger vi brødrene tilbake i tid og handlingen foregår på to plan. Vi får vite hva som har skjedd med brødrene  tidligere på dagen, men samtidig får vi bli med inn i en dramatisk hendelse i guttenes barndom. En hendelse som har påvirket livene og fremtiden til hele familien. Jeg kan ikke avsløre hva som skjedde den gangen guttene var små, men kan røpe at det handler om minner, traumer og familiehemmeligheter. 

Jeg tenker at dette er  nydelig bok til fordypningsemnet på vg3 om man ønsker å se på oppvekst, hemmeligheter og familieforhold. 

Schulman, A. (2021). Overleverne. Gyldendal.

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

 
I boka møter vi et ungt og forelsket par som raskt bestemmer seg for å flytte sammen. Etter hvert som historien skrider frem og vi blir kjent med de to,  skjønner vi at det er noe som ikke stemmer med den unge mannen.

Bildet er hentet fra forlagets omtale av boken

Det han forteller stemmer ikke overens med det han gjør og sakte men sikkert skjønner også  hun at det må være noe galt. Etter et besøk hos foreldrene hans blir hun sikrere i sin sak og bestemmer seg for å nøste i hvorfor han oppfører seg merkelig. Så avdekkes en trist og gripende historie om en ung manns oppvekst og opplevelser. Jeg vil ikke røpe for mye, men det handler om omsorgssvikt, ansvarsfordeling, livsløgn og sorg. En bok som lar deg skjønne hvordan tilsynelatende små feilgrep kan få kjempestore og langvarige konsekvenser.

Dette er en av de romanen  jeg har lest som har rørt meg mest. Da jeg skulle fortelle rysjekollega Kristin om handlingen trillet tårene og det skjer ikke så ofte!
Løp og les!

Høyer, I. H. (2015). Unnskyld: Roman (2. utg.). Tiden.

- Anne Brit-

Sølvveien av Stina Jackson

 

"Hun var vakker, og det syntes han ikke bare fordi hun var datteren hans. Folk hadde alltid snudd seg etter Lina, allerede fra hun var ganske liten. Hun var et sånt barn som lokket fram smilet hos de mest livstrøtte mennesker." (Jackson, 2019, s. 11)
En desperat far, Lelle, leter etter sin datter som har forsvunnet. Vi er i Norrland i Sverige, en del av landet med mye skog og lite folk. Han bruker all sin tid på lete etter datteren, noe som har kostet han ekteskapet.
Samtidig flytter Leja med moren sin til bygda. Moren har møtt en fyr på nett, og nå flytter Meja og moren hodestups inn hos han. De har flyttet mye de to. Stadig nye menn å forholde seg til for Meja, stadig nye skolebytter.
I løpet av høsten så bindes Lelle og Meja sin skjebner sammen. En far med en sorg som gnager han istykker innenfra og en tenåringsdatter som i praksis har fungert som mor for sin egen mor.
Stina Jackson har skrevet en psykologisk spenningsroman med godt driv underveis og med en veldig spennende slutt. Jeg likte veldig godt forfatterens måte å skrive på. Hun kombinerer spenning med dybde og gjør det vakkert!
Anbefales sterkt (Jeg gleder meg til neste bok fra denne forfatteren)
-Kristin-
 Jackson, S. (2019). Sølvveien. Gyldendal.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Bildet er henta fra www.aschehoug.no

Jeg må innrømme at jeg har utsatt å lese denne fordi jeg tenkte at den kom til å være fæl. Altså ikke fæl som i dårlig, men fæl som i at fæle ting skjer. Og fæle ting skjer med Charlotte. 

Mammaen til Charlotte bruker mesteparten av tiden sin på å være rusa. Ellers sover hun. Når hun ikke er rusa eller sover prøver hun å oppdrive en ny pappa til Charlotte. Charlotte får stadig nye fedre. En av dem begynner å voldta henne, og etter hvert blir hun takknemlig for den frie tilgangen på morens piller. Det er om å gjøre å stenge av alle følelser. 

Dette er en rå og brutal skildring av en oppvekst som ingen burde ha. Jeg hadde rett i at boka var fæl, men den er også viktig, og forbausende morsom til tross for sitt temmelig bekmørke tema. Jeg tror på Charlotte, og jeg liker henne. Hun har hele livet overlevd på å være tøff, smart og vittig, men det er først når hun tør å vise sårbarhet at det begynner å dukke opp et lys i enden av tunnelen. 

Denne var såpass fengslende at jeg valgte bort Netflix en fredagskveld og slukte hele boka. 
Boka er spot on til fordypningsemnet for de som vil skrive om overgrep/rus/omsorgssvikt, men jeg vil egentlig anbefale den til alle som jobber med barn og ungdom også. Dessverre tror jeg det er flere Charlotter der ute, og vi bør flinkere til å se etter dem. 

Dette er ikke oss av Neda Alaei

I en leilighet i Herman Foss' gate i Oslo lager Sanna middag, vasker klær, vasker gulvet, setter på kaffe. Alt mens pappa sitter ved skrivepulten og stirrer ut i lufta eller ligger i senga med dyna over ansiktet. Det er ett år siden mamma døde, og sorgen og savnet etter henne er stort. Men Sanna er flink. Det er viktig å være flink så ingen ser hvor dårlig det egentlig går, viktig å late som alt er bra.

På skolen har bestevenninna Mie plutselig blitt bestevenninne med Mitra istedenfor, og Sanna føler seg oversett og barnslig. Så begynner Yousef i klassen. Han er ca den peneste i verden og sier han vil lære Sanna å ta bilder. Sanna har nemlig funnet et kamera i skapet til moren og vil gjerne ta opp morens fotointeresse, men sliter med å komme i gang. Sammen kjøper Sanna og Yousef et engangskamera og blir enige om å ta ett bilde hver til filmen er brukt opp.

Vennskapet mellom Yousef og Sanna får Mitra til å se svart, og hjemme blir pappa stadig dårligere. Den eneste som virkelig forstår Sanna er nabokatten Sven.

Ungdomslitteraturen har for lengst fått overdose av kule hipstere med Converse og smarte comebacks (John Green, I’m looking at you), og det er virkelig forfriskende med en roman fra Oslo med helt vanlige ungdommer. Dialogen mellom karakterene er naturlig, og selv om det nå begynner å bli veldig lenge siden jeg var ungdom kjenner jeg meg veldig igjen i mange av situasjonene som oppstår.

En annen styrke ved denne boka er hvordan forfatteren tar opp et alvorlig tema som omsorgssvikt uten at det blir for tungt. Det er ingen ungdommer som skal måtte være omsorgspersoner for omsorgspersonene sine, og de delene der Sanna prøver å kommunisere med faren uten å få noen respons er veldig triste (ja, jeg grein), men samtidig er det masse håp i Sanna. Og selv om det kjennes som å skyve alle unna er det eneste alternativet, finnes det heldigvis mennesker som er uenige i det og vil hjelpe.

Boka balanserer en vanskelig hjemmesituasjon med det å være ei helt vanlig jente som tenker på viktige ungdomsting som musikk, forelskelse, venninner (har jeg egentlig noen akkurat nå?) og hvilket potetgull det er innafor å ta med seg på fest, og jeg tror mange ungdommer (og voksne!) kan kjenne seg igjen i historien.

Neda Alaei er utdannet barnevernspedagog og jobber som miljøterapeut, og disse erfaringene vises litt i historien uten at det blir for mye eller pekerfingeraktig. Jeg gleder meg til å lese mer av denne forfatteren!

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei har fått mye omtale i media og har vunnet Tarjei Vesaas' debutantpris.
Jeg skjønner godt at boken har fått bred dekning, for den er veldig bra! Kort fortalt følger vi to gutter, Mo og Jamal,  bosatt i Tante Ulrikkes vei på Stovner som deltar i en undersøkelse som skal kartlegge oppvekstvilkårene for minoritetsungdom i Groruddalen. Gjennom e-poster og lydopptak de to sender inn får vi et innblikk i hva som skjer i guttenes hverdag i perioden 2001-2006.

De to guttene har både lik og ulik hverdag. De lever i det samme miljøet og går på den samme skolen, men der Mo har god støtte hjemmefra og gjør det bra på skolen, har Jamal en trøblete familiesituasjon og mye mindre støtte hjemmefra. Han må  ta en stor del av ansvaret for det som skjer hjemme og følge opp sin lillebror, selv om han har mer enn nok med seg selv. I deler av boken flettes historiene sammen og vi får se hvilket syn de to guttene har på hverandre.

Der ting stort sett ordner seg for Mo, selv om det etter hvert ikke går helt på skinner der heller, er det flere kjepper i hjulene for Jamal. (Spoiler følger) I en periode får han jobb og hjelp i en moské og da vi tror at ting endelig skal ordne seg får moskeen heftig kritikk fra samfunnet  for å ha invitert ekstremister og Jamals lyse fremtid smuldrer opp foran øynene våre.  Den fortvilelsen han opplever overføres rett til meg og jeg lever meg skikkelig inn i det! Egentlig vil jeg stikke til Stovner og hjelpe han litt på vei.

Jeg likte begge karakterene veldig godt og tenker at de fremstår som en veldig realistisk og tidstypisk oppvekstroman selv om handlingen ligger helt tilbake til 2006. Denne boken bør leses av de fleste tenker jeg, fordi den gir et godt bilde av situasjonen til mange ungdom og spesielt hvordan det er å være dratt mellom flere kulturer og forventinger. Vi har kjøpt den inn som klassesett og håper at mange Mailandelever får mulighet til å lese om Mo og Jamal. Det må nevnes at jeg i starten sleit litt med kebabnorsken  og måtte spørre min kollega Assad om noen av ordene. Jeg la ikke merke til at det var ordbok bakerst i boka:)

Shakar, Z. (2018). Tante Ulrikkes vei: roman. Oslo: Gyldendal.

-Anne Brit-

Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen

Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

Jeg plukket opp denne boken i den tro at dette var en fantastisk roman. Men, temaet var nok mye dystrere enn dette...  

Boken handler om Otto som går på ungdomskolen. Hvilket trinn nevnes ikke. Otto er ikke med de andre barna og leker. De andre får nemlig ikke lov å være sammen med han, siden moren hans er alkoholiker og sosialklient, har et dårlig rykte og fester mye. Hun sover lenge, har ikke penger og lager sjelden mat til sønnen sin. Dette fører til at Otto må klare seg mye selv. Han finner flasker i parken for å få penger, spise kalde pølser og koker makaronien sin på egen hånd. Moren sier til stadighet at han skaffer henne bråk og vanskeligheter og at han Ikke skal finne på noe tull. Selv om Otto sjelden lager bråk og tar altfor mye hensyn til moren. Samtidig kan man fornemme håpet han har om at moren en dag vil sitte ned å spise med han, eller ta han med på stranden for å bade. Egentlig bare være sammen med han.

På dagene er Otto mye ute i skogen alene, der møter han på tryllemannen. Alle har hørt om tryllemannen, men han omtales som en myte. På samme måten som tannfeeen eller julenissen. Barna har hørt at de skal holde seg unna og ikke leke med han, for denne mannen er slem og har sittet i fengsel. Men ingen har noengang sett Tryllemannen, så da Otto møter tryllemannen ansikt til ansikt, kan han ikke helt tro på det han ser. Han fortsetter å dras mot denne mannen som gir han godterier og har lovet å lære han å trylle. Otto tenker at hvis han kan trylle, vil han få seg venner mye lettere. For Otto som ikke har noen, blir dette en alliert og en slags venn. Dette kan ha noe med at han ser på tryllemannen som en outsider, akkurat som han selv er.

Moren er helt klart uskikket til å ta vare på Otto, noe som er tydelig gjennom hele boken. Derfor handler boken om overgrep på flere nivåer, den handler også om omsorgssvikt og forsømmelse. Otto kan være ute hele natten og moren vil ikke legge merke til det engang. Politiet er inne i bildet flere ganger pga bråk i leiligheten og det er tydelig at de får med seg situasjonen Otto lever i, men til tross for det skjer det ingenting som kan hjelpe han ut av mishandlingen. Man kan merke at Otto egentlig er en snill gutt, som gjerne vil gjøre det beste og ikke "finne på noe tull" som moren stadig gjentar. På den annen side tvinger situasjonen han lever i han til å finne løsninger for at han skal holde ut forholdene hjemme. Dette fører bland annet til at han begynner å stjele i butikker og av venninnen til moren.

Det er en distansert holdning til det som fortelles, som om hovedpersonen selv distanserer seg fra virkeligheten og det han opplever. Han er usedvanlig kald og nøktern og kan ikke forstå alt snakket om at man må holde seg unna tryllemannen i skogen, for hva er vel så ille med at noen stryker deg på magen, kysser deg og gir deg godterier? Språket er godt og det er en ekkel, klam stemning gjennom hele boken. Man venter bare på at det skal skje noe utforventet og ille med hovedpersonen, men dette skjer ikke før siste side, faktisk på den siste setningen i boken. Man kan også tolke boken som at Otto lett kan ende som en salgs ny "tryllemann" som følge av situasjonen og det han opplever i skogen. Boken var lettlest og spennende og jeg vil tro at den passer godt til fordypningsemnet hvis noen skal skrive om omsorgssvikt eller overgrep.

Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

 

 

 

Denne romanen handler om en familie som ikke fungerer: En manisk depressiv mamma og to halvsøstre. Jeg-personen som forteller er i tenårene, lillesøsteren Emilie går i fjerde klasse.

 

Moren klarer ikke å ta vare på jentene. Hun kan plutselig være borte dager av gangen, ingen vet hvor er. Hun har flere menn. Hun har tydeligvis karisma og kan sjarmere slik hun gjør når barnevernet kommer på besøk. Da lager hun te, beklager alt rotet og snakker fortrolig med barnevernsdamen som lar seg lure.

 

Jentene er i utgangspunktet ressurssterke, men det viser seg at de kan ikke klare å kompensere for at de ikke har en stabil voksenperson som tar seg av dem . Emilie blir mobbet på skolen. De andre barna merker selvfølgelig at alt ikke er som det skal hjemme og hun begynner å skulke.

 

Jeg personen har mye omsorg, men får en håpløs kjæreste som kalles Firfisla. Det er akkurat som mangelen på omsorg gjør henne så sulten på nærhet at hun blir offer for menn som utnytter henne seksuelt. Hun blir forelsket i en god gutt som jobber for Amnesty og kommer på døren hos dem. De innleder et forhold, men han trekker seg unna når han merker den store avstanden som ligger mellom dem sosialt. Det er et veldig sårt parti i boken: "Vi var aldri kjærester, hvis det var det du tror", sier hun når hun skjønner at det definitivt er slutt mellom dem. "Jeg trodde ikke det ", svarer han.

 

Slutten er delvis åpen, men det ser ikke lovende ut for jentene. Dynamikken i grov omsorgssvikt viser seg å være vanskelig å snu, og disse jentene står i fare for å falle ut i en usikker tilværelse også i framtiden.

 

 



Jeg er ikke redd for mørket av Karine Nyborg

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT. En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret ...

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie. Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette. Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner litt om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne konflikter kan forstyrre barnas liv.

Kom hjem av Mari Lindbäck

Bildet er hentet fra tiden.no

Katten min er borte.
Det er en sånn katt folk legger merke til. Den rødlige pelsen, trekantansiktet, den lyse snuta, de grønne smaragdøya.
Den er nydelig.
Silkemyk å ta på.
Jeg elsker den.

(s. [7])

Lisbeth slutta på skolen som 15-åring etter at mora forlot henne for å flytte til Thailand og realisere seg selv. Lisbeth kom aldri så langt som å ta videregående. Utslagsgivende for dette valget var et møte hos helsesøster der læreren og helsesøster vekslet blikk over hodet hennes. Hun gidder ikke være en som de voksne snakker om og "forstår seg på" bak ryggen hennes.

I stedet jobber hun nå som narko-kurer for en eldre fyr som kalles Svensken, så hun har til mat og husleie. Hun liker å være hans beste kurer og at han ser henne og setter pris på henne.

Det er stadig pakker som skal leveres eller varer som skal hentes i København. Da er Lisbeth student og har lærebøker i samfunnsgeografi liggende på togsetet ved siden av seg - er bare på vei til eller fra Asker "på besøk hos foreldrene". Streite klær og markeringstusj og penner i veska gjør forkledningen troverdig.

Til søsteren, som bor i nord sammen med faren deres, som Lisbeth aldri har kjent, forteller hun at hun jobber i dyrebutikk og tar opp fag fra videregående ved siden av. Det er ingenting i veien med fantasien, og hun juger svært overbevisende.

Fortellerstemmen i boka er altså Lisbeths egen, og hun er så overbevisende framstilt at man også som leser sitter og lurer på om man oppfatter hva hun egentlig sier og hva som faktisk er tilfelle.

Katten, som er blitt borte, er nok egentlig hennes eneste virkelige venn, selv om hun har et stort kontaktnett innenfor «bransjen» sin. Hun viser selvinnsikt idet hun forteller at hun nok ikke alltid var like snill mot den før den ble borte, og det angrer hun på. Da katten kommer til rette, er det imidlertid for seint. Den er påkjørt og så hardt skadet at den må avlives. Hun får den med hjem fra dyrlegen i en gul plastpose, men kaster den i en grøftekant før hun hopper på bussen og glemmer det hele.

I løpet av boka knytter hun seg imidlertid til den 12 år gamle datteren til Svensken, men ender opp med å bruke henne som kurer for å hevne seg på Svensken.

Vi får etter hvert vite en del om oppveksten. Det kommer tydelig fram at familien hører til nederst på samfunnets rangstige. Det er fattigdom og et ganske stusselig liv, husleie som kanskje ikke er betalt og en  tilværelse på tå hev, på huseierens nåde. Av moren sin har hun lært overlevelsesstrategier når verden blir vanskelig, og det har tilsynelatende aldri vært mangel på kjærlighet og omsorg, sånn som hun fremstiller det. Men som sagt aner man en undertekst, ett eller annet som ennå ikke har kommet til overflaten?

I alle fall framstår hun som temmelig avstumpet, bitter, kynisk og manipulerende, selv om hun savner å bli elsket for den hun er. Kanskje er det dette som er blitt hennes egentlige overlevelsesstrategi i en tilværelse preget av ensomhet, vold og vanskelige traumer.

Mot slutten skimtes  liksom et slags glimt av håp, idet hun tar sjansen på å innlede et forhold til narkolangeren Nolan og får litt etterlengtet ømhet. Han velger hennes side mot Svensken, som hun har kommet i konflikt med, og  datteren til Svensken melder seg selv til Barnevernet for å be om en ny familie. For henne er det kanskje håp.

Men for Lisbeths del er det jo bare samme historien om igjen…. Er kattens skjebne et forvarsel om hvordan det skal gå med henne til slutt? Dessverre er det vanskelig å se for seg at hun virkelig kommer hjem i dette livet, så deterministisk det enn kan høres.

Klassekampens anmelder karakteriserer boka som en naturalistisk roman (23.02.2013). Kanskje den kan brukes sammen med bøker av Amalie Skram i fordypningsoppgave?

Stasia av Peter Franziskus Strassegger

Bildet er hentet fra cappelendamm.no

Armin og Stasia bor hos mormor i Norge. Foreldrene deres driver en omreisende entreprenørvirksomhet i Europa. En dag kommer de for å hente barna sine. Det kommer frem at mormor er syk og ikke kan ta vare på dem lengre. De reiser gjennom Europa til Slovakia der faren og onkel Janko bygger et hus. Hos foreldrene blir Armin og Stasia utsatt for omsorgssvikt. Barna sover innelåst i bilen og det er mye fyll og krangling mellom de voksne. Av og til utvikler kranglingen seg til vold og slåssing.

Stasia er 15 år og på vei til å bli voksen. Hun vil tjene penger på egenhånd og rømme fra foreldrene. På en gjennomreise i Tyskland selger hun seg til menn på toalettene langs Autobahn. Armin drømmer om at han skal bli som henne bare han får hår i rompa. En dag forsvinner Stasia mens hun er på et toalett med en mann. Etter det blir Armins virkelig vanskelig å følge med på og det blandes inn mye fantasi i historien.

Det er Armin som har fortellerstemmen i boken. Vi får ikke vite hvor gammel han er, men i løpet av boken kommer han i puberteten og oppdager sin egen seksualitet. Det er barnets naive stemme som forteller, og med tanke på alt det mørke og triste som fortelles skapes det store kontraster mellom det som fortelles og det som faktisk skjer. Virkeligheten Armin skildrer er så brutal at det ikke er lett for leseren å skille mellom det som faktisk skjer, indre handling og Armins fantasier.

Historien provoserte meg, og jeg lurer på hvor mye misbruk og omsorgssvikt det er mulig å stappe inn på 168 sider? Tydeligvis mye! Men det at jeg får en reaksjon på boken er et kvalitetstegn for meg. Det er en godt fortalt historie som du skal være svært kald for ikke å bli beveget av.

Stasia er Peter Franziskus Strasseggers debut og er utgitt i serien 20 under 30 fra Cappelen Damm.