Tante Ulrikkes vei

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

 

I 2001 starter forsker Lars Bakken opp et prosjekt for kartlegge unges oppvekstvilkår i Groruddalen. Prosjektet går over flere år. Vi følger to av de han korresponderer med; Mo og Jamal.

Mo er pliktoppfyllende, skoleflink. Familien er støttende, og ønsker at Mo skal nå langt. Faren er uføretrygdet etter et hjerteinfarkt, og familiens inntekt er veldig begrenset. Faren er fast bestemt på at Mo skal få seg en utdannelse og at han skal Bli Noe.

Jamal er tøff i trynet, ikke så veldig skoleflink og henger med litt feil folk. Faren hans reiste fra familien da lillebroren Suli var liten (han er seks år nå), moren er veldig deprimert. I perioder har Jamal hovedansvaret for Suli. Skolen melder fra at Suli er lite aktiv i timene og veldig innesluttet. I tillegg klager de på maten han får med seg på skolen, og på at han ofte tisser på seg.

Bombingen av World Trade Center skjer nesten i starten av boka, og denne hendelsen preger begge guttene. Det er kanskje en av de første hendelsene der de får kjenne fremmedfrykt på kroppen, og at de kjenner at samfunnet er i ferd med å bli kaldere og mindre inkluderende. 

Mo og Jamal er tilsynelatende veldig ulike. Mo jobber hardt på skolen, har som mål å komme inn på Blindern. Dette målet når han, og etter hvert sikter han på å ta en mastergrad. Jamal dropper ut av videregående, begynner å jobbe svart på et bilverksted. Blir stadig mer opptatt av å røyke hasj og henge med feil gjeng. Men etter hvert som årene går og fremmedfrykten eskalerer, er det akkurat som om forskjellene mellom de to guttene utjevnes gradvis.

Denne boka er favoritten min i høst. Den skildrer et oppvekstmiljø jeg kjenner lite til, men som er viktig å få innblikk i. Jeg beundrer hvordan forfatteren har klart å få fram forskjellene mellom de to guttene, ikke bare ved beskrivelser av hvordan de har det, men hvordan de velger å fortelle sin historie. Mos velskrevne, litt drømmende eposter er en kjempekontrast mot Jamals lydopptak på kebabnorsk. Denne boka burde være pensum for alle, men spesielt for ungdom OG de som jobber med ungdom.

Lyden av asfalt av Yngve Kveine

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmer og bli voksen.