Ord som slutter på skap av Sanne Mathiassen

Bildet er henta fra www.vigmostadbjorke.no

Hovedpersonen i denne boka blir dumpet av samboeren og klarer ikke å forstå hvorfor. Etter bruddet flytter hun til farmoren, og bor sammen med farmor. Faren dukker også opp innimellom, men er flyktig på samme måte som han var i oppveksten.

Hun venter på meldinger fra eksen, men det kommer aldri noen meldinger. En dag blir hun lei av å vente, og låser seg inn i leiligheten hans. Hun går inn i klesskapet, og der blir hun. Hele handlingen i boka utspiller seg i ekskjærestens klesskap, hvor hovedpersonen blir i mange måneder.

Denne boka er lettlest og tidvis ganske morsom. Det er jo litt spesielt, og på grensen til selvutslettende, å befinne seg i et skap i mange måneder mens ekskjærestens liv foregår rett utafor skapdøra, men tiden i skapet får hovedpersonen til å reflektere rundt sin egen situasjon.

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

Selma Lønning Aarø har skrevet en roman om de historiske skikkelsene Anna Munch og Knut Hamsun. Romanen er krydret med bilder og originale brev mellom de to forfatterne. Noe som gjør lesingen svært interessant. Anna Munch er som forfatter som har blitt glemt. Hun ble like kjent for sin historie med Hamsun som for sine bøker. Anna ble så betatt av Hamsun at hun forlater mann og barn og reiser etter Hamsun dit han oppholder seg blant annet Kristiansund og Paris.

Hennes mann var svært konservativ og mislikte sterk at hans kone skrev romaner. Man kan kanskje sammenligne Anna med Nora i et dukkehjem som forlater sin mann og barn fordi hun higer etter frihet. For Annas del er kunsten en viktig dragning som hun ikke vil gi slipp på.

Hennes vennskap med Hamsun er i begynnelsen godt. Men etter hvert som hun invaderer han med sine mange brev blir han svært avvisende. Anna klarer riktignok ikke gi slipp og skriver enda flere brev for å forklare seg. Noe som igjen fører til Hamsuns enda sterkere forakt og vrede. Det går så langt at Hamsun i 1897 politianmelder henne og krever å få hennes psykiske helse undersøkt. Dette etter at en rekke personer og magasiner har mottatt brev som handler om Hamsun og sverter hans navn. Om Anna Munch står bak brevene er ikke bevist. Romanen blir mer og mer interessant mot slutten hvor denne saken kommer til sin høyde.

Romanen viser også Signe sin fortellerstemme som er Anna sin datter. Hennes liv og spesielt hennes opplevelser under andre verdenskrig er av ikke lystig art. Hennes fortelling gir romanen en ekstra dimensjon.

Selma Lønning Aarø har skrevet en bok med et språk som passer tiden hun skriver i. Hun har også skapt en annen historie og innfallsvinkel til Anna Munch enn Hamsun sine biografer har gjort. Hun har valgt å tro Munch sin versjon fremfor Knut Hamsun sin.

Hver gang du forlater meg av Linnéa Myhre

Bildet er henta fra www.tiden.no

Forlaget omtaler dette som Myhres tredje roman, men her må jeg si meg uenig. De siste åra har forlagene vært mildt sagt rundhåndet med begrepet roman, men don't get me started. Jeg tenker at dette er Myhres første roman. 

Denne boka handler om karakterene hun: danser, bulimiker og emosjonelt ustabil (har ikke sjekka ICD-10, men tror det stemmer ganske bra) og han: musiker, dust og manipulator. 
Han har forlatt henne, men vender stadig tilbake. Hun er sikker på at hun ikke kan leve uten han, men samtidig har hun det ikke bra når de er sammen. Han forlater henne igjen og igjen, og hun blir stadig mer avhengig av han, mer desperat og mister seg selv mer og mer. 

Jeg var godt over gjennomsnittet begeistra for de to første bøkene til Linnéa Myhre. De var rå, brutale, sykt morsomme og uendelig såre. Denne boka forsøker å være alt dette men også å stå på helt egne bein, og det var kanskje det som gjorde at jeg ikke likte den så godt. Den skarpe stemmen jeg likte så godt er liksom skrudd ned, noen har trykka på mute-knappen. Jeg har lest denne historien før, to ganger, men den var bedre da. 

Når det er sagt, så tror jeg allikevel denne kan passe for elever som har likt de to andre bøkene hennes og som er interessert i psykiske lidelser.

Min mor sier av Stine Pilgaard

Bildet er henta fra www.pelikanen.no

En av de største bokhypene på sosiale medier i vår har vært Stine Pilgaards "Min mor sier". Boka er avbildet på Instagram ørten ganger, og den skrives om på Twitter og Facebook i øst og vest. Og ikke uten grunn, kan jeg jo si. 

Boka handler om en ung kvinne som blir forlatt av kjæresten. Hun drikker seg full, snakker med sin (temmelig eksentriske) mor i telefonen, flytter inn hos faren sin og drar ut på vift med sin snusfornuftige venninne Mulle. I tillegg går hun hyppig til fastlegen sin for å få han til å gi henne diagnosen kjærlighetssorg.

Dette er et aldri så lite mesterverk av en bok. Foreldrene til hovedpersonen fremstår innimellom som ravende gale og innimellom som omsorgsfulle. Det kan virke som om hovedpersonen er i et slags evig ungdomsopprør der det har blitt en sport å si imot sine foreldre, og kanskje spesielt moren. På den andre siden virker foreldrene såpass selvsentrerte at det er naturlig å ha fått noen varige mén av det.  Dialogene er kanskje det mest imponerende med denne romanen. Skrivestilen minner en del om Erlend Loe sin. Nå er det også Erlend Loe som har oversatt boka, så det kan jo hende jeg inntrykket mitt er litt farga av det, men alt i alt ble jeg fascinert og svært underholdt av godt språk og morsomme karakterer her. Ønsker meg mer Stine Pilgaard på norsk!

Min mor sier av Stine Pilgaard

Bildet er hentet fra forlagets nettside:
http://pelikanen.no

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.

Romanen består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.

 Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.

 Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.

Dette er både en underholdende og en alvorlig bok. Den er lett å lese og har korte kapitler, og kan anbefales til mange. Temaet å jobbe seg ut av kriser er evig aktuelt.

Forfatteren er dansk, og boka er hennes debutroman.