Pappa er et postkort av Ida Løkås



Bildet er hentet fra www.schibstedforlag.no
 

Jeg likte forfatterens debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mange måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det når det kommer til stykket?

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Det er ledetråder,ikke alle vendinger er like overraskende, og slutten er heller ikke lukket. Språket er godt. Den kan være rett bok for flere av våre lesere, men passer kanskje best for jenter?

Angrep fra alle kanter av Tore Renberg

Bildet er hentet fra www.oktober.no

 

 

Hillevågsgjengen er tilbake! Og jeg håper de snart kommer tilbake igjen!

Rudi, Cecilie og Jan Inge prøver å leve et nytt og bedre liv, huset skal pusses opp, flyttebyrået skal på internett og de skal være spreke og positive til babyen kommer. Men for å få råd til alt må de gjøre et stort brekk. Og for å få gjort et stort brekk trenger de flere folk i gjengen.

Hjelpen kommer fra uventet hold, blant annet fra Rudis nevøer i Sandnes. Ben og Rikki er i midten av tenåra, sniffer bensin og sliter med foreldrene. Mora har store psykiske problemer, faren er voldelig og gjerrig, de har med andre ord ikke hatt den best oppveksten. Faren er så gjerrig at han har masse penger gjemt i sitt eget hus. Lillebror Ben har et fast grep om Rikki og store ambisjoner. Men Rikki vil helst bare sniffe bensin og ta livet med ro.

Kjærligheten blomstrer, kuppet planlegges, grenser sprenges og vennskap formes.

Renberg er virkelig en av mine favoritter, dette er spennende, morsomt, forferdelig, frastøtende, merkelig, herlig og ikke minst velskrevet. Anbefales på det heteste!

 

 

 

Vi ses i morgen

                                                       Bildet er henta fra forlagets nettside

Jeg er alltid klar for ny bok av Renberg. Og da jeg skjønte at det ikke var nok en Jarle Klepp-bok blei jeg ekstra glad, for det finnes få karakterer her i verden som irriterer meg mer enn Jarle Klepp (men jeg fortsetter å lese bøkene om han, fordi bikarakterene er fantastiske og Renberg skriver sabla godt). 
Å lese denne boka er som å konstant våkne opp fra mareritt og ha panikkangst. Og for de som ikke er så kjent med hvordan det funker kan jeg nevne stikkord som hjertebank, skrekk og paralysering. Ordentlig trivelige saker, med andre ord. Denne boka er stressende. Språket fosser avgårde. Det er nesten som om noen har putta en femmer på Renberg og latt han skrive hele boka på tjue minutter. Ikke sånn å forstå at denne boka er noen form for hastverksarbeid. For det er den på ingen måte. Den er sydd sammen på en elegant måte. Men den er så intens. Og stemninga er så ekkel. Og jeg blei kvalm. Og jeg bare leste, og leste, og leste. Boka har seks hundre sider og jeg kunne sikkert lest den i en jafs hvis det ikke hadde vært for at man må gjøre sånne kjedelige ting som å jobbe, spise og sove. 
I boka møter vi igjen noen av karakterene fra kortromanen "Videogutten" (men man trenger ikke å ha lest "Videogutten" for lese "Vi ses i morgen"), men vi møter også en del andre triste skjebner. Faktisk bare triste skjebner. Pål (fra "Videogutten") som har gjeld og trenger en million kroner. Emo-Tiril som er sint på verden. Jesus-Sandra på 16 som har funnet den store kjærligheten i Daniel som har slitt ut to fosterfamilier. Adhd-Rudi og Jan Inge og Cecilie (også fra "Videogutten") som er selve definisjonen av white trash. Handlinga i romanen går over tre dager. Tre ekstremt intense dager. 

Jeg anbefaler denne boka, men advarer om at den har en gjennomgående ekkel stemning.