Jeg valgte denne ut på grunn av omslaget (høne, gammeldags tapet, indie/emo-jente og blomstrete telefon? Ja takk!), og ble forelska i historien med en gang.
Dette er en selvbiografisk tegneserieroman som foruten å være eksepsjonelt bra tegnet, er fortalt med en vemodig, usikker men allikevel bevisst stemme. Nicole har vokst opp sammen med moren og hennes mange ektemenn/kjærester. Faren kjenner hun ikke, han døde da hun var liten. Eller? Når Nicole er 23 får hun vite av en spådame at faren fortsatt er i live. Kan moren ha løyet om faren? Ja, det kan hun faktisk. Her møter vi en mor som nesten utelukkende er opptatt av sitt eget ve og vel, hun er manipulerende og eiesyk og etter min mening ikke egnet til å være mor i det hele tatt. Nicole har to eldre søstre (som har en annen far), og da den ene søsteren fortalte moren at hun var lesbisk brøt moren all kontakt med henne. Nicole er også lesbisk, men velger å unnlate å fortelle moren det. Her er det duket for en familiehistorie med løse tråder, konfrontasjoner (eller mangel på dem), løgner og hemmeligheter.
Boka er som sagt vakkert illustrert, hver rute er et eget lite kunstverk. Tilbakeblikkene til Nicoles barndom er tegnet med en søt og barnslig strek og står i sterk kontrast til de mer detaljerte og stilfulle tegningene fra hennes voksne liv.
Dette er en ny favoritt i tegneseriesjangeren, jeg har ikke vært så entusiastisk over en tegneserie siden jeg leste Ghost World i min ungdom. Hurra for denne tegneserien og hurra for Nicole J. Georges. Jeg håper hun gir ut flere bøker veldig snart. Jeg er frelst.
