Pappa er et postkort av Ida Løkås



Bildet er hentet fra www.schibstedforlag.no
 

Jeg likte forfatterens debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mange måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det når det kommer til stykket?

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Det er ledetråder,ikke alle vendinger er like overraskende, og slutten er heller ikke lukket. Språket er godt. Den kan være rett bok for flere av våre lesere, men passer kanskje best for jenter?

Min mor sier av Stine Pilgaard

Bildet er hentet fra forlagets nettside:
http://pelikanen.no

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.

Romanen består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.

 Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.

 Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.

Dette er både en underholdende og en alvorlig bok. Den er lett å lese og har korte kapitler, og kan anbefales til mange. Temaet å jobbe seg ut av kriser er evig aktuelt.

Forfatteren er dansk, og boka er hennes debutroman.

Syngja av Lars Amund Vaage

                                                        Bildet er henta fra forlagets nettside.


I "Syngja" forteller Lars Amund Vaage om datteren G som har autisme. Han har lenge vurdert å skrive denne historien, men har hatt kvaler ordi han er redd for å utlevere datteren. Men nå har han altså bestemt seg, og i metaskrivestil skriver han boka mens han skriver om å skrive den. 

Vi får vite om hvordan forfatteren og samboeren møttes, at de blir gravide uplanlagt, og at mistankene deres om at G. ikke er som alle andre barn sakte men sikkert viser seg å være riktig. Etter å ha unngått kontroll på helsestasjonen i flere måneder møter de omsider opp, og får etter hvert konstatert at datteren er autistisk.

Dette er en vakker, sørgmodig, ærlig og ikke minst modig bok. Leseren får et godt innblikk i hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn, vi føler på desperasjonen, skammen og sorgen de to foreldrene sitter med, fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe, det stadig svinnende håpet om at at datteren skal bli frisk, og forventningene til at hun skal kunne klare å ha et så bra liv som mulig innenfor sine rammer. 

Det som kanskje ikke fungerer så bra i denne boka er de litt uklare overgangene mellom nåtid og fortid, og tanker og faktisk handling. Boka er skrevet på ikke helt lettlest nynorsk, men språket er poetisk og har god flyt.

Stille, stille, stille av Synne Sun Løes

Bildet er hentet fra www.aschehoug.no

 

 

Tove er 18 år og liker best å være alene eller sammen med faren. De lever et stille liv nesten uten andre mennesker og det er i grunnen slik de vil ha det. Vennskap og besøk er ikke en del av deres liv.

To store hendelser forandrer Toves liv. Faren får kreft og må opereres. Hva skal Tove gjøre hvis han dør? Hun har jo ingen andre. Den andre endringen er heldigvis positiv, det begynner en ny gutt i klassen og han og Tove blir venner. Tove hadde aldri tatt kontakt selv, men takket være Julians direkte væremåte er de plutselig venner. For Tove er ikke vennskap viktig, men hun slipper allikevel Julian inn i livet sitt. Er det på grunn av Julian selv eller fordi hun er fasinert av Julians forfattermor?

 

Boken har et nydelig språk, en fin skildring av angst, sorg og vennskap. 



Rydde ut av Helene Uri



Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

I Rydde ut følger vi to historier, forfatterens egen og romanfiguren Elinors fortelling.

Helene Uri skriver på en ny bok om språkforskeren Elinor Smidt. Elinor har ingen lysende karriere, og er ikke veldig engasjert i jobben sin. Allikevel blir hun tilbudt en prosjektstilling i Finnmark hvor hun skal forske på sjøsamisk språk. Litt mot sin vilje blir hun engasjert i prosjektet og menneskene hun møter. Samtidig har hun dårlig samvittighet for sin gamle demente far som er på sykehjem hjemme i Oslo. Faren er den eneste Elinor har av nær familie. Forholdet mellom Elinor og faren er godt og rørende skildret, og gjenkjennende for de som har opplevd demens på nært hold.

Helene Uri skriver ikke bare på den nye romanen, hun tar seg også av sin gamle mor og bedriver litt slektsforskning. Hun finner plutselig og uventet ut at farfaren hennes var same, og hun blir nysgjerrig og vil finne ut mer om farens familie. Men hun har ingen å spørre, faren døde for flere år siden. Gjennom samtaler med andre slektninger og litt graving i historien, finner hun ut flere ting hun ikke visste om sin fars familie.

Midt oppi det hele dør Uris egen mor og det utløser en stor sorg. Denne sorgprosessen er nydelig skildret, jeg følte med henne og lot meg virkelig rive med.

Rydde ut er engasjerende, trist, spennende og nydelig skrevet om å både finne og miste noe viktig i livet.