Ulveøya av Lajla Rolstad

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Etter siste innleggelse på psykiatrisk får Lajla beskjed om at hun må belage seg på et liv med medisiner og uten de største følelsesmessige belastningene.

Et par år seinere bestemmer Lajla seg for å reise til Canada. Hun får seg vaktmesterjobb på en øy der folk lever i en slags hippietilværelse. Hun får venner der, føler seg hjemme blant alle folka som lever "off the grid". Hun prøver å skrive, men mest av alt prøver hun bare å være, å kjenne på at det er godt å være i ett med naturen og fri fra byens kjas og mas og alle krav som stilles i "virkeligheten". Når halvåret som vaktmester er omme reiser hun hjem igjen. Året etter har hun spart opp nok penger til flybillett igjen, og reiser på roadtrip i Canada. 

Dette var en bok som overraska meg. Jeg er jo en sånn som er over gjennomsnittet opptatt av innlagt vann og annen luksus, og annet enn en kort karriere som speider på 90-tallet har jeg ikke tilbragt så mye tid ute i "natturn". Men det fikk jeg lyst til etter å ha lest denne. Det er noe med stemninga i boka, kombinert med hvor frie alle karakterene er som gjør dette til en rolig og tankevekkende leseopplevelse. 

Den ulende mølleren av Arto Paasilinna

Bildet er hentet fra aschehoug.no

Like etter andre verdenskrig dukker en ukjent mann opp i en nordfinsk bygd. Han kjøper mølla og starter opp som møller. Mølla har ikke vært i bruk siden tredvetallet, og kjøpet blir sett på som ren galskap. Mølleren Gunnar Huttunen setter mølla i stand og fryder bøndene med at de ikke trenger reise langt eller betale dyrt for å male korn. det meste er fryd og gammen i bygda helt til det viser seg at Huttunen har en tendens til å ule som en ulv og etterligne dyr om verden går ham imot. Dette aksepterer ikke de rene og pene menneskene i bygda, så de sørger for å få ham sperret inne på en sinnsykehus. Med god hjelp fra en annen innlagt kommer han seg ut av sykehuset og returnerer til bygda, så som einstøing i skogen. Dermed settes det i gang en krig for å få fanget den ulende mølleren for en hver pris. Heldigvis har han flere hjelpere i blant bygdefolket som ikke er redde for å stå imot autoritetene.

Den ulende mølleren er den andre boken av Paasilinna som er oversatt til norsk. Boken er på 218 sider, og derfor ikke spesielt tykk.

Harens år av Arto Paasilinna

Bildet er hentet fra aschehoug.no

Journalisten Kaarlo Vatanen og fotografen hans er på vei tilbake til Helsingfors etter et oppdrag et sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en hareunge rett ut i veien foran bilen, og Vatanen setter ut i skogen for å se hvordan det gikk med det stakkars dyret. Den avgjørelsen endrer hele livet hans. Haren og Vatanen utvikler et vennskap, og gjennom ett år sammen går de gjennom tykt og tynt sammen. Vatanen flytter ut i skogen sammen med haren og de blir arrestert, innlemmet i konspirasjonsteorier om den finske presidenten, de må slukke skogbranner, redde en ku med kalv fra en lumsk myr, krige mot ravner og ville dyr samt holde ut med det finske forsvaret og deres attachéfruer.

Harens år er en fantastisk historie som spiller seg over ett år i Finlands natur. Humoren er burlesk og crazy, men med et alvor som ikke ligger dypt under overflaten. Boken er på under 160 sider, og det må jo kunne kalles en tynn bok! Harens år er den første boken av Paasilinna som er oversatt til norsk.

De hengte revenes skog av Arto Paasilinna

Bildet er hentet fra aschehoug.no

I De hengte revenes skog møter vi en broket samling karakterer, og alle samles på ett eller annet tidspunkt i en tømmerbrakke i Lappland, Finland. Oiva Juntunen er en yrkeskjeltring og den lykkelige eier av over 36 kilo gull. Dette har han selvsagt ikke ervervet seg på ærlig vis. Han drar fra sin flotte leilighet i Stockholm til Lappland i Finland i den hensikt å gjemme seg for massemorderen Hemmo Siira. Han er nemlig ute etter sin andel av gullet etter å ha sonet for brekket Oiva hyrte ham for å være med på.
I Lappland møter Oiva den forfyllede og desillusjonerte major Remes Kuopsuvaara. Disse to slår seg sammen i et kompaniskap bygget på løgner og bedrag. Etterhvert får de følge av Naska Mosnikoff som er verdens eldste skoltekjerring, katten hennes, revungen Femhundrelappen og flere pussige figurer.
Som tittelen viser, byr De hengte revenes skog på en burlesk humor som også har alvorlige undertoner. Boken er heller ikke så tykk med sine 222 sider. Men jeg vil ikke kalle den en tynn bok av den grunn. Arto Paasilinna har fått seg en ny fan!
De hengte revenes skog er den tredje boken av Paasilinna som er oversatt til norsk.

Under verden av Ida Hegazi Høyer

Bildet er hentet fra tiden.no

... er noe for seg selv - en pussig, urovekkende og godt skrevet roman som fascinerer fra første side.

Den er en jeg-fortelling om ei ung kvinne som flytter (eller flykter?) ut på bygda etter en skilsmisse. Sammen med hunden sin slår hun seg til i ei falleferdig hytte som hun har overtatt etter eks-mannen.  Alt fortelles på en tilforlatelig, til tider nesten munter måte, men det merkes snart en ubestemmelig og ubehagelig undertone.

Det er mye å gjøre med å renovere og sette hytta i stand så man kan bo der, mye å ruske opp i, mye gammel skitt og gammelt rask hun må få fram i lyset og kvitte seg med. Det kravler og krafser i vegger, golv og tak og det er en ubestemmelig lukt som ikke slipper taket samme hvor mye hun vasker. Dessuten er det dette Dyret som lusker omkring i skogen som omgir hytta…

Sommeren går over i høst og vinter. Vi følger jeg-personens famlende, men likevel motvillige, forsøk på å bli en del av bygdesamfunnet, på den lokale puben på fredagskveldene og på søndagsmiddager hos familien på nabogården.  Hele tiden er det noe som skurrer, noe som ikke blir helt riktig til tross for tilsynelatende velmente forsøk på sosialisering. Da hun røper for naboene at hun skriver, setter de henne på tanken å oppsøke Per Petterson, som bor i samme kommune. Hun blir mer og mer opptatt av den kjente forfatteren og innbiller seg til slutt at hun kjenner ham, selv om de knapt har snakket sammen.

Hun tar jobb på Cubus, men klarer ikke å lære seg navnet til de tre kollegene, slik at hver gang hun nevner dem, heter de noe annet enn sist.  Hun virker ikke egentlig interessert i andre mennesker, har i alle fall vanskelig for å slå rot selv om det kanskje er det hun lengter aller mest etter.  Gjennom hele boka snakker hun om at det er den dagen hun bestemmer seg for å bli værende.  Men så er det ”den umulige sorgen, å komme hjem” … (s. [186])

Boka inneholder vakre naturskildringer fra skogen og landsbygda, morsomme miljøskildringer og språket er spenstig.