Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof

Den boka her er det nesten litt skummelt å blogge om ettersom den handler om såkalt hverdagsrasisme og jeg blir litt redd for å si noe feil. Jeg tror ikke det er meningen at man skal bli redd for å si noe feil, men det er bestemt meningen at man skal tenke litt over hvordan man snakker til andre.

Så boka handler altså om dårlig oppførsel og kommentarer som Camara får slengt sin vei fordi hun har flere pigmenter enn gjennomsnittet.  Mye av det er ikke ment vondt, selvsagt, men har det egentlig noe å si? Er det lov å være sleivete selv om man ikke mener å være slem? Hun skriver om alle gangene hun må forklare hva som er innafor og ikke. Om å måtte oppdra folk til å ikke være
hverdagsrasister på en vennlig og pedagogisk måte - for man vil jo ikke lage bråk.

Kanskje er hun litt for sint, men kanskje er det også helt på sin plass når man må gjenta seg selv i det uendelige? Noen av opplevelsene hennes er helt skandaløse, mens andre er mer av "såpass må du tåle" typen. Men hvem er det som skal bestemme hvor mye man bør tåle? Poenget tror jeg, må være at tilsammen er det alt for mye og alt for ofte. Det er nesten så man ikke vil tro det og det er også en av redslene hennes, at vi skal oppfatte henne som sutrete og klagete. Det gjør jeg ikke, jeg syns det er en viktig bok og håper mange av våre elever leser den.

Jeg likte spesielt godt en av bokens siste setninger "Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman (Joof, 2018, s. 93).

Joof, C. L. (2018). Eg snakkar om det heile tida. Oslo: Samlaget.

-Anne Brit-

The rule of one av Ashley Saunders

Handlingen i denne boken foregår i USA i en ukjent fremtid hvor samfunnet styres med jernhånd, og hvor hver familie kun har lov til å få ett barn. Får de tvillinger så blir de fratatt det ene og ingen vet helt hvor denne ender opp. Ava og Mira er tvillinger og foreldrene har klart å holde de skjult gjennom hele barndommen. Nå, etter 18 år, blir de avslørt av en skikkelig teit klassekamerat og må legge ut på en actionfylt ferd for å kunne fortsette å være sammen. Her møter vi både skurker og hverdagshelter og historien tar stadig spennende vendinger.

Boken er skrevet at tvillingsøstrene Ashley og Leslie og det er kanskje derfor den virkelig går under huden på meg og jeg opplever forholdet mellom søstrene som veldig overbevisende og ekte. Jeg syns i hvertfall det var veldig spennende og gleder meg allerede til bok nr 2.

Saunders, A., & Saunders, L. (2018). The rule of one. New York: Skyscape.

-Anne Brit-

Helene Uri: Stillheten etterpå

Foto: Gyldendal

Helene Uri er kjent for å ta opp tidsaktuelle utfordringer i sine bøker, og det gjør hun også i sin siste ungdomsbok Stillheten etterpå. Handlingen er lagt til videregående skole, i en ganske typisk vgs-klasse. Det er to fortellere, læreren Odd-Erik og en av elevene Ada. Læreren er nyutdannet og usikker, men vil gjerne at klassen skal like han, og gjør en del tabber for å få godvilje. Dette setter han ikke i respekt hos elevene, og han oppnår ikke det vi kaller god klasseledelse. Etter hvert utvikler dette seg til et skikkelig problem i klassen.

Ada, på sin side, er også ny i klassen og har opplevd mobbing og uthenging på den gamle skolen. Hun vil bytte skole og begynne på nytt med blanke ark. Ada ser lærerens voksende problemer og føler med han, men gjør ikke noe aktivt for å stoppe den dårlige utviklingen i klassen.

Dramaet bygger seg opp og kulminerer i en klassefest som Odd-Erik arrangerer. Her oppfører ungdommene seg veldig usympatisk og planlegger og gi læreren sin nådestøtet. Det har versert ulike rykter om at han har hatt en oppførsel som kan knyttes til trakassering av jenter uten at noen vet det sikkert. På festen får de overtalt han til å posere for bilder hvor han holder rundt jentene og de poserer slik at det skal se ut som Odd-Erik er en "mannegris" som jentene kaller det. De legger bildene ut på nettet, noe som får alvorlige konsekvenser for Odd-Eriks jobb.

Jeg skal ikke røpe slutten, men jeg syns det er en bok som setter seg. Selv om Odd-Erik er altfor karikert og usmart til å være lærer, syns jeg det er mange gjenkjennbare situasjoner, og det er tankevekkende hvordan maktkamp og fordommer kan få dominere og ødelegge mye i en klasse. I en tid med mye fokus på #metoo må det være rom for nyanser. Tankevekkende også at i dagens Klassekampen 14.11.19 står lektorer fram med at det foregår mye vold mot lærere, og de får ikke støtte hos arbeidsgiverne sine. Skoleledelsene er redde for at skolen kommer i et dårlig lys og det blir ikke snakket om og offentliggjort.

Jeg syns det er modig gjort å skrive en slik bok for denne målgruppa. Mobbing foregår ikke bare elevene imellom eller fra lærer til elev, men også elever kan være en gruppe som kan miste kontrollen og gi seg inn på en farlig og lite gjennomtenkt oppførsel.

Månesøsteren av Lucinda Riley

Jeg har venninner som er store fans av denne forfatteren, og jeg bestemte meg for å gi Månesøsteren en sjanse. Boka inngår i serien De sju søstre, men det var ikke vanskelig å hoppe rett inn i bok nr fem.
Her møter vi Tiggy, en av de sju søstrene, og hennes leting etter sitt opphav. Hun er nemlig adoptert, og faren har etter sin død etterlatt seg spor som kan føre Tiggy til sitt opprinnelige opphav.
Ferden går til Skottland hvor Tiggy søker seg jobb som viltforvalter på et gammelt gods. Eieren, en ung Lord, sliter med å drifte eiendommen slik den burde, og han ansetter Tiggy. Søt musikk oppstår, og man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne hvor det bærer hen med kjærligheten mellom de to.
Men, underveis er det masse drama. Tiggy er opptatt av overnaturlige ting, og gjennom at hun blir kjent med Chilly, en gammel sigøyner på eiendommen, så finner hun sin historie. Handlingen foregår altså på to plan: i Skottland og i Sacromonte, Spania.
Jeg som leser får en god innføring i den gamle sigøynerkulturen, og akkurat dette nivået av research vil jeg fremheve som en positiv opplevelse av boka. Jeg synes også at Riley makter å løfte meg som leser opp over hverdagen, og det liker jeg godt.
Ellers så synes jeg dette var nokså tynt og forutsigbart og definitivt ikke helt min stil.
Les gjerne selv og se hva du synes.
-Kristin-

 Riley, L. (2019). Månesøsteren: Tiggys historie. Oslo: Cappelen Damm.

Bildet er hentet her