Den boka her er det nesten litt skummelt å blogge om ettersom den handler om såkalt hverdagsrasisme og jeg blir litt redd for å si noe feil. Jeg tror ikke det er meningen at man skal bli redd for å si noe feil, men det er bestemt meningen at man skal tenke litt over hvordan man snakker til andre.
Så boka handler altså om dårlig oppførsel og kommentarer som Camara får slengt sin vei fordi hun har flere pigmenter enn gjennomsnittet. Mye av det er ikke ment vondt, selvsagt, men har det egentlig noe å si? Er det lov å være sleivete selv om man ikke mener å være slem? Hun skriver om alle gangene hun må forklare hva som er innafor og ikke. Om å måtte oppdra folk til å ikke være
hverdagsrasister på en vennlig og pedagogisk måte - for man vil jo ikke lage bråk.
Kanskje er hun litt for sint, men kanskje er det også helt på sin plass når man må gjenta seg selv i det uendelige? Noen av opplevelsene hennes er helt skandaløse, mens andre er mer av "såpass må du tåle" typen. Men hvem er det som skal bestemme hvor mye man bør tåle? Poenget tror jeg, må være at tilsammen er det alt for mye og alt for ofte. Det er nesten så man ikke vil tro det og det er også en av redslene hennes, at vi skal oppfatte henne som sutrete og klagete. Det gjør jeg ikke, jeg syns det er en viktig bok og håper mange av våre elever leser den.
Jeg likte spesielt godt en av bokens siste setninger "Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman (Joof, 2018, s. 93).
Joof, C. L. (2018). Eg snakkar om det heile tida. Oslo: Samlaget.
-Anne Brit-
Enig!En så viktig bok! Alle burde lese den! Jeg har satt den i nynorskstativet og håper mange elever velger den. Jeg kommer i alle fall til å anbefale den - godt og personlig skrevet og så aktuell!
SvarSlett