Fordi jeg elsker deg av Helene Uri

Bildet er hentet fra: www.cappelendamm.no

Elin og venninnen er på butikken da Fredrik finner telefonen hennes og leverer den tilbake til henne. Fredrik er sjarmerende, kjekk og har verdens flotteste smil! Han forteller Elin at han har lagt inn nummeret sitt på telefonen hennes før han leverte den tilbake til henne. Etter den første daten dems svever Elin på skyer og blir stormende forelsket. 

Alt er flott helt til Elin begynner å motta truende meldinger fra en som heter Bjørn når hun er på hyttetur med venninnene sine. Hun fortsetter å motta disse meldingene når Fredrik er borte fra henne. Fredrik endrer seg gradvis etterhvert som de er sammen også. Han blir mer kontrollerende og manipulerende og Elin må stadig skule flere blåmerker, mens Fredrik lover at alt snart blir bedre. Samtidig er Elins mor og venner sjarmert i senk av Fredrik og aner ikke hva som foregår. Dette gjør at det er enda vanskeligere for Elin å bryte ut av forholdet...

Ingenting av Janne Teller

Pierre Anthon pakker sekken sin og forsvinner opp i et tre og påstår at livet er meningsløst siden ingenting betyr noe. Dette provoserer klassekameratene, for det er klart at livet ikke er så meningsløst som Pierre Anthon påstår? De skal bevise at han tar feil, bevise at betydning finnes. For å gjøre dette må de alle gi fra seg noe som er av betydning og legge det i en stor haug slik at de har noe å vise Pierre Anthon. Det høres kanskje uskyldig ut? Det er det ikke, for tingene de presser hverandre til å ofre for den gode sak blir mer og mer groteske. Jeg skal ikke røpe hvilke ting som legges på haugen av betydning, men her er det både blod og gørr. Jeg er av den sarte typen og syns dette ble ekkelt:) Boken kan leses som et eksempel på hvordan ting kan gå helt av skaftet når de normale rammene for skikk og bruk opphører å eksistere og boken føyer seg tematisk dermed fint inn i rekken av dystopier som våre elever kan velge til fordypningsemnet.

Teller, J. (2005). Ingenting. Oslo: Bazar

-Anne Brit-

Levende og døde av Han Kang

Bildet er hentet fra www.pax.no

Gwangju, Sør-Korea 1980: Folkeopprøret slås brutalt ned av hæren. I "Levende og døde" utforsker Han Kang hvordan dette får følger for menneskene der og da og i mange år etterpå. Under folkeopprøret leter Dong-ho etter vennen sin. Men å finne noen i mydleret av døde, skadede og levende er en stor oppgave for en 14-åring. Han vil gjerne hjelpe til, gjøre noe for de sårede og døde. Gjennom forord, epilog og seks historier fra 1980 til 2013 får vi innblikk i hendelsene og skjebnene til involverte personer.

Kang er selv oppvokst i Gwangju, men flyttet til Seoul da hun var 9 år, rett før massakren. Som barn får hun ikke vite mye om opprøret, detaljene er for grusomme til å kunne dele dem med et barn. Men som voksen gjør hun egne undersøkelse for å finne ut av historien til blant annet familien som kjøpte Kangs families hus i Gwangju.

Boka er brutal, men også vakker. Full av både vold og kjærlighet beskrevet på ypperlig vis.  

En tenkt fortelling om et barn. Lydighetsprøven av Bjørn Ingvaldsen

Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

I boken møter vi Alvis på 11 år. Lille Alvis, som de kaller for Alvis Piss fordi han ikke klarer å holde seg og som er liten og leker med de små barna. Alvis som er lett og lure for de store barna og klarer ikke gjennomskue at de bare vil ha han til å gjøre dumme ting, som å stjele øl på butikken.

Alvis har ingen å prate med, bortsett fra mormoren som er på kirkegården. Derfor er han ganske opptatt av døden og tenker mye på dette. "Kan de døde fremdeles tenke"? Interessen for de døde øker, når moren får seg ny kjæreste, Duncan som jobber på arkeologisk museum. Alvis får være med på utgravninger og se på at de graver ut skjeletter av et gammelt munkekloster. De finner fort ut at Duncan har store problemer med å styre sinnet sitt, han kan bli svært voldelig og slår både Alvis og moren.

"Jeg lå på gulvet i gangen utenfor rommet mitt, mamma ropte at Duncan måtte slutte. Duncan gikk ut. Mamma gikk inn på kjøkkenet. Så kom hun ut i gangen igjen. Hun grein. Jeg grein også. Mamma sa jeg skulle gå på rommet mitt. Det gjorde vondt i armen da jeg reiset meg. Jeg hylte. Mamma sa jeg ikke skulle skrike. Jeg grein. Duncan kom inn igjen. Han var sint."

Lydighetsprøven s. 89

Alvis blir sviktet av alle. Av moren, legen og skolen. Moren skylder på han for at Duncan blir sint. Ingen merker hvordan han det hjemme og på fritiden. Boken er gjennomgående trist, med en dyster stemning og vi får medfølelse for lille Alvis hele veien. Vi ser alt gjennom hans naive og observerende øyne, men gjennomskuer selv bøllene og Duncan og føler hvor hjelpeløs Alvis er. Slutten på boka kommer alikevel som en overraskelse.

Voldens historie av Edouard Louis

Edouard Louis har skrevet en svært fascinerende roman om overgrep og vold. En av grunnene til at den er så fascinerende er at den har flere fortellerstemmer slik at vi får historien fra flere synsvinkler - Edouard Louis selv og søsteren som gjenforteller historien til sin mann. Vi får også delvis høre politi- og sykehuspersonellets reaksjoner. Edvard Louis skiver veldig nært selvbiografisk i sine romaner, og historien om overgrepet, reaksjonene, legeundersøkelsene, anmeldelsen til politiet og det psykologiske traumet etterpå blir gjennom romanen snudd og vendt på fra flere sider.


Det er en historie om et seksuelt overgrep og mordforsøk, men fordi hovedpersonen er homofil og overgriperen arabisk gjør det at flere aspekter, som rasisme, fordommer mot homofile, klassetilhørighet og selvbebreidelser gjør seg gjeldene. Hovedpersonen må gå flere runder med seg selv og har et ambivalent, men veldig traumatisk forhold til hendelsen. Han opplever på flere måter at sykehuset og politiet ikke er i stand til å oppfatte hele denne komplekse historien innenfor sine respektive rammer. Og det tror jeg han har veldig rett i! Derfor er romanen og selvframstillingen viktig, her kommer nyanser fram som ikke synes i noen politianmeldelse eller helsejournal.

År null av Ian Buruma

Bildet er hentet fra www.fpress.no

I År null tar Ian Buruma oss med tilbake til 1945. Krigen er over og seierherrene er lykkelige. Men hvordan var det egentlig å leve i en verden i ruiner? Hvem skulle samarbeide for å få verden på fote igjen? Og hvordan går hevnlysten utover både skyldige og uskyldige? 

Dette er et interessant blikk på den spede starten på etterkrigstiden spesielt i Europa, men også i resten av verden. Boka er lang og må ikke leses i sin helhet over kort tid for å få glede av den. Jeg leste litt nå og litt da uten å miste tråden. Buruma bruker blant annet historier fra egen familie, noe som gjør deler av boka nær og personlig. Boka bærer preg av å være nøyaktig og velskrevet. Leseren får mange gode bilder av hvordan det var å leve i en verden under store omveltninger. 

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue

 

Bildet er henta fra www.cappelendamm.no

Zombieapokalypsen er rett rundt hjørnet, enten vi vil eller ikke (neida).

Brage lever et vanlig liv, med sin vanlige familie og vanlige venner. Også er han superforelska i Frida. Livet går sin gang i forstaden, helt til det en dag bryter ut opptøyer i Japan. Folk går løs på hverandre, blir tomme i blikket og dreper alle de kommer over. Etter hvert finner man ut hva tilstanden skyldes. Parasitten MTG sprer seg raskt, og over store deler av Asia blir flere og flere forrykte (en slags variant av zombier). Men Brage og vennene sitter trygt, føler de. Noe sånt vil vel aldri kunne skje i Norge? Men så sprer parasitten seg videre til USA, og så England, og til slutt kommer det melding om at mennesker med MTG er observert i Halden. Brages foreldre har laget en kriseplan som involverer å reise til skogs, men moren må jobbe på legesenteret så lenge hun kan.

Over hele tettstedet er det gjenspikrede vinduer, butikkene er nesten tomme for mat, internett forsvinner og dermed brytes kontakten Brage har med kompisene, unntatt Oliver som bor i nærheten. Boka tar en brutal og ganske uventet vending da Brage blir nødt til å skyte naboen sin, som er blitt forrykt. Og herfra går alt heseblesende fort. Dette er en skikkelig pageturner. Zombier har jo vært litt i vinden de siste åra, og man kan se at forfatteren har henta inspirasjon fra f.eks. Walking Dead og 28 days later. Ikke bare var den uventa brutal til å være en ungdomsbok (hurra!), men den får også leseren til å reflektere over hvilke valg man tar når man bare må tenke på å overleve. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.

Vi ses i morgen

                                                       Bildet er henta fra forlagets nettside

Jeg er alltid klar for ny bok av Renberg. Og da jeg skjønte at det ikke var nok en Jarle Klepp-bok blei jeg ekstra glad, for det finnes få karakterer her i verden som irriterer meg mer enn Jarle Klepp (men jeg fortsetter å lese bøkene om han, fordi bikarakterene er fantastiske og Renberg skriver sabla godt). 
Å lese denne boka er som å konstant våkne opp fra mareritt og ha panikkangst. Og for de som ikke er så kjent med hvordan det funker kan jeg nevne stikkord som hjertebank, skrekk og paralysering. Ordentlig trivelige saker, med andre ord. Denne boka er stressende. Språket fosser avgårde. Det er nesten som om noen har putta en femmer på Renberg og latt han skrive hele boka på tjue minutter. Ikke sånn å forstå at denne boka er noen form for hastverksarbeid. For det er den på ingen måte. Den er sydd sammen på en elegant måte. Men den er så intens. Og stemninga er så ekkel. Og jeg blei kvalm. Og jeg bare leste, og leste, og leste. Boka har seks hundre sider og jeg kunne sikkert lest den i en jafs hvis det ikke hadde vært for at man må gjøre sånne kjedelige ting som å jobbe, spise og sove. 
I boka møter vi igjen noen av karakterene fra kortromanen "Videogutten" (men man trenger ikke å ha lest "Videogutten" for lese "Vi ses i morgen"), men vi møter også en del andre triste skjebner. Faktisk bare triste skjebner. Pål (fra "Videogutten") som har gjeld og trenger en million kroner. Emo-Tiril som er sint på verden. Jesus-Sandra på 16 som har funnet den store kjærligheten i Daniel som har slitt ut to fosterfamilier. Adhd-Rudi og Jan Inge og Cecilie (også fra "Videogutten") som er selve definisjonen av white trash. Handlinga i romanen går over tre dager. Tre ekstremt intense dager. 

Jeg anbefaler denne boka, men advarer om at den har en gjennomgående ekkel stemning.

Kom hjem av Mari Lindbäck

Bildet er hentet fra tiden.no

Katten min er borte.
Det er en sånn katt folk legger merke til. Den rødlige pelsen, trekantansiktet, den lyse snuta, de grønne smaragdøya.
Den er nydelig.
Silkemyk å ta på.
Jeg elsker den.

(s. [7])

Lisbeth slutta på skolen som 15-åring etter at mora forlot henne for å flytte til Thailand og realisere seg selv. Lisbeth kom aldri så langt som å ta videregående. Utslagsgivende for dette valget var et møte hos helsesøster der læreren og helsesøster vekslet blikk over hodet hennes. Hun gidder ikke være en som de voksne snakker om og "forstår seg på" bak ryggen hennes.

I stedet jobber hun nå som narko-kurer for en eldre fyr som kalles Svensken, så hun har til mat og husleie. Hun liker å være hans beste kurer og at han ser henne og setter pris på henne.

Det er stadig pakker som skal leveres eller varer som skal hentes i København. Da er Lisbeth student og har lærebøker i samfunnsgeografi liggende på togsetet ved siden av seg - er bare på vei til eller fra Asker "på besøk hos foreldrene". Streite klær og markeringstusj og penner i veska gjør forkledningen troverdig.

Til søsteren, som bor i nord sammen med faren deres, som Lisbeth aldri har kjent, forteller hun at hun jobber i dyrebutikk og tar opp fag fra videregående ved siden av. Det er ingenting i veien med fantasien, og hun juger svært overbevisende.

Fortellerstemmen i boka er altså Lisbeths egen, og hun er så overbevisende framstilt at man også som leser sitter og lurer på om man oppfatter hva hun egentlig sier og hva som faktisk er tilfelle.

Katten, som er blitt borte, er nok egentlig hennes eneste virkelige venn, selv om hun har et stort kontaktnett innenfor «bransjen» sin. Hun viser selvinnsikt idet hun forteller at hun nok ikke alltid var like snill mot den før den ble borte, og det angrer hun på. Da katten kommer til rette, er det imidlertid for seint. Den er påkjørt og så hardt skadet at den må avlives. Hun får den med hjem fra dyrlegen i en gul plastpose, men kaster den i en grøftekant før hun hopper på bussen og glemmer det hele.

I løpet av boka knytter hun seg imidlertid til den 12 år gamle datteren til Svensken, men ender opp med å bruke henne som kurer for å hevne seg på Svensken.

Vi får etter hvert vite en del om oppveksten. Det kommer tydelig fram at familien hører til nederst på samfunnets rangstige. Det er fattigdom og et ganske stusselig liv, husleie som kanskje ikke er betalt og en  tilværelse på tå hev, på huseierens nåde. Av moren sin har hun lært overlevelsesstrategier når verden blir vanskelig, og det har tilsynelatende aldri vært mangel på kjærlighet og omsorg, sånn som hun fremstiller det. Men som sagt aner man en undertekst, ett eller annet som ennå ikke har kommet til overflaten?

I alle fall framstår hun som temmelig avstumpet, bitter, kynisk og manipulerende, selv om hun savner å bli elsket for den hun er. Kanskje er det dette som er blitt hennes egentlige overlevelsesstrategi i en tilværelse preget av ensomhet, vold og vanskelige traumer.

Mot slutten skimtes  liksom et slags glimt av håp, idet hun tar sjansen på å innlede et forhold til narkolangeren Nolan og får litt etterlengtet ømhet. Han velger hennes side mot Svensken, som hun har kommet i konflikt med, og  datteren til Svensken melder seg selv til Barnevernet for å be om en ny familie. For henne er det kanskje håp.

Men for Lisbeths del er det jo bare samme historien om igjen…. Er kattens skjebne et forvarsel om hvordan det skal gå med henne til slutt? Dessverre er det vanskelig å se for seg at hun virkelig kommer hjem i dette livet, så deterministisk det enn kan høres.

Klassekampens anmelder karakteriserer boka som en naturalistisk roman (23.02.2013). Kanskje den kan brukes sammen med bøker av Amalie Skram i fordypningsoppgave?