Bildet er hentet fra www.gyldendal.no
I boken møter vi Alvis på 11 år. Lille Alvis, som de kaller for Alvis Piss fordi han ikke klarer å holde seg og som er liten og leker med de små barna. Alvis som er lett og lure for de store barna og klarer ikke gjennomskue at de bare vil ha han til å gjøre dumme ting, som å stjele øl på butikken.
Alvis har ingen å prate med, bortsett fra mormoren som er på kirkegården. Derfor er han ganske opptatt av døden og tenker mye på dette. "Kan de døde fremdeles tenke"? Interessen for de døde øker, når moren får seg ny kjæreste, Duncan som jobber på arkeologisk museum. Alvis får være med på utgravninger og se på at de graver ut skjeletter av et gammelt munkekloster. De finner fort ut at Duncan har store problemer med å styre sinnet sitt, han kan bli svært voldelig og slår både Alvis og moren.
"Jeg lå på gulvet i gangen utenfor rommet mitt, mamma ropte at Duncan måtte slutte. Duncan gikk ut. Mamma gikk inn på kjøkkenet. Så kom hun ut i gangen igjen. Hun grein. Jeg grein også. Mamma sa jeg skulle gå på rommet mitt. Det gjorde vondt i armen da jeg reiset meg. Jeg hylte. Mamma sa jeg ikke skulle skrike. Jeg grein. Duncan kom inn igjen. Han var sint."
Lydighetsprøven s. 89
Alvis blir sviktet av alle. Av moren, legen og skolen. Moren skylder på han for at Duncan blir sint. Ingen merker hvordan han det hjemme og på fritiden. Boken er gjennomgående trist, med en dyster stemning og vi får medfølelse for lille Alvis hele veien. Vi ser alt gjennom hans naive og observerende øyne, men gjennomskuer selv bøllene og Duncan og føler hvor hjelpeløs Alvis er. Slutten på boka kommer alikevel som en overraskelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar