Råta av Siri Pettersen

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

For noen uker siden var jeg så heldig at et forhåndseksemplar av Råta dumpa ned i postkassa mi. Råta er oppfølgeren til Odinsbarn som jeg leste og blogga om på denne tida i fjor. Jeg skalv på henda og fikk klump i halsen da jeg åpna konvolutten. Det er noe hemmelig og fantastisk med å få lov til å lese en bok før den slippes i bokhandelen. Det kjentes litt som da jeg jobba i bokhandel og sneik Harry Potter-bøkene med meg hjem noen dager før releasedato.

Råta foregår i vår verden. Siri Pettersen sa på slippfesten for Råta at hun trodde noen av leserne kanskje blir skuffa fordi boka ikke foregår i verdenen de forelska seg i i forrige bok.  Hun sa: ”Vi leser fantasy fordi vi ikke liker vår verden. Men det gjør ikke Hirka heller, om det kan være noen trøst”.

Og nei, Hirka liker ikke vår verden. Her er eksisterer hun egentlig ikke, hun er papirløs, har ikke personnummer, og uansett hvor mye folk spør og graver er det umulig for dem å finne ut av hvor hun kommer fra. Menneskenes verden er kald og våt og masete og døende og all maten smaker søppel og teen smaker støv. Og man kan ikke stole på noen. Men her er hun altså da. Fader Brody lar henne bo i kirka, og hun jobber på en café sammen med venninna Jay. Hirka lærer seg nye ord hver dag, og skriver dem ned i ei bok så hun kan fortelle alt til Rime når de sees igjen. Om de sees igjen.

Rime er fortsatt i Mannfalla, lengter etter Hirka og ikke minst etter sannheten. Sannheten om seeren. Sannheten om Evna.

I vår verden blir Hirka forfulgt. I tillegg blir ravnen Kuro svakere og svakere. Hun spør fader Brody om han kan ringe etter en veterinær, men han sier at menneskene ser på ravner som skadedyr og at det vil bli vanskelig å få en veterinær til hjelpe fuglen. Hirka bestemmer seg for å forlate kirka og heller prøve å finne urter som kan gjøre Kuro frisk. Og herfra ruller og går historien i et heftig tempo, og det er verken spart på kruttet eller på overraskelsene.

Det er storslått. Finurlig. Samfunnskritisk. Blodig. Misantropisk. Mesterlig sydd sammen. Men kanskje mest av alt: vakkert. Det er så velskrevet at jeg fikk gåsehud. Før side 60 hadde jeg grini tre ganger. Det er noe eget med forfattere som klarer å få leserne til å føle at de er inne i historien. Og det er jeg her. Jeg kan er så nærme karakterene at jeg nesten kan ta på dem. Jeg kan høre dem puste. Jeg kan se soten som klistrer seg til de gule støvlene til Hirka. Og jeg løper etter Rime og er redd, ja, nesten angstfylt, for at han kan ha tøysa det til for seg sjæl. Jeg elsker disse menneskene/ætlingene/blinde og det gjør vondt i hjertet å lukke boka og vite at jeg ikke ser dem igjen før om et år.

Men den som venter på noe godt, osv. Og vi kan vente i ett år, i to år, i ti år, i tjue år. 

Fordi dette er awesome.

 

Song for Eirabu : slaget på Vigrid av Kristine Tofte

 Bildet er henta fra www.tiden.no

Det går mot krig og verdens ende i Eirabu. Vi møter søstrene Ragna og Berghitte, femten og fjorten år, oppvokst på gården til smeden. Begge er viktige brikker i spådommen om verdens ende, og begge har store drømmer om å komme seg bort fra gården. I starten av boka blir Ragna sendt til kongsgården for å gå i lære hos offerprestinna Okar. Ragna rives opp fra alt det hun kjenner og det nære forholdet hun har til søsteren blir liksom litt brista i det Ragna reiser og Berghitte blir stående igjen på tunet. Det er flere parallelle historier i boka, men det er Ragna og Berghitte vi følger tettest, og det er også de to jeg blei mest glad i.

Det er et magisk univers Kristine Tofte har skapt, og det er helt up there med Game of Thrones kvalitetsmessig. Nynorsken kommer virkelig til sin rett her. Faktisk tror jeg ikke boka hadde vært like bra om den var skrevet på bokmål. Og alle de viktigste karakterene er kvinner. Sterke, tøffe, reflekterte og til tider utspekulerte kvinner. Jeg gleder meg skikkelig til å anbefale denne til fantasyleserne våre. Også gleder jeg meg til å lese bok to i serien. Den ligger klar på lesebrettet.

Odinsbarn

                                                               Bildet er henta fra forlagets nettside

Jeg fikk høre om Odinsbarn via Twitter og ble nysgjerrig. Fra før visste jeg egentlig bare at Siri Pettersen var kul på Twitter, jeg visste ikke at hun var forfatter også. Det viser seg at hun faktisk er en innmari god forfatter. 

Hirka er femten. Hun mangler hale. Den stakk ulven av med da hun var liten. Det er i hvert fall den offisielle historien. Men etter hvert begynner det å bli en del brister ved denne historien faren har servert henne i alle år. Faren forteller henne at hun er et odinsbarn og at hun fører råttenskap med seg inn i verden. Hun mangler også Evna, som alle andre har. Dette har hun klart å holde skjult enn så lenge, men nå nærmer Ritet seg. Når Rådet finner ut at hun ikke har Evna er hun dødsdømt. Hirka må rømme. Men hvor? Og hvorfor er det flere enn Hirka og far som kjenner den sanne historien? Hvem kan hun stole på? Kan hun stole på noen i det hele tatt?

Det er minst fire grunner til at denne boka er så bra. 

• Godt språk. Er det labert språk i ei bok legger jeg den fra meg tvert. Men her er det god flyt, det er lekent, og fremmede navn og uttrykk glir lett inn i språket, det virker ikke unaturlig selv om det er ting vi aldri har hørt om før. 
• Et univers SOM FUNKER. Det er tydelig at forfatteren har tenkt nøye gjennom hvordan denne verdenen er bygd opp. Alt er sydd svært godt sammen. 
• En ujålete hovedkarakter som man ikke kan annet enn å bli glad i. Jeg liker outsidere. Er kanskje litt outsider sjæl. Tøff jente som rundlurer alle opptil flere ganger? Ja takk. 
• Original historie. Dette er en god og spennende historie med skikkelig driv. Og den er ikke skrevet etter lånemetoden, altså at man kan se tydelig hvilke andre fantasybøker forfatteren har henta handling og karakterer fra. F.eks. er Harry Potter litt Bilbo Baggins. Men Hirka er bare Hirka. Og det er kult. 

 "Odinsbarn" kan anbefales til alle som vil ha en god fantasybok, eller rett og slett en god bok. Man trenger ikke å være så veldig nerd for å ha glede av boka.