The secret runners of New York av Matthew Reilly

Bildet er hentet fra Goodreads.com

Hendelsene i boka tar sted i området som omgir prestisjeskolen The Monmouth i nordre delen av Manhattans Central Park. Red og Blue er tvillingsøskene fra Tennessee som ved en tilfeldighet har blitt de nye ankomne i Upper East Side sosietet. 

Med få ord er lesingen en sosial overlevelse à la Gossip Girl blandet med en uavklart skolekrim i en alternativ New York.

Red og Blue får det etterlengtede innpasset i en venneforening. Rask etter innser de at medlemskap ikke tilsvarer vennskap, og at de må passe seg selv blant medlemmene. De er uansett begeistret for løperetten de får, for løpeturene er vanvittig, ruten leder dem fra nåtiden til fremtiden. Turene forlenges etter hver gang og medlemmene får gradvis større innsikt i en fremtidig New York, sannelig et mørkt og skremmende bilde av sin egen by. Enda verre blir det når byen de bor i, dvs. nået, antyder på det uungåelige, nemlig en katastrofe. Uheldige astrofysiske omstendigheter for jordet utsetter verdens befolkning for en uberegnelig gammastråling. Spenningskurven går opp mot slutten når ungdommene står foran vanskelige valg og en del risiko. Hvem og hva kommer til å bety mest?

Appellfaktorer for ungelesere blomstrer : beskrivelsene av Manhattans arkitektur, kule film og litteratur referanser, hovedtema "å tilpasse seg". Sympatiske Blue klarer også å formidle et perspektiv på verdier. Usannsynlig historie men likevel uanstrengt fortalt og en lett dystopi å lese. 

Reilly, M. (2019). The secret runners of New York. London: Hot Key Books

Bare i Brooklyn av Una LaMarche

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Devorah og Jaxon bor i Brooklyn. Ikke så langt fra hverandre, men de kunne like gjerne vært i forskjellige land. Devorah er hasidisk (ortodoks jøde), og Jaxon er en gutt fra en vanlig familie. De hadde aldri møttes hadde det ikke vært for de blir sittende fast i sykehusheisen sammen på en stormfull kveld. Devorah er på sykehuset fordi storesøsteren er i ferd med å føde sitt første barn, og Jaxon er der fordi kompisen hans har prøvd å hoppe over en trestamme med skateboardet og har i prosessen forstuet armen. Mens de begge står i heisen går strømmen. Devorah vil helst ikke snakke med Jaxon, hun er opplært til å bare snakke med "sine egne", altså de jødiske. Men de kommer allikevel i prat, og det oppstår en gnist mellom dem. 

Og snart kaster Devorah alle konservative normer og religiøse regler ut av vinduet, for hun må treffe Jaxon igjen. Hun sniker seg ut for å møte han, dikter opp historier om hvor hun er. Hun vet at dette er farlig, og at hun bringer skam over familien dersom noen finner ut av det. Og Jacob, Devorahs svoger lusker stadig i bakgrunnen og er sikker på at hun har urent mel i posen. Devorah dras mellom kjærligheten til familien og alle de ukjente følelsene som har oppstått etter hun møtte Jaxon. Og Jaxon på sin side er besatt av Devorah, alt han vil er at de skal rømme og starte et liv sammen, selv om de bare er 16. 

Det er flere grunner til at denne boka fungerer så godt. Det at paret må møtes i all hemmelighet og at Devorah risikerer alt ved å møte Jaxon gjør boka spennende.I tillegg er den velskrevet og morsom, Devorah og Jax har hver sine stemmer, og personlighetene deres kommer godt fram. Og selv om bakteppet er en ulykkelig forelskelse handler boka vel så mye om å bli voksen og om å finne seg selv. 

Denne kan trygt anbefales til John Green-fans, og til alle som vil ha en spennende og lettlest ungdomsbok.

Not that kind of girl av Lena Dunham

Bildet er henta fra www.randomhouse.com

Lena Dunham er i vinden for tida. Hun er ung og kul og folk liker henne fordi hun er ærlig og oppriktig om det som for mange kanskje er litt vanskelig å snakke om; kropp, sex, overvekt og psykiske lidelser.

De aller fleste som har lest eller vurderer å lese denne boka har sikkert sett tv-serien Girls, som er skrevet og regissert av Dunham, og er antakeligvis kjent med kleinhetsfaktoren i serien. Denne er også temmelig gjeldene i boka, og for meg som har temmelig lav flau-terskel, ble det til at jeg leste boka litt som jeg ser på serien: litt vendt bort fra skjermen og med hyppige pauser. 

Det er ingen tvil om at Lena Dunham kan skrive. Hun skriver om oppvekst, foreldrene, søsteren, venninnene, New York, om å gå i terapi og om forskjellige forhold hun har hatt. Boka er temmelig utleverende, og jeg tar meg selv i å lure på om hun har klarert med de hun skriver om før boka ble gitt ut, eller om hun bare har kjørt på fordi hun føler det er viktig å fortelle historien sin. Noen ganger tenker jeg at hun kanskje er i overkant selvopptatt, og andre ganger tenker "yes, dette er helt spot on". For eksempel når hun snakker om å være i et forhold selv om man ikke er lykkelig i det forholdet: 

When someone shows you how little you mean to them and you keep coming back for more, before you know it you start to mean less to yourself.

Dette er jo supersant, og jeg tror det er nettopp dette som gjør at damer som Lena Dunham, Caitlin Moran og Amanda Palmer er viktige stemmer for vår tid, fordi de tør å konfrontere oss med det alvorlige og og litt skumle.

Det er mange bra tekster i boka, men helhetlig fremstår den som noe uferdig. Noe er reine essays, noe er lister over forskjellige ting, noe er usendte e-poster og noe rett og slett litt i overkant eh... selvsentrert. Men alt i alt liker jeg det hun skriver. Dette er pute-tv i bokform.