Harehjerte av Ingrid Melfald Haredal

Bildet er hentet her

Denne romanen handler om det indre livet på en institusjon som skapes både av de ungdommene som er innlagt og av de voksne som jobber der. På de tretten rommene bor det tretten like forskjellige ungdommer. De er der av forskjellige grunner: noen vil bare gjemme seg bort og andre vil bli sett.

Forfatteren selv beskriver ungdommers oppvekst på institusjon slik:

Ungdommene på institusjonen er tidlig utviklet, erfaringene deres har gjort dem modnere enn sin egentlige alder. Hos noen kan man se det i rastløsheten, i måten de står og går på, som om kroppen hele tiden ligger et skritt foran. Andre er keitete, som om barnet i dem fremdeles holder igjen. (…) For noen dreier alt seg om å bli sett; andre vil bare forsvinne.                                    Ingrid M.Hafredal/Harehjerte

Vi møter også de ansatte og får del i deres liv fyllt av oppturer og nedturer. En anmelder mente at boken totalt sett er så innsiktsfull og reflektert at den kunne vært en dokumentar. Det er jeg helt enig i.

For meg som leser er «Harehjerte» en nær og sterk påminnelse om hvor vanskelig et ungdomsliv kan være, og hvor avgjørende det er å bli sett og bekreftet. 

-Kristin-

Hafredal, I. M. (2017). Harehjerte. Oslo: Oktober.

I’m a girl, it’s fantastic av Ida Eva Neverdahl

Hentet fra: www.jippicomics.com

I denne tegneserien finner vi fire historier som utforsker hvordan det er å være kvinne i dagens samfunn. Hun utforsker emner som evig kreativitet kroppspress og anoreksia, prostitusjon, menstruasjon og undertrykkelse. I en god blanding av fantasi og virkelighet skaper hun bilder som gir et kraftfullt og dystert innblikk i hvordan det kan føles å være kvinne. I fortellingen om anoreksi fremstilles f.eks. sykdommen som et monster som overskygger alt annet.

Tegneserien føles veldig abstrakt og samtidig konkret når man leser den. Abstrakt i form av tegningene, men konkret i form at innholdet i fortellingene. Problemstillingene som personene møter er helt klart aktuelle i dagens samfunn. Jeg likte tegneserien veldig godt og synes det er interessant å se hvordan grensene tøyes med form og innhold.

Hver gang du forlater meg av Linnéa Myhre

Bildet er henta fra www.tiden.no

Forlaget omtaler dette som Myhres tredje roman, men her må jeg si meg uenig. De siste åra har forlagene vært mildt sagt rundhåndet med begrepet roman, men don't get me started. Jeg tenker at dette er Myhres første roman. 

Denne boka handler om karakterene hun: danser, bulimiker og emosjonelt ustabil (har ikke sjekka ICD-10, men tror det stemmer ganske bra) og han: musiker, dust og manipulator. 
Han har forlatt henne, men vender stadig tilbake. Hun er sikker på at hun ikke kan leve uten han, men samtidig har hun det ikke bra når de er sammen. Han forlater henne igjen og igjen, og hun blir stadig mer avhengig av han, mer desperat og mister seg selv mer og mer. 

Jeg var godt over gjennomsnittet begeistra for de to første bøkene til Linnéa Myhre. De var rå, brutale, sykt morsomme og uendelig såre. Denne boka forsøker å være alt dette men også å stå på helt egne bein, og det var kanskje det som gjorde at jeg ikke likte den så godt. Den skarpe stemmen jeg likte så godt er liksom skrudd ned, noen har trykka på mute-knappen. Jeg har lest denne historien før, to ganger, men den var bedre da. 

Når det er sagt, så tror jeg allikevel denne kan passe for elever som har likt de to andre bøkene hennes og som er interessert i psykiske lidelser.

Kjære av Linnéa Myhre

Bildet er henta fra www.tiden.no

Kjære er en bok om uønskede karvefrø i rødbetelaken, om taco, om å ha et anstrengt forhold til mat, om kjærlighet, om leverpostei, usikkerhet, suketter og uhøflige restaurantansatte. Og om å være psykisk syk, da. Og om så uendelig mye mer. Den er både ekstremt morsom og veldig trist. Og ikke minst utrolig ærlig. Dette er en bok du leser på et par timer, men innholdet blir med deg lenge. 

Boka består av brev. Brev til matvareprodusenter. Brev til undulaten. Brev mammaen. Brev til pappaen. Brev til psykologer. Brev til bloggleser som insisterer på at det er kult å ha en spiseforstyrrlese.

Jeg kjenner at jeg sliter litt med å sette ord på hvor bra dette er, så jeg tar snarveien og siterer i steden litt fra brevet til rødbeteprodusenten:

"På toppen av det hele, har jeg nettopp fått meg kjæreste, som til min store sorg og glede også liker leverpostei med rødbeter. Uten karvefrø. Tror jeg. Siden det er jeg som er den mer erfarne i faget, er det naturlig at jeg smører hans brødskiver også. Egentlig mest fordi jeg insisterer, da. Innerst inne tror jeg ikke han ville kommet til å fjerne karvefrøene hvis det var opp til ham, men det betyr ikke at han ikke synes det er irriterende, han også.

Jeg holder oppriktig talt ikke ut tanken på at jeg kanskje blir stående i totalt 180 timer det kommende året og pirke karvefrø ved kjøkkenbenken. Dere må redde meg."

 

Lighter than my shadow av Katie Green

Det var Ingrid som tipsa meg om denne tegneserien. Tykkelsen er en motvekt til temaet, som er spiseforstyrrelser. 

Katie er ei vanlig jente, har vanlige venner, gjør vanlige ting. Hun drømmer seg ofte bort og tegner, tegner og tegner. Også glemmer hun å spise. Eller syns det er unødvendig å spise. For da får man jo ikke tid til alt man vil gjøre, liksom. Katie blir etter hvert kroppsfiksert og treningsfiksert. Hun får dårlig samvittighet for alt hun spiser, gjemmer mat og kaster mat. Foreldrene blir bekymret. Hun havner på sykehus, og kommer så til en psykolog som skal hjelpe henne med å få bukt med spiseforstyrrelsen. Katie føler hun får lite ut av samtalene, og begynner i stedet å gå til en healer. Hun utvikler et tett vennskap til healeren og familien hans, og blir etter hvert så frisk at hun kan begynne på skolen igjen, ta avgangseksamen og begynne å studere. Men er spiseforstyrrelsen egentlig borte?

Jeg har sagt det før, og sier det igjen, tegneseriesjangeren er helt overlegen når det kommer til å skildre tanker og følelser. På grunn av den derre opphavsretten og sånn kan jeg bare fortelle, og ikke vise, hvor fantastiske tegningene er og hvor godt de illustrerer sykdommen, men jeg håper mange vil lese denne. En skikkelig tegneserieperle om et vanskelig tema.