Johnny er fra New Jersey, Kari er fra Oslo. De møtes i New York på 50-tallet, forelsker seg og gifter seg. De får to døtre, Ann og Vera, og idyllen er et faktum. Helt til en gal mann kjører inn i huset deres og Ann og Vera blir drept. Alt kan ikke repareres. Johnny og Kari trenger forandring og flytter til Oslo. Johnny kveles av mørket og kulda, Kari låser seg inne i seg selv. Ett år etter får de datteren Marita. Kan Marita være et lyspunkt i mørket? Eller minner hun dem bare om Ann og Vera?
Dette er en sterk roman om to voksne mennesker som opplever det verste av det verste, om et barn som må leve med foreldrenes sorg over de døde søstrene hun aldri fikk bli kjent med, og om å prøve å reparere noe som aldri kan bli helt igjen. Det nære forholdet mellom Marita og faren, og den stadig voksende avstanden mellom Kari og Johnny er rørende skildret. Johnny finner en viss glede i musikk, Bruce Springsteen surrer igjen og igjen på platespilleren, og Kari finner ikke glede i noen ting, men tung sminke, trange klær, pub og vodka gjør livet litt lettere å leve. Dette er en sånn bok der man bare venter på det neste triste som skal skje, men samtidig klarer i hvert fall Johnny og Marita og finne såpass mange lyspunkter at det ikke blir fullstendig svart. Så godt skrevet at man får vondt i hjertet på en god måte.
