Ut av skyggene av Shazia Majid

Etter å ha sett et intervju med forfatteren av denne boka bestemte jeg meg for å lese den. Shazia Majid er journalist og født i Norge med pakistansk bakgrunn. Hun beskriver her sin oppvekst, men først og fremst så handler boka om hennes mor. Moren som kom til Norge for å gifte seg og stifte familie. Som ikke visste noe særlig om Norge, og som definitivt ikke snakket språket. Om hvordan hun og mannen jobbet hardt og gjorde alt for at døtrene skulle ha optimale oppvekstvilkår. Jeg leser denne boka som en datters kjærlighetserklæring til sin mor for måten hun brøytet vei slik at døtrene kunne leve gode liv i Norge vel utdannet og som deltakere i samfunnet på alle plan. Boka beskriver også tydelig hvordan moren aldri gir slipp på sin kjærlighet til landet eller byen hun vokste opp i.

"Kjærligheten til Pakistan renner gjennom årene mine, for den bor i kroppen til min mor. Oslo har vært hennes hjem i snart femti år, men hjertet hennes har alltid vært i Rawalpindi, millionbyen nord i Pakistan hvor hun ble født i 1950" (Majid, 2019, s. 14)

Personlig synes jeg at boka er litt omstendelig i måten den behandler temaet innvandrerkvinners lange vei mot likestilling på. Jeg vil allikevel anbefale alle å lese den som et innspill i integreringsdebatten. Den er solid faglig fundamentert, og personlig lærte jeg masse om denne blinde flekken i norsk historie.
-Kristin-

Majid, S. (2019). Ut av skyggene: den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner. Oslo: Aschehoug.

Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof

Den boka her er det nesten litt skummelt å blogge om ettersom den handler om såkalt hverdagsrasisme og jeg blir litt redd for å si noe feil. Jeg tror ikke det er meningen at man skal bli redd for å si noe feil, men det er bestemt meningen at man skal tenke litt over hvordan man snakker til andre.

Så boka handler altså om dårlig oppførsel og kommentarer som Camara får slengt sin vei fordi hun har flere pigmenter enn gjennomsnittet.  Mye av det er ikke ment vondt, selvsagt, men har det egentlig noe å si? Er det lov å være sleivete selv om man ikke mener å være slem? Hun skriver om alle gangene hun må forklare hva som er innafor og ikke. Om å måtte oppdra folk til å ikke være
hverdagsrasister på en vennlig og pedagogisk måte - for man vil jo ikke lage bråk.

Kanskje er hun litt for sint, men kanskje er det også helt på sin plass når man må gjenta seg selv i det uendelige? Noen av opplevelsene hennes er helt skandaløse, mens andre er mer av "såpass må du tåle" typen. Men hvem er det som skal bestemme hvor mye man bør tåle? Poenget tror jeg, må være at tilsammen er det alt for mye og alt for ofte. Det er nesten så man ikke vil tro det og det er også en av redslene hennes, at vi skal oppfatte henne som sutrete og klagete. Det gjør jeg ikke, jeg syns det er en viktig bok og håper mange av våre elever leser den.

Jeg likte spesielt godt en av bokens siste setninger "Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman (Joof, 2018, s. 93).

Joof, C. L. (2018). Eg snakkar om det heile tida. Oslo: Samlaget.

-Anne Brit-

I am thunder av Muhammad Khan

15 år gamle Muzna en en vanlig muslimsk tenåring. Hun bor i London sammen med sine pakistanske foreldre som vokter henne strengt. De er veldig opptatte av hva andre i det pakistanske samfunnet synes og tenker om dem. Dette gjør at de oppdrar Muzna strengt. De ønsker også at hun skal utdanne seg til lege, noe Muzna vet at hun aldri vil bli. Hun elsker å skrive og vil gjerne bli forfatter.

Faren mister plutselig jobben og familien må flytte og Muzna bytte skole. Her møter hun Arif, en drøm av en gutt som hun er sikker på at er altfor fin for henne.

Ting utvikler seg kjapt, og snart er Muzna viklet inn i et nett som har som mål å radikalisere henne og sende henne til Syria som mulig kone og rugekasse for fremtidige ISIS- krigere.

Hun står overfor viktige valg. Vil hun angi og avverge et mulig terroristangrep i London eller skal hun velge kjærligheten til Arif?

Denne boka slukte jeg. Den tar opp veldig interessante og aktuelle problemstillinger som jeg tror mange unge gutter og jenter står oppi, også i Norge. Hvor går skillet mellom kulturelle koder og religion? Hvilket land bør man føle seg mest forpliktet til å hjelpe, det man er født i eller det man lever i i dag?

Muzna er en sterk ung britisk kvinne, og jeg elsket å lese om hennes reise gjennom et års tid i tenårene. Boka vil passe veldig godt til våre unge flotte elever med en annen religion og opphav enn det tradisjonelle norske. Her er det helt sikkert mye å kjenne seg igjen i. For meg bidro boka til økt forståelse for hva det vil si å være ung muslimsk kvinne i dag. Som alle andre tenåringer så handler det om å finne seg selv, hvem man er i familien sin og hvem man er i verden. Jeg føler meg litt klokere etter å ha lest denne.

Anbefales herved.

-Kristin-
Khan, M. (2018). I Am Thunder. London, UK: Macmillan Children's.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei har fått mye omtale i media og har vunnet Tarjei Vesaas' debutantpris.
Jeg skjønner godt at boken har fått bred dekning, for den er veldig bra! Kort fortalt følger vi to gutter, Mo og Jamal,  bosatt i Tante Ulrikkes vei på Stovner som deltar i en undersøkelse som skal kartlegge oppvekstvilkårene for minoritetsungdom i Groruddalen. Gjennom e-poster og lydopptak de to sender inn får vi et innblikk i hva som skjer i guttenes hverdag i perioden 2001-2006.

De to guttene har både lik og ulik hverdag. De lever i det samme miljøet og går på den samme skolen, men der Mo har god støtte hjemmefra og gjør det bra på skolen, har Jamal en trøblete familiesituasjon og mye mindre støtte hjemmefra. Han må  ta en stor del av ansvaret for det som skjer hjemme og følge opp sin lillebror, selv om han har mer enn nok med seg selv. I deler av boken flettes historiene sammen og vi får se hvilket syn de to guttene har på hverandre.

Der ting stort sett ordner seg for Mo, selv om det etter hvert ikke går helt på skinner der heller, er det flere kjepper i hjulene for Jamal. (Spoiler følger) I en periode får han jobb og hjelp i en moské og da vi tror at ting endelig skal ordne seg får moskeen heftig kritikk fra samfunnet  for å ha invitert ekstremister og Jamals lyse fremtid smuldrer opp foran øynene våre.  Den fortvilelsen han opplever overføres rett til meg og jeg lever meg skikkelig inn i det! Egentlig vil jeg stikke til Stovner og hjelpe han litt på vei.

Jeg likte begge karakterene veldig godt og tenker at de fremstår som en veldig realistisk og tidstypisk oppvekstroman selv om handlingen ligger helt tilbake til 2006. Denne boken bør leses av de fleste tenker jeg, fordi den gir et godt bilde av situasjonen til mange ungdom og spesielt hvordan det er å være dratt mellom flere kulturer og forventinger. Vi har kjøpt den inn som klassesett og håper at mange Mailandelever får mulighet til å lese om Mo og Jamal. Det må nevnes at jeg i starten sleit litt med kebabnorsken  og måtte spørre min kollega Assad om noen av ordene. Jeg la ikke merke til at det var ordbok bakerst i boka:)

Shakar, Z. (2018). Tante Ulrikkes vei: roman. Oslo: Gyldendal.

-Anne Brit-