Fra vinterarkivene av Merete Lindstrøm

Bildet er henta fra www.oktober.no

I denne boka møter vi Merethe og mannen Mats, som har flyttet fra byen og ut på landet. Merethe skriver om kjærligheten til Mats, om sorgen over tilstanden han befinner seg i, avhengighet og depresjon, dødsønsket og ønsket om å leve. Alt hun prøver å holde oppe rives ned, og innimellom kapitulerer de begge, for så å hente seg litt inn igjen.

Dette er en personlig og mørk roman. Ikke direkte lettlest, men fascinerende og vond. Det er noe med håpløsheten i Merete Lindstrøms karakterer som gjør at jeg blir sint, jeg skulle ønske jeg kunne hoppe inn i fortellingen og skrike "skjerp dere, herregud, hvordan kan dere leve sånn, få hjelp, gjør hva som helst, men ikke dette". Tidligere har jeg lest Dager i stillhetens historie, og satt igjen med noen av de samme følelsene, men denne var enda mer tankevekkende og gjorde meg mer uvel.

Vingebelastning av Helga Flatland

Bildet er hentet fra www.aschehoug.no

Andreas er sykemeldt. Og har fått antidepressiva av legen. Men han vet ikke om det hjelper så mye. Føler han seg bedre, verre eller akkurat som før? Og hvorfor har han det slik? Kan han skylde på foreldrene, jobben eller samboeren? Gjennom samtaler med psykologen forsøker Andreas å finne svar på hvorfor han er deprimert. Tilbakeblikk på barndom, ungdom og studietid gir et bilde av Andreas liv og hans forhold til familie, venner og kjæreste. 

I ettertid opplever Andreas at foreldrene hans var lite engasjerte i han. Noe av det faren engasjerte seg i var modellflybyggingen som var en aktivitet Andreas var veldig opptatt av som ung, noe som gjenspeiler seg i tittelen på boka. Som ungdom hadde Andreas en traumatisk opplevelse med en eldre jente som han egentlig aldri har tatt tak i, og han sliter med å forholde seg til det når han i voksen alder tenker tilbake på opplevelsen. 

For meg virker det som noe av Andreas problem er at han gjerne vil finne noe eller noen å skylde på. Foreldrene er for distanserte, jobben er for krevende og kjæresten forstår han ikke. Å gå i seg selv er derimot ikke noe Andreas er så interessert i. Han har kanskje også litt for store forventninger til hva psykologen og pillene kan fikse. 

Helga Flatland skriver godt og engasjerende. Jeg føler med hovedpersonen, det er tydlig at han sliter, men jeg blir også irritert og provosert av hvordan han har lite forståelse for andre menneskers situasjon.  

Ulveøya av Lajla Rolstad

Bildet er henta fra www.gyldendal.no

Etter siste innleggelse på psykiatrisk får Lajla beskjed om at hun må belage seg på et liv med medisiner og uten de største følelsesmessige belastningene.

Et par år seinere bestemmer Lajla seg for å reise til Canada. Hun får seg vaktmesterjobb på en øy der folk lever i en slags hippietilværelse. Hun får venner der, føler seg hjemme blant alle folka som lever "off the grid". Hun prøver å skrive, men mest av alt prøver hun bare å være, å kjenne på at det er godt å være i ett med naturen og fri fra byens kjas og mas og alle krav som stilles i "virkeligheten". Når halvåret som vaktmester er omme reiser hun hjem igjen. Året etter har hun spart opp nok penger til flybillett igjen, og reiser på roadtrip i Canada. 

Dette var en bok som overraska meg. Jeg er jo en sånn som er over gjennomsnittet opptatt av innlagt vann og annen luksus, og annet enn en kort karriere som speider på 90-tallet har jeg ikke tilbragt så mye tid ute i "natturn". Men det fikk jeg lyst til etter å ha lest denne. Det er noe med stemninga i boka, kombinert med hvor frie alle karakterene er som gjør dette til en rolig og tankevekkende leseopplevelse. 

Min mor sier av Stine Pilgaard

Bildet er hentet fra forlagets nettside:
http://pelikanen.no

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.

Romanen består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.

 Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.

 Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.

Dette er både en underholdende og en alvorlig bok. Den er lett å lese og har korte kapitler, og kan anbefales til mange. Temaet å jobbe seg ut av kriser er evig aktuelt.

Forfatteren er dansk, og boka er hennes debutroman.

Not that kind of girl av Lena Dunham

Bildet er henta fra www.randomhouse.com

Lena Dunham er i vinden for tida. Hun er ung og kul og folk liker henne fordi hun er ærlig og oppriktig om det som for mange kanskje er litt vanskelig å snakke om; kropp, sex, overvekt og psykiske lidelser.

De aller fleste som har lest eller vurderer å lese denne boka har sikkert sett tv-serien Girls, som er skrevet og regissert av Dunham, og er antakeligvis kjent med kleinhetsfaktoren i serien. Denne er også temmelig gjeldene i boka, og for meg som har temmelig lav flau-terskel, ble det til at jeg leste boka litt som jeg ser på serien: litt vendt bort fra skjermen og med hyppige pauser. 

Det er ingen tvil om at Lena Dunham kan skrive. Hun skriver om oppvekst, foreldrene, søsteren, venninnene, New York, om å gå i terapi og om forskjellige forhold hun har hatt. Boka er temmelig utleverende, og jeg tar meg selv i å lure på om hun har klarert med de hun skriver om før boka ble gitt ut, eller om hun bare har kjørt på fordi hun føler det er viktig å fortelle historien sin. Noen ganger tenker jeg at hun kanskje er i overkant selvopptatt, og andre ganger tenker "yes, dette er helt spot on". For eksempel når hun snakker om å være i et forhold selv om man ikke er lykkelig i det forholdet: 

When someone shows you how little you mean to them and you keep coming back for more, before you know it you start to mean less to yourself.

Dette er jo supersant, og jeg tror det er nettopp dette som gjør at damer som Lena Dunham, Caitlin Moran og Amanda Palmer er viktige stemmer for vår tid, fordi de tør å konfrontere oss med det alvorlige og og litt skumle.

Det er mange bra tekster i boka, men helhetlig fremstår den som noe uferdig. Noe er reine essays, noe er lister over forskjellige ting, noe er usendte e-poster og noe rett og slett litt i overkant eh... selvsentrert. Men alt i alt liker jeg det hun skriver. Dette er pute-tv i bokform.

Kjære av Linnéa Myhre

Bildet er henta fra www.tiden.no

Kjære er en bok om uønskede karvefrø i rødbetelaken, om taco, om å ha et anstrengt forhold til mat, om kjærlighet, om leverpostei, usikkerhet, suketter og uhøflige restaurantansatte. Og om å være psykisk syk, da. Og om så uendelig mye mer. Den er både ekstremt morsom og veldig trist. Og ikke minst utrolig ærlig. Dette er en bok du leser på et par timer, men innholdet blir med deg lenge. 

Boka består av brev. Brev til matvareprodusenter. Brev til undulaten. Brev mammaen. Brev til pappaen. Brev til psykologer. Brev til bloggleser som insisterer på at det er kult å ha en spiseforstyrrlese.

Jeg kjenner at jeg sliter litt med å sette ord på hvor bra dette er, så jeg tar snarveien og siterer i steden litt fra brevet til rødbeteprodusenten:

"På toppen av det hele, har jeg nettopp fått meg kjæreste, som til min store sorg og glede også liker leverpostei med rødbeter. Uten karvefrø. Tror jeg. Siden det er jeg som er den mer erfarne i faget, er det naturlig at jeg smører hans brødskiver også. Egentlig mest fordi jeg insisterer, da. Innerst inne tror jeg ikke han ville kommet til å fjerne karvefrøene hvis det var opp til ham, men det betyr ikke at han ikke synes det er irriterende, han også.

Jeg holder oppriktig talt ikke ut tanken på at jeg kanskje blir stående i totalt 180 timer det kommende året og pirke karvefrø ved kjøkkenbenken. Dere må redde meg."

 

Og været skiftet og det ble sommer også videre av Pedro Carmona-Alvarez

Hva skjer med et menneske som opplever en sorg som er så stor at den overtar hele livet? Hvordan går det med de som skal være de nærmeste? Det handler boka Og været skiftet og det ble sommer også videre av Pedro Carmona-Alvarez om.



Her kommer det en spoiler, for det går ikke an å fortelle om boken uten å røpe en av hovedhendelsene: Et ungt ektepar opplever sorgen ved å miste begge barna sine. Det i seg selv er jo så utenkelig vondt at det gjør fysisk vondt å lese den delen av boka. Sikkert fordi jeg er mamma selv. Så hva skjer etter noe slikt? Kan man starte på nytt da og klare den enorme oppgaven det er å skape en ny familie? Boken er en blanding av historien til faren i familien hvis voksenliv startet så rosenrødt og kjærligheten var så sterk, men hvordan går det nå? Den andre delen av historien fortelles av datteren de får etter ulykken. Hun vet litt om fortiden, men hun er også skånet for mye. Kan man forstå hvorfor ting er som de er? Hjelper det noe om man forstår? Det er en oppvekstroman som skildrer hvordan det er å vokse opp med en ustabil mor (og hvem kan vel klandre henne?) og det er historien om en mann som mister det «gode»livet han hadde, og som på mange måter gjør sitt beste, uten at det nødvendigvis blir så bra. Er det lov at alle svikter, eller må man ta seg sammen og gjøre så godt man kan? Jeg skal ikke røpe mer av handlingen annet enn at jeg likte boken samtidig som den var vond å lese, og jeg er helt sikker på at handlingen lett kan knyttes til problemstillinger og skoleoppgaver:)

Carmona-Alvarez, P., Carmona-Alvarez, Pedro. (2012). Og været skiftet og det ble sommer og så videre: roman. Oslo: Kolon Forlag.

-Anne Brit-

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Bildet er hentet fra www.aschehoug.no

Hovedpersonen er ferdig med videregående og flytter på hybel for å studere. «Jeg flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt» (s.7). Til å begynne med humrer jeg litt over jenta, som forteller ærlig og rett fram om hvordan hun etter skolen «forstår sine begrensninger» (s.5) selv om hun har lært at man har valgmuligheter og kan bli akkurat hva man vil.  Men snart viser hun seg urovekkende handlingslammet og likegyldig også i sin nye tilværelse.

Kjæresten støter hun fra seg ved sin tafatthet og redsel for å bli såret. Hun slutter å studere og lever på eksistensminimum ved hjelp av penger fra Lånekassen, mens hun murer seg inne på hybelen og lyver til foreldrene om hvor bra det går med henne både sosialt og i studiene. Hun føler bare forakt for andre mennesker og slipper ingen innpå seg. Det er vanskelig å leve opp til alle krav. Hun er fornøyd med å være middels, og bokas tittel er betegnende for holdningen hennes.

Heldigvis går det bedre etter hvert, når hun endelig lar en annen pirke en sprekk i skallet hennes og tør å gi slipp på noen av forsvarsmekanismene.

Boka har korte kapitler, de færreste er på mer enn 2 sider, og et friskt og muntlig språk. Den er skrevet i en naivistisk stil, er lett å lese og anbefales også av Leser søker bok.

Fallteknikk av Inga H. Sætre

                                                       Bildet er henta fra forlagets nettside

Rakel flytter hjemmefra for å gå siste året på videregående. Hun og bestevenninna Ingrid spiller i band og begynner på kampsport. Selv om livet tilsynelatende skal være bra, føler Rakel seg litt utafor, og plutselig skjer det noe som gjør at livet til Rakel blir drastisk forandret.

Jeg leste denne tegneserien som en roman. Det vil si at jeg ikke tenkte så veldig over at det var en tegneserie. Rakel er til tider en ganske ordknapp frøken, men der hun sier/tenker lite kommer tegningene henne til unnsetning. Inga H. Sætres strek er både som en knyttneve i magen og gåsehud på en gang. Tekst og tegninger skildrer utrolig godt hvordan det er å være ung, ha venner men samtidig føle seg utafor, være hjelpeløs, og å miste kontrollen. Dette er ikke noen «happy go lucky»-bok, men forfatteren balanserer det triste og det fine, det såre og det fortvilende, og klarer å beskrive en vond situasjon uten at det blir for trist.

Jeg kommer til å anbefale denne boka til elever som vil skrive om temaet oppvekst i fordypningsemnet. Og til alle som liker en god tegneserie og/eller roman.