Bildet er henta fra www.oktober.no
I denne boka møter vi Merethe og mannen Mats, som har flyttet fra byen og ut på landet. Merethe skriver om kjærligheten til Mats, om sorgen over tilstanden han befinner seg i, avhengighet og depresjon, dødsønsket og ønsket om å leve. Alt hun prøver å holde oppe rives ned, og innimellom kapitulerer de begge, for så å hente seg litt inn igjen.
Dette er en personlig og mørk roman. Ikke direkte lettlest, men fascinerende og vond. Det er noe med håpløsheten i Merete Lindstrøms karakterer som gjør at jeg blir sint, jeg skulle ønske jeg kunne hoppe inn i fortellingen og skrike "skjerp dere, herregud, hvordan kan dere leve sånn, få hjelp, gjør hva som helst, men ikke dette". Tidligere har jeg lest Dager i stillhetens historie, og satt igjen med noen av de samme følelsene, men denne var enda mer tankevekkende og gjorde meg mer uvel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar