Lyden av asfalt av Yngve Kveine

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmer og bli voksen.

 

Jeg er ikke redd for mørket av Karine Nyborg

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT. En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret ...

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie. Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette. Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner litt om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne konflikter kan forstyrre barnas liv.

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

Bildet er hentet fra schibstedforlag.no

Debutanten Ida Løkås vant Schibstedts manuskonkurranse med denne boka og har fått mye positiv omtale.

Historien er egentlig på mange måter trist. Men den er fortalt på en vakker måte, og miljøet og personene framstår som ekte. Det er også mange glimt av medmenneskelighet og varme.

Det handler om oppvekst under vanskelige kår i våre dagers London. Hovedpersonen er en 14 år gammel gutt, Jamie, som bor i slumområdet Little Venice, på feil side av elva. Han bor sammen med moren og hennes stadig skiftende kjærester, som flytter inn og ut. Det er en del vold i hjemmet – ikke alle kjærestene er helt gode. Men forholdet mellom Jamie og mora er varmt og nært, og de har sterk omsorg for hverandre. Jamie er nok mer voksen enn hans fysiske alder skulle tilsi. Han er glad i å tegne og har skisseblokk med seg når han er ute. Ellers henger han med kompisene og tenker at lite og ingenting skjer i nabolaget der han bor. Men det gjør det.

Den litt tuslete naboen Mr. Allen med ”pedobrillene” dukker opp, ”[…] en litt halvgammel fyr som ingen kjenner, men som alle baksnakker” (s.6) Kompisene mobber Mr. Allen, men Jamie tar sjansen på å bli kjent med han, og det viser seg at han driver med fotografering og har sans for kunst og detaljene i omgivelsene, akkurat som Jamie. Måten forfatteren skildrer disse møtene på, gjør at leseren lenge stusser på om det faktisk hefter noe suspekt ved Mr. Allen, i og med pedo-ryktene og fotograferingen. Fin beskrivelse av hvordan ondsinnede rykter ødelegger.

Jamie blir også kjent med den 19 år gamle Ariel, som bor i kjelleren. Han lyver på alderen og opplever en romanse med henne. Forfatterens beskrivelser av Jamies følelser og erotiske erfaringer framstår også veldig troverdig og ekte.

Ellers hører vi om gjenger, festing og slåssing, småkriminalitet og vold. Heldigvis viser Jamie selv modenhet og personlig styrke og tar et voksent valg mot slutten av boka. Dermed framstår han som en helstøpt person, som det er håp for til tross for den triste tilværelsen han sliter med i oppveksten.

Tom Egeland anmeldte boka i VG og kalte den ”en perle av en debutroman”. Han mente at bokas styrke først og fremst ligger i språket. Sjekk bare den poetiske tittelen... Forfatteren har en tone som kler temaet.