En tenkt fortelling om et barn. Lydighetsprøven av Bjørn Ingvaldsen

Bildet er hentet fra www.gyldendal.no

I boken møter vi Alvis på 11 år. Lille Alvis, som de kaller for Alvis Piss fordi han ikke klarer å holde seg og som er liten og leker med de små barna. Alvis som er lett og lure for de store barna og klarer ikke gjennomskue at de bare vil ha han til å gjøre dumme ting, som å stjele øl på butikken.

Alvis har ingen å prate med, bortsett fra mormoren som er på kirkegården. Derfor er han ganske opptatt av døden og tenker mye på dette. "Kan de døde fremdeles tenke"? Interessen for de døde øker, når moren får seg ny kjæreste, Duncan som jobber på arkeologisk museum. Alvis får være med på utgravninger og se på at de graver ut skjeletter av et gammelt munkekloster. De finner fort ut at Duncan har store problemer med å styre sinnet sitt, han kan bli svært voldelig og slår både Alvis og moren.

"Jeg lå på gulvet i gangen utenfor rommet mitt, mamma ropte at Duncan måtte slutte. Duncan gikk ut. Mamma gikk inn på kjøkkenet. Så kom hun ut i gangen igjen. Hun grein. Jeg grein også. Mamma sa jeg skulle gå på rommet mitt. Det gjorde vondt i armen da jeg reiset meg. Jeg hylte. Mamma sa jeg ikke skulle skrike. Jeg grein. Duncan kom inn igjen. Han var sint."

Lydighetsprøven s. 89

Alvis blir sviktet av alle. Av moren, legen og skolen. Moren skylder på han for at Duncan blir sint. Ingen merker hvordan han det hjemme og på fritiden. Boken er gjennomgående trist, med en dyster stemning og vi får medfølelse for lille Alvis hele veien. Vi ser alt gjennom hans naive og observerende øyne, men gjennomskuer selv bøllene og Duncan og føler hvor hjelpeløs Alvis er. Slutten på boka kommer alikevel som en overraskelse.

Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr

Bildet er hentet fra www.pantagruel.no

Marie-Laure vokser opp i Paris alene med faren sin. Faren er låsesmed på naturhistorisk museum. Når krigen bryter ut flykter de ut til kysten til St. Malo hvor farens onkel bor. Med seg har låsesmeden en edelsten, men er det selve diamanten? 

Werner vokser opp på barnehjem i en gruveby i Tyskland. Det er ikke mange valgmuligheter for en gutt som han, han må arbeide i gruvene eller læres opp til å bli en av Hitlers unge soldater. Werner har et spesielt talent for å reparere radioer, noe som gir han en viktig rolle i hæren.

Radioer og radiosendinger går som en rød tråd gjennom bøkene og binder historiene sammen. De knytter sammen skjebnene til Werner, hans søster, Marie-Lure og hennes onkel. 

Marie-Laure er blind. Men faren bygger en liten modell av kvartalene de ferdes i i Paris så hun kan kjenne seg fram og memorere hvor hun skal gå. I St. Malo gjør faren det samme, og ved hjelp av modellen blir Marie-Laure godt kjent med landsbyen. Hun knytter seg også til onkelen og husholdersken hans og sammen blir de en del av motstandskampen.

Werner reiser noe tvilende fra barnehjemmet, den hyggelige franske bestyrerinnen og søsteren. Han kommer seg gjennom prøvene på soldatopplæringen for unge gutter og havner etterhvert i krigen selv om han er veldig ung. Werner seg underveis mye nazistene gjør som han ikke er enig i, men har hverken tør eller klarer å stå imot. 

Boka er lettlest med korte kapitler og mye luft, så den er ikke så lang som den ser ut til å være. Karakterene er lette å knytte seg til, og boka gir et bilde av hvordan det kan ha vært å være ung under krig både i Tyskland og i Frankrike. Dette er veldig underholdende, spennende, trist og engasjerende. 

Stasia av Peter Franziskus Strassegger

Bildet er hentet fra cappelendamm.no

Armin og Stasia bor hos mormor i Norge. Foreldrene deres driver en omreisende entreprenørvirksomhet i Europa. En dag kommer de for å hente barna sine. Det kommer frem at mormor er syk og ikke kan ta vare på dem lengre. De reiser gjennom Europa til Slovakia der faren og onkel Janko bygger et hus. Hos foreldrene blir Armin og Stasia utsatt for omsorgssvikt. Barna sover innelåst i bilen og det er mye fyll og krangling mellom de voksne. Av og til utvikler kranglingen seg til vold og slåssing.

Stasia er 15 år og på vei til å bli voksen. Hun vil tjene penger på egenhånd og rømme fra foreldrene. På en gjennomreise i Tyskland selger hun seg til menn på toalettene langs Autobahn. Armin drømmer om at han skal bli som henne bare han får hår i rompa. En dag forsvinner Stasia mens hun er på et toalett med en mann. Etter det blir Armins virkelig vanskelig å følge med på og det blandes inn mye fantasi i historien.

Det er Armin som har fortellerstemmen i boken. Vi får ikke vite hvor gammel han er, men i løpet av boken kommer han i puberteten og oppdager sin egen seksualitet. Det er barnets naive stemme som forteller, og med tanke på alt det mørke og triste som fortelles skapes det store kontraster mellom det som fortelles og det som faktisk skjer. Virkeligheten Armin skildrer er så brutal at det ikke er lett for leseren å skille mellom det som faktisk skjer, indre handling og Armins fantasier.

Historien provoserte meg, og jeg lurer på hvor mye misbruk og omsorgssvikt det er mulig å stappe inn på 168 sider? Tydeligvis mye! Men det at jeg får en reaksjon på boken er et kvalitetstegn for meg. Det er en godt fortalt historie som du skal være svært kald for ikke å bli beveget av.

Stasia er Peter Franziskus Strasseggers debut og er utgitt i serien 20 under 30 fra Cappelen Damm.