Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Bildet er hentet fra www.aschehoug.no

Hovedpersonen er ferdig med videregående og flytter på hybel for å studere. «Jeg flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt» (s.7). Til å begynne med humrer jeg litt over jenta, som forteller ærlig og rett fram om hvordan hun etter skolen «forstår sine begrensninger» (s.5) selv om hun har lært at man har valgmuligheter og kan bli akkurat hva man vil.  Men snart viser hun seg urovekkende handlingslammet og likegyldig også i sin nye tilværelse.

Kjæresten støter hun fra seg ved sin tafatthet og redsel for å bli såret. Hun slutter å studere og lever på eksistensminimum ved hjelp av penger fra Lånekassen, mens hun murer seg inne på hybelen og lyver til foreldrene om hvor bra det går med henne både sosialt og i studiene. Hun føler bare forakt for andre mennesker og slipper ingen innpå seg. Det er vanskelig å leve opp til alle krav. Hun er fornøyd med å være middels, og bokas tittel er betegnende for holdningen hennes.

Heldigvis går det bedre etter hvert, når hun endelig lar en annen pirke en sprekk i skallet hennes og tør å gi slipp på noen av forsvarsmekanismene.

Boka har korte kapitler, de færreste er på mer enn 2 sider, og et friskt og muntlig språk. Den er skrevet i en naivistisk stil, er lett å lese og anbefales også av Leser søker bok.