Dagene er gjennomsiktige av Mirjam Kristensen

 

En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der, og de er ikke der heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter (s.7)

Denne ulykken er rammen rundt romanen. Den er fortalt av den litt større søsteren, Sofie. Den første delen av romanen har et tydelig barneperspektiv. Sofie mister lillebroren sin Jonas, som ikke var helt slik som andre. Han var ofte i sin egen verden, og trengte mye tilsyn. Autisme er nevnt. Sorgen og tapet som hun selv opplever, og som hun opplever hos de vokse er vanskelig for henne å sette ord på. De voksne blir fjerne og ser ikke hennes behov. Spørsmål om skyld melder seg også. Det er en roman om en familie som blir satt på prøve, om den vanskelige veien videre. Et godt språk med mange metaforer, som for eksempel gjennomsiktighetsmetaforen i tittelen, og mange gode iakttagelser gjør den til en fin leseropplevelse.

Dette er Mirjam Kristensens debutroman som kom ut i 2000 og hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for den. Boka er ikke lenger i handel, men Fylkesbiblioteket har den, og den finnes digitalt på Bokhylla.no
http://www.nb.no/nbsok/nb/84b80a2cb7c7032fb14ed1a43bdc2011?index=0#3