Kom hjem av Mari Lindbäck

Bildet er hentet fra tiden.no

Katten min er borte.
Det er en sånn katt folk legger merke til. Den rødlige pelsen, trekantansiktet, den lyse snuta, de grønne smaragdøya.
Den er nydelig.
Silkemyk å ta på.
Jeg elsker den.

(s. [7])

Lisbeth slutta på skolen som 15-åring etter at mora forlot henne for å flytte til Thailand og realisere seg selv. Lisbeth kom aldri så langt som å ta videregående. Utslagsgivende for dette valget var et møte hos helsesøster der læreren og helsesøster vekslet blikk over hodet hennes. Hun gidder ikke være en som de voksne snakker om og "forstår seg på" bak ryggen hennes.

I stedet jobber hun nå som narko-kurer for en eldre fyr som kalles Svensken, så hun har til mat og husleie. Hun liker å være hans beste kurer og at han ser henne og setter pris på henne.

Det er stadig pakker som skal leveres eller varer som skal hentes i København. Da er Lisbeth student og har lærebøker i samfunnsgeografi liggende på togsetet ved siden av seg - er bare på vei til eller fra Asker "på besøk hos foreldrene". Streite klær og markeringstusj og penner i veska gjør forkledningen troverdig.

Til søsteren, som bor i nord sammen med faren deres, som Lisbeth aldri har kjent, forteller hun at hun jobber i dyrebutikk og tar opp fag fra videregående ved siden av. Det er ingenting i veien med fantasien, og hun juger svært overbevisende.

Fortellerstemmen i boka er altså Lisbeths egen, og hun er så overbevisende framstilt at man også som leser sitter og lurer på om man oppfatter hva hun egentlig sier og hva som faktisk er tilfelle.

Katten, som er blitt borte, er nok egentlig hennes eneste virkelige venn, selv om hun har et stort kontaktnett innenfor «bransjen» sin. Hun viser selvinnsikt idet hun forteller at hun nok ikke alltid var like snill mot den før den ble borte, og det angrer hun på. Da katten kommer til rette, er det imidlertid for seint. Den er påkjørt og så hardt skadet at den må avlives. Hun får den med hjem fra dyrlegen i en gul plastpose, men kaster den i en grøftekant før hun hopper på bussen og glemmer det hele.

I løpet av boka knytter hun seg imidlertid til den 12 år gamle datteren til Svensken, men ender opp med å bruke henne som kurer for å hevne seg på Svensken.

Vi får etter hvert vite en del om oppveksten. Det kommer tydelig fram at familien hører til nederst på samfunnets rangstige. Det er fattigdom og et ganske stusselig liv, husleie som kanskje ikke er betalt og en  tilværelse på tå hev, på huseierens nåde. Av moren sin har hun lært overlevelsesstrategier når verden blir vanskelig, og det har tilsynelatende aldri vært mangel på kjærlighet og omsorg, sånn som hun fremstiller det. Men som sagt aner man en undertekst, ett eller annet som ennå ikke har kommet til overflaten?

I alle fall framstår hun som temmelig avstumpet, bitter, kynisk og manipulerende, selv om hun savner å bli elsket for den hun er. Kanskje er det dette som er blitt hennes egentlige overlevelsesstrategi i en tilværelse preget av ensomhet, vold og vanskelige traumer.

Mot slutten skimtes  liksom et slags glimt av håp, idet hun tar sjansen på å innlede et forhold til narkolangeren Nolan og får litt etterlengtet ømhet. Han velger hennes side mot Svensken, som hun har kommet i konflikt med, og  datteren til Svensken melder seg selv til Barnevernet for å be om en ny familie. For henne er det kanskje håp.

Men for Lisbeths del er det jo bare samme historien om igjen…. Er kattens skjebne et forvarsel om hvordan det skal gå med henne til slutt? Dessverre er det vanskelig å se for seg at hun virkelig kommer hjem i dette livet, så deterministisk det enn kan høres.

Klassekampens anmelder karakteriserer boka som en naturalistisk roman (23.02.2013). Kanskje den kan brukes sammen med bøker av Amalie Skram i fordypningsoppgave?