Hirka har gått gjennom portene igjen, og har havnet i Dreysil. Hun er hos sitt eget folk, de blinde. Men er noen egentlig Hirkas folk? Hun føler seg (som vanlig, får vi kanskje si) utafor. Hun er frossen og sulten. Og skjønner fort at Skerri, som skal lede henne til familiens hus, har svært lite til overs for henne, faktisk virker det som hun regelrett hater henne, selv om de knapt kjenner hverandre.
Evna er borte fra Dreysil. Den har vært borte lenge. Hirka er håpet som skal lede de blinde i krigen mot Ymslanda for å befri Evna. Men for hva? For å skape enda større klasseskille i Dreysil enn det allerede er? For at det hun en gang kalte hjemme skal gå i oppløsning? I Ymslanda kjemper Rime sin egen kamp, og alt ser bare mer og mer svart ut.
Det er duket for krig, familiehemmeligheter, allianser. Spørsmål om tilhørighet og identitet. Og det er bra. Veldig bra. Presist, rått og vondt. Jeg har en soft spot for karakterer som reiser seg igjen uansett hvor mange ganger de tryner. Som fortsetter å ha trua på ting kan ordne seg. Og sånn er Hirka.
Jeg trodde det skulle være trist å lese den siste boka i serien. Så for meg at jeg kom til å ligge i fosterstilling på sofaen, begravd i Kleenex og stirre apatisk ut i lufta. Men i steden blei jeg liksom… stolt. Av Hirka, alt hun klarer, alt hun er og alt hun blir. Av å ha fått følge henne hele veien. Av fantasyleserne, både de på 15 og de på 60. Og ikke minst stolt på forfatterens vegne for å ha tatt sjanser og for å ha skapt noe helt eget og fantastisk bra.
Siri Pettersen har uten tvil banet vei for norsk fantasy de siste tre åra, og jeg gleder meg til å følge henne videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar