Bildet er henta fra http://amandapalmer.net/
Amanda Palmer er musiker, feminist, performance-artist, kunstner og kanskje en av de kuleste damene jeg veit om. Etter Neil Gaiman-feber i våres, og etter at jeg hadde lest alt av Sandman og det meste annet av helten min tenkte jeg at jeg like gjerne kunne begynne å høre på musikken til kona hans. Og følge henne på Twitter. Og på facebook. Og glede meg til The art of asking.
Denne boka handler om mange ting. Den handler om crowdfunding (Amanda Plamer var en av de første som crowdfunda et helt album gjennom Kickstarter). Den handler om å være kunstner. Om performance-art. Om å gi seg hen til en stor fanskare. Om feminisme. Om å stole på folk. Og sist men ikke minst, om å våge å be om hjelp. Det er noe som sitter overraskende langt inne hos de aller fleste.
Jeg elska denne boka. Og ikke bare fordi den er skrevet av en artist jeg liker godt. Jeg tror faktisk jeg kunne hatt like stor glede av den uten å ha hørt noe av musikken hennes. Men språket, hvordan boka er satt sammen (hulter til bulter, først litt barndom og så litt voksenliv og så litt om den plata og så litt om den konserten og så tilbake til barndommen. Det høres forvirrende ut, men det skaper en fin balanse og det er ikke vanskelig å holde tritt med de forskjellige historiene) og det at jeg som leser kjenner at Amanda Palmer snakker rett fra hjertet. Jeg føler meg heldig som har fått titte inn i et annet menneskes halvkaotiske liv, og det kjennes litt som jeg har fått en ny venn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar