"Du tok fra meg sjansen til å redde ham, til å trekke ham ut av teltet, løpe gjennom stiene, mellom trærne og kanskje skjule oss eller kaste oss i vannet. Men jeg var hjemme. Jeg var faen meg hjemme.
(Salvesen, 2018, s. 145)
Denne boken plukket jeg opp fordi den handler om 22. juli-terroren, men etter hvert som jeg leste så handlet den om mye, mye mer. Dette er en historie som tar opp det å leve med arvelig sykdom, om å leve med dårlig samvittighet og om forholdet mellom familiemedlemmer i en dysfunksjonell familie. Den er fryktelig trist men likevel veldig fin.
Vilde forelsker seg i Stig og snart skal han reise til Utøya. Vildes mor er syk og Vilde er redd for at hun har arvet sykdommen. Tidspunktet for å ta gentesten kræsjer med tidspunktet for Utøya og Stig bestemmer seg for å være sammen med Vilde, selv om det betyr å svikte en kompis som venter på han på Utøya. Så skjer terrorangrepet og Stig må leve med skyldfølelse for at han ikke kunne redde kompisen sin. Samtidig skjer det andre dramatiske ting som gjør at Vilde må bestemme seg for hvordan hun vil leve livet sitt. Hun må ta vanskelig avgjørelser i forhold til sin pleietrengende mor og hun må velge om hun skal la forholdet til bestefaren og hans følelser styre sin egen skjebne.
Jeg vil ikke røpe noe mer, men anbefaler denne boken til alle som tåler å få noen knyttnever i magen.
Salvesen, R. (2018). Resten av dagene vil drukne i fjorden. Oslo: Cappelen Damm.
-Anne Brit-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar