Dette er en dyster bok! I motsetning til de fleste andre dystopier jeg har lest (som regel ungdomsbøker) så mangler denne en utfordring som skal løses. I Dødslekene har vi et absurd realitykonsept det skal kjempes mot, i Divergent har vi en ond plan som må stoppes, i Flukten har vi et politisk system som må motarbeides osv osv. Det er som regel noe som skal fullføres for at hovedpersonene skal slippe fri og en ny orden etableres.
I Veien er det ikke sånn. Den handler om hverdagsliv og kampen for å klare seg fra dag til dag. Ikke hverdagsliv i den forstand vi kjenner, for her er det ingen samfunn, inget samhold og ingen rutiner som skal gjennomføres. Her er det kun overlevelse som gjelder.
Vi møter en far og en sønn, vi får ikke vite hva de heter, som sammen ferdes på en vei som skal ta de sørover. Vi vet ikke hvor de kommer fra eller hvor de skal. Vi vet bare at de er omringet av råskap. Overalt er det "onde mennesker" (som de kaller det) som kun er ute etter å overleve selv og som har mistet det siste av moral. Far og sønn kan med andre ord ikke ta noen sjanser dersom de møter ukjente folk. Skyt først og spør etterpå.
Gjengen vi møter i denne boken har altså ikke noe håp for morgendagen. Selv om det ikke er noe utbrodering av følelser i denne boken synes jeg det er vanskelig å lese om mannen som skal skape en hverdag for sitt lille barn og lære han om rett og galt i en grå og håpløs verden.
Den er skremmende realistisk og jeg tenker at dette er absolutt noe som kunne ha skjedd om verden skulle gå helt av hengslene. Heldigvis skal den ikke det, men nå blir det ikke flere dystopier på en stund.
Vi har boken på både norsk og engelsk.
McCarthy, C. (2010). The road. London: Picador.
-Anne Brit-
-Anne Brit-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar