Purple Hibiscus av Chimamanda Ngozi Adichie

Hovedpersonen Kambili vokser opp i Nigeria i en velstående familie. Hun har en eldre bror Jaja. Livet deres er velordnet, de har alt de trenger av materielle goder, de bor i vakre omgivelser, de går på en god skole, de har tjenere som varter dem opp. Man kunne tenke seg at Kambili og Jaja kunne leve et godt liv innen disse rammene. Men det som viser seg er at deres far er en fanatisk kristen, og han er utrolig streng og autoritær. De får knapt lov til å besøke sin farfar som ikke er kristen, ja de får stort sett ikke lov til å gjøre annet enn det faren bestemmer for dem. Han holder dem borte fra mange opplevelser som andre ungdommer på deres alder naturlig får ta del i. Faren er likevel ikke bare tyrannisk, for han kan være raus og gavmild med andre utenfor familien.

En kontrast til dette altfor strenge velordnede livet er representert gjennom tante Ifeoma, farens søster, som er universitetslektor og selv har tre barn på samme alder som Kambili og Jaja. Ifeoma er et varmt, forståelsesfullt menneske, hun er velutdannet og frittalende. Hun får overtalt sin bror til å la Jaja og Kambili komme på besøk til seg for en stund. Hos Ifeoma og hennes familie er det latter, diskusjoner rundt bordet, og også en god del kaos. Kambili undrer seg på dette, hvordan er det mulig ha det sånn? Hvorfor er hun selv så gledesløs og uselvstendig? Det er det også andre som undrer seg over. Man kan ane et begynnende opprør. Starten på boka gir oss et frampek og vi blir forespeilet hva som kan komme til å skje.

Romanen er vellykket i å beskrive hovedkarakterenes følelser og skjebne, samtidig som vi får et innblikk i det nigerianske samfunnet med alle sine motsetninger. Det har vært et kupp og de nye makthaverne er brutale og bruker vold mot sivile, de begrenser ytringsfriheten og stenger aviser. Det er mangel på drivstoff og lærere får ikke lønningene sine.

 Denne romanen rommer mye. Jeg syns det var en sterk leseropplevelse, og ikke minst syns jeg det er viktig for meg å se verden fra et annet sted enn vesten av og til.  Romanen ble også nominert til flere priser da den kom ut i 2004.

Kjærligheten går gjennom alle tider av Kerstin Gier

Jeg har lest serien Kjærligheten går gjennom alle tider som består av bøkene Rubinrød, Smaragdgrønn og Safirblå og er skrevet at tyske Kerstin Gier.

I boken møter vi Gwendoline som oppdager at hun har arvet familiens reisegen. Dette genet fungerer slik at man plutselig gjør ukontrollerte reiser i tid og dermed kan havne på de utroligste steder uten særlig forvarsel. Slikt krever selvsagt at man er lært opp til å mestre de fleste situasjoner, men dette er ikke tilfellet i Gwens situasjon. Hun har ikke lært noen ting om hvordan man skal oppføre seg i ulike tidsepoker eller hvordan man fekter for å redde livet. Akuttopplæring er nødvendig og Gwen oppdager at det finnes en hel organisasjon som står parat til å gjøre hverdagen enklere for de reisende. Det er også mulig å ta kontroll over tidsreisene og gjøre de mer forutsigbare. I tillegg til Gwendolin er det en genbærer fra en annen familie, en ung kjekkas ved navn Gideon.

Gideon har fått opplæring i hvordan han skal håndtere tidsreisene i hele sitt unge liv. Så hvorfor har ikke Gwen fått vite om dette før? Hvorfor har hun ikke fått den opplæringen hun trenger? Hva er egentlig meningen med tidsreisene og er Gideon i det hele tatt til å stole på? I disse to familiene er det så mye intringer og hemmeligheter at det er helt umulig å vite hva som er det rette å gjøre.

Jeg synes det er litt vanskelig å putte denne boken i en kategori, for selv om den har elementer fra Science fiction tenker jeg at det er like mye en krim og en kjærighetshistorie.
Bøkene er en stor hit i Tyskland og er også filmatisert .

Passer fint som lett underholdning for de som liker kjærlighet og mysterier:)

Gier, K. 1966-. (2010). Rubinrød: kjærligheten går gjennom alle tider. [Oslo]: Gyldendal.

-Anne Brit-

Miraklenes tid av Karen Thompson Walker

Bildet er hentet fra: http://schibstedforlag.no/

Vi følger Julia fra hun er 11 år til hun er rundt 23 i boken. Julia forteller det som skjer som en historie som hun ser tilbake på og forteller hva som har skjedd siden hun var 11 og frem til nåtiden. Historien begynner med at hun våkner opp en dag og innser sammen med de andre menneskene som lever på jorda at dagen har blitt seks minutter lengre. De fleste tar det hele med stoisk ro, men etterhvert som dagene går innser de at dagene og nettene bare blir lengre og lengre.... Til å begynne med merker man ikke så mye til forandringene som skjer, men etterhvert blir er det umulig og overse. De får forklaringen: Jorden har begynt å rotere saktere rundt sin egen akse.

Mange ting skjer som følge av at jorden nå roterer saktere. Ozonlaget blir tynnere, Dagene blir ekstremt varme og nettene ekstremt kalde.  Fugler begynner å falle ned fra himmelen, tidevannet er ulage siden månen roterer annerledes og resultatet blir en masse-utryddelse av dyrene og plantene på planeten. Til slutt kan man bare dyrke planter i drivhus, noe som skaper en stor etterspørsel etter mat. Det å tilpasse seg blir vanskelig. I tillegg har myndighetene bestemt at alle skal fortsette og leve etter 24 timers dager. På denne måten blir den indre døgnrytmen ødelagt og Julia må gå på skolen når det er mørkt og hun og familien prøver å sove seg igjennom solrike, lange dager. Dette skaper store utfordringer både psykisk og fysisk for familien når dagene og nettene begynner å nærme seg 20-30 timer.

Romanen er en spennende dystopisk fortelling om hvordan man må tilpasse seg etter naturkrefter som man ikke kan råde over. Den er godt skrevet og skildrer utfordringene Julia og de andre menneskene må igjennom på en god og virkelighetstro måte. En dystopi jeg likte veldig godt!

Null av Gine Cornelia Pedersen

Null av Gine Cornelia Pedersen var hennes debutroman i 2013 og hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for den.


Jeg har hatt den på pulten en stund, og det gikk igjen i anmeldelser at den er en eksplosiv roman, "som å lytte til en punk-rock singel". Jeg syns det er ganske treffende beskrivelser. Jeg- personen bare kjører på uten grenser, alt fra sex til å trenge seg inn hos statsministeren, til å kaste egg på rådhusets vegger. Vi har å gjøre en jente som blir mer og mer ekstrem og som til slutt må legges inn på mentalsykehus.


Det som er så fint med den er at den ikke finnes sentimental, at den innimellom er ganske morsom og at jeg-personen har en indre styrke som man bare må heie på.


Skrivestilen er også original, ikke et eneste punktum. Setningene er korte og linjene fyller ikke ut sidene. Den er derfor også en lett bok å komme igjennom til tross for at emnet dreier seg mye om psykisk sykdom.


En bok jeg absolutt vil anbefale  - en skikkelig bombe av en leseropplevelse!


Kilde: Oktober forlag http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Romaner-noveller/Null



Det som en gang var jord av Simon Stranger

I løpet av de siste månedene har jeg lest Simon Strangers bøker om Emilie: Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes (RysjeKristins har tidligere blogget om to av de her og her). De første tittlene har vi også kjøpt klassesett av slik at Mailandelevene kan lese ungdomsbøker som engasjerer politisk:)

Jeg har nå også lest hans siste bok,  Det som en gang var jord, som i større grad henvender seg til voksne lesere. Handlingen finner sted på et ikke navngitt sted og beskriver hvordan det føles å leve bak en mur, under beleiring og uten mulighet til å skaffe de tingene man trenger for å leve et fullverdig liv slik vi kjenner det.

Bildet er hentet her

Vi møter familiefaren Mikael som opplever at utdannelse og bakgrunn ikke lenger spiller noen rolle når man er innelåst og uten mulighet til å endre sin situasjon. Den tar for seg kjærlighetsforholdet mellom Mikael og kona og hvordan det sakte men sikkert endrer karakter og flater ut i den vanskelige hverdagen. Hva skjer nå en mulighet for endring plutselig dukker opp? Skal man lytte til sin indre samvittighet eller gjøre det man kan for å bedre familiens kår? Han bestemmer seg for å gripe muligheten selv om han vet at handlingene han utfører kan gjøre store skader på de som lever sine vanlige liv utenfor muren.

Det er lett å dra koblinger til okkupasjonen og konflikten mellom Israel og Palestina og hvordan vanlige folk, med sine vanlig følelser og problemer velger å handle som de gjør når situasjonen er prekær. Alle ønsker vel bare det beste for sine egne?

Jeg har også nylig lest The road av Cormac McCarthy og jeg finner en del fellestrekk i leseropplevelsen. Der The road var dyster, dyster og  dyster inneholder Strangers bok mye mer håp, men det er den samme engstelige, småredde følelsen man sitter med etterhvert som handlingen skrider frem. Håpløsheten og engstelsen for barnet i boka. Jeg vil tro at dette er noe som voksne plukker opp lettere enn ungdom og at boken derfor ikke vil passe like godt til de som likte de siste ungdomsutgivelsene til Stranger.

Jeg vil anbefale den til de som tåler å bli eksponert for harde kår og vonde følelser. Boken er rask og lettlest, men den sitter lenge i kroppen.

Simon Stranger. (2015). Det som en gang var jord : roman. Tiden.

-Anne Brit-

De urolige av Linn Ullmann

Bildet er hentet her

Linn Ullmann har skrevet romanen De urolige basert på samtaler med sin far, Ingemar Bergman, om livet, relasjoner og det å være urolig. Hun har i tidligere intervjuer uttalt at hun avskyr såkalte kjendisbøker, og denne romanen er absolutt ikke det. Den er biografisk, ja, men ikke utleverende. Hun fletter elegant sammen opplevelser fra egen barndom og oppvekst, livet med aldrende foreldre med livet i sin egen "kjernefamilie" (som lik mange andre i dag består av min, dine og våre barn).

Og, Linn Ullmann er urolig. Som barn likte hun ikke andre barn, hun forstod dem ikke. Hun skildrer et intenst og angstfyllt savn etter mamma Liv når hun av ulike årsaker reiste vekk fra henne. I forholdet til sin kunstnerfar finnes det mye kjærlighet i relasjonen, men det skinner også klart igjennom i boka hvor kontrollerende og bestemt han var. Ullmanns skildring av far-datterforholdet gav meg en mulighet til å reflektere over mitt eget far-datterforhold. Det er fint å kunne reflektere over ting og hendelser du bærer med deg i livet når du ser på det med voksenøyne. Jeg opplevde at romanen på ett vis åpnet opp for min egen refleksjon, og det virket rensende og oppklarende.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er hvordan oppvekstmiljø påvirker samt hvor talentfull Linn Ullmann er som forfatter. Hun komponerer denne romanen mesterlig, og språket er så fantastisk!

I vår lille boksirkel på Mailand vgs gir vi terningkast etter at bøkene er diskutert. Denne boka fikk en sekser fra meg, og den vil garantert bli gitt bort i gave ved passende anledninger:)
-Kristin-

Ullmann, L. (2015). De urolige. Oktober.

Steinengler av Kristina Olhsson

Hentet fra www.aschehoug.no

Simona er på påskeferie hos bestemoren sin. Bestemoren lever i et enormt hus som har brukt og være et hotell, men nå er det kun bestemoren igjen som bor der alene. Simona elsker å gå rundt i det store huset og vandrer ofte fra rom til rom. Alle rommene har ulike navn, slik som Stjernerommet, Marmorrommet eller Sukkenes rom. En av dagene får Simona en gammel kassettspiller av mormoren sin. Mormoren sier at den spiller inn lyder ingen andre kan høre! Selvfølgelig blir Simona nysgjerrig og går fra rom til rom, mens hun tar opp lys. Når hun spiller av båndet hører hun en tynn stemme som ber henne om å skyndte seg...

Fra da av begynner merkelige ting og skje i huset og hagen til mormoren. Det er noen store steinstatuer i hagen som plutselig beveger seg av seg selv og velter, flere stemmer dukker opp på kassettspilleren og Simona og de to vennene hennes prøver å løse mysteriet og finne ut av hvorfor alt det merkelige skjer. Når mormoren hennes plutselig blir syk, begynner det å haste...

Boken er lettlest og spennende med stor skrift.