Himmelstrand av Jon Ajvide Lindqvist

Bildet er henta fra www.cappelendamm.no

Middelklassen dras inn i et campingmareritt (enkelte vil kanskje hevde at camping kan være mareritt i seg selv, men dette er altså mennesker som frivillig har dratt på en campingplass) i Himmelstrand. I klassisk Lindqvist-stil møter vi fire par som alle har sitt å stri med. 

Lennart og Olof er i startgropa til på et homofilt forhold etter at deres koner reiste på sydentur og bestemte seg for å ikke komme tilbake.

Majvor og Donald er godt voksne, barna har flyttet ut og fått egne barn. Egentlig ligger alt til rette for at Majvor og Donald bare kan nyte pensjonisttilværelsen, med når Donald er på grensen til å være psykopat og Majvor bare jatter med han blir ikke det så lett.

Carina og Stefan driver sin egen dagligvarebutikk og har sønnen Emil på fire år. Nå har de tatt pause fra butikken for å nyte stillheten på campingplassen. Carina har en temmelig broket fortid som i løpet av boka blir avdekket, og Stefan er selve prototypen på den gode ektemannen som er villig til å gjøre absolutt alt for familien sin.

Isabelle og Peter gjør et siste forsøk på å redde forholdet ved å dra på campingtur, fordi Peter har så gode minner fra camping fra da han var liten, og tenker at han kan overbevise Isabelle og datteren Molly på fem år om at dette er selve idyllen. Men Isabelles modellkarreiere er nedadgående, og hun irriterer seg over alt og alle, og spesielt at Peter ikke lenger er den hotshot-fotballproffen hun giftet seg med. I tillegg strever hun veldig med forholdet til Molly, som alltid har vært et spesielt barn, men som nå viser seg fra sin aller verste side.

En morgen på campingplassen våkner altså disse fire parene, og ingenting skal bli det samme igjen. For det eneste som er igjen på campingplassen, foruten de fire campingvognene og tilhørende biler, er endeløse sletter med gress. Telefonene virker ikke. GPS-en viser bare blå skjerm. Hvor er de? Hva har hendt? Hvordan skal de få gitt beskjed til de der hjemme? Finnes det noe "hjemme"?

Jeg hadde gleda meg veldig, veldig til denne boka, men forventingene mine ble ikke helt infridd. Den blir nok kanskje litt for abstrakt for meg. Men det er ingen tvil om at Lindqvist er en av de aller, aller beste til å skildre mellommenneskelige forhold, og han får oss til å ha empati med selv de mest avskylige menneskene. Jeg ser på denne historien som en slags studie i frykt, og forfatteren har bygd opp fortellingen rundt hvordan de forskjellige karakterene handler når de kommer utfor ekstreme situasjoner. 

Har du ikke lest noe av Lindqvist fra før er kanskje ikke denne boka der du skal begynne. Men har du lest de andre bøkene tror jeg du vil sette pris på denne.